Falske betjenter sto bak historiens største kunstkupp

Mens Boston feirer St. Patrick’s Day, skaffer to forkledde ranere seg adgang til byens fornemme kunstmuseum. 81 minutter senere stikker de av med kunstverk for over fire milliarder kroner.

Mens Boston feirer St. Patrick’s Day, skaffer to forkledde ranere seg adgang til byens fornemme kunstmuseum. 81 minutter senere stikker de av med kunstverk for over fire milliarder kroner.

Isabella Stewart Gardner Museum & Shutterstock

I de små timer natten til 18. mars 1990 vrimler det av glade mennesker i Bostons gater. Det er etter midnatt, og festlighetene i forbindelse med den irske nasjonaldagen, St. Patrick’s Day, er i ferd med å roe seg. Mens feststemte mennesker fyller gatene på vei hjem fra en festlig aften på byen, sitter to ukjente personer i mørket i en bil på Palace Road og venter på å få natten for seg selv.

Litt etter klokken ett er gaten så smått i ferd med å tømmes for natteravner, og mennene går ut av bilen. De er iført blå politiuniformer og tilbakelegger raskt de 30 meterne bort til personalinngangen til Isabella Stewart Gardner-museet. Kunstmuseet er Bostons stolthet – en perle av et privateid galleri med en samling av over 2500 kunstgjenstander og noen av verdens mest dyrebare og uvurderlige verker.

På dagtid flokker hundrevis av gjester seg omkring mesterverk av blant annet Rembrandt, Rafael og Degas, men denne natten befinner det seg bare to personer i den palasslignende bygningen i Fenwaykvarteret i Boston. Det er de to nattevaktene, som bytter på å gå runden i utstillingslokalene.

«Vi arresterer deg ikke, dette er et ran.» Tyvene til museumsvakten Randy Hestand.

Klokken 1.24 ringer dørklokken i vaktrommet der Richard Abath oppholder seg. Vaktene på museet har strenge instrukser om ikke å slippe inn noen, ikke engang brannfolk eller politi, med mindre de har klarert det med sikkerhetssjefen. Men da mennene presenterer seg som betjenter fra Boston-politiet og forteller at de har mottatt en bekymringsmelding om et mistenkelig forhold i bygningen, bestemmer Abath seg for å se bort fra reglementet. Han slipper inn politibetjentene – og åpner dermed døren for historiens største kunsttyveri.

Like etter innser Abath at han har begått sitt livs feiltrinn. Idet de to betjentene kommer inn i vaktrommet, forvandler de seg plutselig til forbrytere: De beordrer de to vaktene til å stille seg med ansiktet mot veggen. Sekundet etter står vaktene med håndjern på.

«Hvorfor arresterer dere meg?» spør Abaths kollega Randy Hestand forskrekket.

«Vi arresterer deg ikke, dette er et ran», svarer den ene av de falske betjentene kort.

Deretter skjer alt i rask rekkefølge: Mennene fører de to vaktene ned i kjelleren i museet og låser dem fast til vannrørene med enda et par håndjern. Fangene blir kneblet og får gaffateip rundt hendene, føttene og hodet. De kan bare puste gjennom de små hullene ved neseborene.

Politiet fant museumsvakten Richard Abath bakbundet og forvirret.

© Boston Police Department

Før tyvene forlater museumsvaktene, fisker de opp førerkortet fra lommebøkene deres og gir klar beskjed om at nå vet de hvor de bor. «Ikke si et ord til noen. Hvis alt går bra, vil dere høre fra oss igjen om et års tid», lover den ene.

Bare 24 minutter etter at tyvene har tatt seg inn i museet, løper de opp marmortrappen til andre etasje og inn i Dutch Room, «det nederlandske rommet». Dette utstillingslokalet med hvelvet tak er museets store trekkplaster og rommer uvurderlige verker av noen av Europas største kunstgenier, deriblant Rembrandt og Vermeer.

Tyvene løfter et av Rembrandts tidligste selvportretter ned fra veggen og forsøker å presse det 376 år gamle verket ut av den forgylte rammen.

Men Rembrandt nekter å gi etter, så mennene etterlater maleriet på gulvet og kaster seg i stedet over andre perler av den nederlandske mesteren.De skjærer brutalt «Stormen på Genesaretsjøen» ut av rammen – det er fra 1633 og er Rembrandts eneste maritime maleri – og rasker deretter med seg «Kvinne og herre i svart» pluss et selvportrett i frimerkestørrelse, det måler ikke mer enn 4,5 ganger 5 centimeter.

En av de stjålne gjenstandene var dette lille selvportrettet av Rembrandt fra 1630-tallet.

© FBI

Fra et staffeli ved vinduet fjerner de «Konserten», som ble malt på 1600-tallet av Rembrandts berømte landsmann Vermeer. Før de forlater rommet, rapper de også med seg et maleri av nederlenderen Govaert Flinck og et nesten 3000 år gammelt kinesisk bronsebeger som står på et bord. Det cirka 25 centimeter høye begeret er fra Shangdynastiet og er museets eldste klenodium.

Fra det nederlandske rommet beveger tyvene seg gjennom to utstillingslokaler til Short Gallery, «det korte galleriet», som ligger i samme etasje og er et av de minste i bygningen. Derfra, like under et malt portrett av museets grunnlegger, Isabella Stewart Gardner, forsyner de seg med fem dyrebare skisser tegnet av den franske kunstneren Edgar Degas.

Før de fortsetter toktet gjennom museet, forsøker mennene å røske til seg en silkefane fra Napoleon 1.s hær fra veggen, men må gi opp å løsne de små skruene i opphenget. I stedet tar de til takke med en cirka 20 centimeter lang forgylt ørn av bronse øverst på fanen – ørnen er hærmerket og symbolet for det keiserlige Frankrike.

Nedlesset med tyvegods begir mennene seg ned i første etasje og inn i Blue Room, «det blå rommet», hvor de skjærer Manet-maleriet «Chez Tortoni» ut av rammen. Dette verket er det siste av i alt 13 gjenstander som forsvinner fra Gardner-museet denne skjebnesvangre vårnatten.

«Dere vil høre fra oss om et års tid.» Tyvene til museumsvaktene rett før de fordufter.

Klokken 2.45, nøyaktig 81 minutter etter at tyvene har skaffet seg adgang til bygningen, smekker døren igjen bak dem.

Mennene kjører bort med tyvegods til en anslått verdi av svimlende 500 millioner dollar, omtrent fire og en halv milliarder kroner den gang. Tidenes største kunstran er vel overstått. Og mens tyvene forsvinner i natten, venter de maktesløse sikkerhetsvaktene i kjelleren utålmodig på å bli befridd for håndjern og teip.

«Dere vil høre fra oss om et års tid», lovet tyvene. Det eneste de ønsker å høre nå, er lyden av noen som kan komme dem til unnsetning.

Rammen som engang omga Rembrandts «Stormen på Genesaretsjøen», er i dag tom. Det vil den fortsette å være til verket engang dukker opp igjen.

© Isabella Stewart Gardner Museum

Sensorer avslører tyvenes bevegelser

Da de to morgenvaktene ankommer museet klokken 6.25, er det noe som ikke stemmer. Vanligvis er nattevaktene der og slipper dem inn, men denne søndagsmorgenen 18. mars 1990 er kollegene som sunket i jorda. De reagerer ikke på dørklokken, og ikke svarer de på telefonene heller, så de bekymrede vaktene bestemmer seg for å kontakte sjefen, Larry O’Brien, som skynder seg til museet. Han kommer seg inn via bakveien og forstår øyeblikkelig at noe er riv ruskende galt.

O’Brien finner ikke nattevaktene og kontakter politiet, som ankommer klokken 8.15. Etter å ha gjennomsøkt bygningen finner betjentene de to vaktene i kjelleren, bakbundet og kneblet.

Raskt danner de seg et bilde av nattens raid. Tyvene har koblet fra både alarm og videoovervåking og deretter tatt med seg båndene. Det er imidlertid plassert sensorer overalt i museet, og hver minste bevegelse forbryterne har gjort, er blitt registrert. Dermed kan politiet følge plyndringstoktet minutt for minutt og fra utstillingsrom til utstillingsrom.

Forbryterne uskadeliggjorde vaktene med håndjern og kneblet dem med gaffateip. Håndjernene har ikke kunnet spores.

© Shutterstock

Forundret konstaterer etterforskerne at de falske betjentene har holdt seg til første og andre etasje – det er i tredje etasje det mest berømte og dyrebare verket befinner seg, «Voldtekten av Europa», som er malt av det italienske renessansegeniet Tizian. Det enorme bildet henger urørt på veggen, det samme gjør malerier av Rafael og andre italienske mestre – en fattig trøst midt oppi det uvurderlige tapet.

Tomme rammer, mange av dem med rester av istykkerrevet lerret, henger rundt om på veggene som smertelige tegn på at kunsttyvene er vandaler snarere enn kunstkjennere. Uten å ta hensyn til verdien har de skåret ut lerretene og antakelig rullet dem sammen, noe som kan få den mange århundrer gamle malingen til å krakelere og smuldre opp.

Det er nettopp denne brutale atferden som får politiet til å mistenke at det er amatører som står bak. Spesielt merkelig er det at tyvene har kastet bort dyrebare minutter på å stjele den forgylte ørnen, som ikke er mye verdt, når de kunne ha brukt tiden på fjerne langt mer verdifulle gjenstander.

Tyvene tok ikke museets mest verdifulle maleri, «Voldtekten av Europa», av den venetianske maleren Tizian.

© Gardner Museum

«Det er innlysende at tyvene ikke hadde den fjerneste idé om hva de skulle gå etter, ettersom Gardner-museets stolthet er de italienske maleriene, først og fremst Tizians «Voldtekten av Europa», som av mange anses for å være det fineste italienske renessansemaleriet i USA», skriver Time Magazine.

Men hvem de tilsynelatende ukritiske tyvene er, skal vise seg å bli et spørsmål som er vanskelig, om ikke umulig, å svare på. Når det gjelder signalement av de to gjerningsmennene, har ikke vaktene mye å bidra med: Den ene brukte briller, og begge hadde en mørk, skinnende bart, som ifølge vaktene antakelig var falsk.

Isabella Stewart Gardner døde i 1924. Hun etterlot seg et testament med ønsket om at samtlige verk skulle bli stående på den plassen hun hadde tiltenkt dem.

© John Singer Sargent

Rikmannsdatter brukte arven til å etablere et museum

Isabella Stewart Gardner hadde begynt å samle på kunst i det små, men da hun arvet 1,75 millioner dollar fra faren i 1891, hadde hun og mannen hennes, Jack Gardner, plutselig råd til å gå etter dyre verk. Blant de første dyre anskaffelsene var malerier av Rembrandt og Tizian, som paret kjøpte på en rekke auksjoner i 1896.

Malerier ble kjøpt over hele verden, men ofte måtte Gardner kjøpe gjennom mannlige kolleger, da det var uvanlig at en kvinne kjøpte så dyre malerier alene.

Tre år senere, i 1899, skaffet hun seg et stykke land og fikk reist en palasslignende bygning, og 1. januar 1903 presenterte hun for besøkende en av de fineste private kunstsamlingene i Amerika, med over 2500 malerier, skulpturer og keramikkgjenstander fra bl.a. antikkens Roma, middelalderens Europa, Asia og den islamske verden.

Gardner bodde på museet og fungerte som museumsdirektør til sin død i 1919.

På forbryterjakt i Canada og Japan

Ut fra antakelsen om at kunstgjenstandene med stor sannsynlighet vil bli – eller allerede er – ført ut av Massachusetts, overtar forbundspolitiet, Federal Bureau of Investigation, saken. Det er nettopp slike forbrytelser, som går på tvers av USAs delstater, FBI etterforsker.

Politiet har imidlertid sørgelig få spor å gå etter: Det har dukket opp enkelte øyevitner – unge på vei hjem fra fest og beboere i området – som mellom klokken 00.30 og 1.15 hadde skimtet mennene i forsetet i den parkerte bilen foran museet, men de var ikke nær nok til å kunne gi en nøyaktig beskrivelse av tyvene.

Den ene antas å være cirka 1,78 meter høy, av medium kroppsbygning og med mørkt, kort hår og firkantede briller. Den andre beskrives som høyere og kraftigere, cirka 1,85 meter høy og med svart pønkersveis. Bilen var lys og mellomstor, trolig med stor bakluke.

Kort etter tyveriet offentliggjorde FBI fantomtegninger av de to forbryterne med og uten bart.

© Bettmann/Getty Images

I jakten på bevis finkjemmer teknikere fra FBI hele museet, men finner ikke noe som helst – verken fingeravtrykk, skoavtrykk, hår, tøyfibre eller DNA-spor, ingenting. Gaffateipen som vaktene ble bundet med, er standardvare som kan kjøpes stort sett over hele verden, og håndjernene er en helt vanlig type som selges over disk hos de fleste forhandlere av sikkerhetsutstyr og i sexleketøybutikker.

Selv om verkene er prissatt til en samlet verdi av 500 millioner dollar, er de reelt sett uvurderlige og ikke salgbare – for det første på grunn av den hardhendte behandlingen, og for det andre fordi gjenstandene er så berømte at de er nærmest umulige å avsette, selv til skruppelløse kunsthandlere som opererer på svartebørsen.

I håp om et mirakel utlover Gardner-museet en dusør på én million dollar for avgjørende opplysninger som kan føre etterforskerne til de forsvunne skattene.

Utsikten til en belønning avstedkommer en strøm av henvendelser til FBI. Det kommer inn tusenvis av tips fra håpefulle mennesker som øyner en lettjent formue: Klarsynte hevder at de kan peke ut stedet der verkene er skjult, mens en fange forteller at tyvegodset befinner seg hos en kunsthandler i Frankrike.

Museumsdirektør Anne Hewley orienterte journalister fra hele verden om det sjokkerende tyveriet på en pressekonferanse den 19. mars 1990.

© Boston Globe/Getty Images

Én påstår at kuppet er bestilt av en gresk forretningsmann som vil forære kunstverkene til overklassekjæresten sin. Akkurat som de andre sporene, ender også dette i en blindgate. Et annet tips fører en FBI-agent til Toronto i Canada, der han har avtalt et møte med en mafiaboss. Gangsteren hevder at han vet hvor kunstverkene befinner seg og tilbyr seg å vise ham tyvegodset. Mafiabossen dukker imidlertid aldri opp til det avtalte møtet, og FBI-agenten blir sittende igjen med lang nese.

Enda en tvilsom person lokker en agent til New York, der en to meter høy afroamerikaner påstår at han kan peke ut kunsttyvene – men det viser seg at det følger med visse betingelser. Mannen nekter å uttale seg med mindre agenten går med på å kjøpe et maleri av Samuel Morse, mannen som oppfant morsesystemet. Etterforskeren avslår og må reise hjem med uforrettet sak.

Spesielt tre malerier fra kuppet regnes som enestående kunstverk. De er alle av verdensberømte kunstnere og ville i dag kunne selges til så store summer at det er nesten umulig å fastslå verdien.

© Johannes Vermeer & Shutterstock

«Konserten»

«Konserten» av den nederlandske kunstneren Johannes Vermeer (1663-1666) er et av bare 36 kjente Vermeer-malerier. Det fargerike verket, som portretterer tre musikere, ble kjøpt på en auksjon i Paris av Isabella Stewart Gardner i 1892. Maleriet er verdsatt til 2,5 mrd. kr. og går for å være det dyreste av de 13 stjålne kunstgjenstandene.

© Rembrandt & Shutterstock

«Stormen på Genesaretsjøen»

«Stormen på Genesaretsjøen» fra 1633 er Rembrandts eneste maritime maleri. Verket, som måler 160 cm x 128 cm, skildrer en bibelsk scene, hvor Jesu panikkslagne disipler befinner seg i en båt under en voldsom storm. Jesus spaserer ut på sjøen og får stormen til å legge seg. Maleriet er verdsatt til over en milliard kroner.

© Edouard Manet & Shutterstock

«Chez Tortoni»

«Chez Tortoni» ble malt av den franske avantgardisten Édouard Manet rundt år 1875. Verket, som måler 26 cm x 34 cm, forestiller en herre på en kafé i Paris. Maleriet ble som det eneste stjålet fra Gardner-museets Blue Room. Verket er umulig å verdsette, men malerier av Manet har tidligere blitt solgt for opp mot 700 millioner kroner.

Etter å ha fått en henvendelse om at «Stormen på Genesaretsjøen» er blitt sett i hjemmet til en japansk kunstner med forbindelser til organisert kriminalitet, flyr FBI-agent Daniel J. Falzon til Japan i 1992. Og ganske riktig pryder Rembrandts verk veggen hos japaneren, men dessverre er det bare snakk om en dårlig utført kopi av det berømte maleriet, så dette er nok et blindspor.

Senere avslører etterforskningen at en tidligere dømt kunsttyv fra California kom til Boston umiddelbart før ranet og fløy hjem igjen like etterpå, forkledd som kvinne. Det viser seg imidlertid at mannen har alibiet sitt i orden – ærendet hans i Boston var å besøke elskerinnen.

I 1994 mottar museumsdirektør Anne Hawley et brev der en anonym avsender lover å levere tilbake tyvegodset mot en betaling på 2,6 millioner dollar. Hvis Gardner-museet vil akseptere avtalen, skal museet få The Boston Globe til å legge inn en kodet beskjed i en av artiklene på finanssidene. Den hemmelige koden blir trykt i avisen, men brevskriveren lar aldri høre fra seg igjen.

FBI rystet av korrupsjonsskandale

Avhør av lokale gangstere, fengslede kunsttyver, uhederlige antikvitetshandlere og kjente samlere kaster ikke nytt lys over saken, så på anbefaling av FBI øker Gardner-museet i 1997 dusøren til fem millioner dollar. Om sommeren samme år får Boston Herald-reporteren Tom Mashberg, som har dekket ranet fra første dag, en oppsiktsvekkende henvendelse.

En av byens vaneforbrytere og forhenværende antikvitetshandler – den 38 år gamle William Youngworth, som har sittet inne flere ganger for blant annet væpnet ran – tar kontakt med journalisten og tilbyr seg å være mellommann mellom kunsttyvene og museet mot at han selv får utbetalt hele dusøren. Han forteller at han vet hvor «Stormen på Genesaretsjøen» og ti av de øvrige kunstgjenstandene befinner seg, og at han vil sende en sjåfør som kan hente Mashberg.

Natt til 18. august 1997 kjører sjåføren reporteren, som har fått bind for øynene, til en forlatt lagerbygning cirka en time fra Boston sentrum. Der blir han mottatt av Youngworth, som med en lommelykt i hånden fører ham gjennom de snirklete gangene i den mørklagte bygningen og inn i et avlåst rom som er fylt med skrot.

Youngworth går bort til en kasse og fisker opp et stort papprør og trekker forsiktig ut et sammenrullet lerret. I skinnet fra lykten kan Mashberg skimte de ujevne kantene og Rembrandts lett gjenkjennelige signatur.

«Vi har sett det», proklamerer en avisoverskrift i Boston Herald noen dager senere.

Den romerske ørnen fra Napoleons fane har ikke dukket opp igjen etter at den ble stjålet.

© FBI & Shutterstock

Journalisten har bedt Youngworth om bevis for at verket er autentisk, og i oktober 1997 dumper en konvolutt med mikroskopiske prøver av malingen fra Rembrandt-verket ned i Mashbergs postkasse. Han sender prøvene til et laboratorium, og undersøkelsene avslører at malingen er omkring 350 år gammel og stammer fra nettopp den regionen i Nederland hvor Rembrandt skapte kunsten sin.

Men Gardner-museet avviser at malingen kommer fra «Stormen på Genesaretsjøen» – restene som er funnet på gulvet under det stjålne maleriet, er ifølge konservatorene ved museet ikke de samme som dem Mashberg mottok. Dermed forsvinner alt håp om at Youngworth skal kunne spore opp de tapte kunstverkene.

Tilbakeslaget betyr imidlertid ikke at FBI har tenkt å gi opp. Politiet har mistanke om at Youngworth i virkeligheten er løpegutt for James «Whitey» Bulger, Bostons beryktede og fryktede gangsterboss med atskillige mord, utpressing, narkotikahandel, ulovlig våpenhandel, ran og hvitvasking på samvittigheten.

Rikmannskvinnen Isabella Stewart Gardner etablerte kunstmuseet i årene 1898-1901. I sitt testament slo hun fast at hele hennes kunstsamling skulle stilles ut her til evig tid.

© Shutterstock

Den irsk-amerikanske forbryteren regjerer som en eneveldig konge over Bostons kriminelle underverden og kan ifølge FBI enten ha planlagt eller bestilt ranet. Politiet er i hvert fall overbevist om at han i det minste har sikret seg en pen andel av tyvegodset, slik han har for vane når andre trenger seg inn på hans territorium.

Bulgers rolle i kuppet blir imidlertid aldri avdekket: I 1998 rystes Boston av en gigantisk skandale da det kommer for en dag at Bulger har vært informant for atskillige agenter ved byens FBI-avdeling i så mye som 23 år og dessuten har bestukket dem med store pengesummer og flybilletter.

Som takk har agentene holdt en beskyttende hånd over gangsteren, som dermed har kunnet drive den lyssky geskjeften sin i fred.

At den ene tjenesten er den andre verdt, står klart etter avsløringen av korrupsjonsskandalen: John Connolly, som er en av agentene Bulger har hatt på lønningslisten, tipser gangsterbossen om at en arrestasjon er nær forestående. Forbryterkongen forlater byen øyeblikkelig og forsvinner som dugg for solen.

13 rammer står fortsatt tomme i museet og venter på at bildene skal komme tilbake på sin rette plass.

© Miguel Hermoso Cuesta

13 verk stjålet på 81 minutter

De forkledde ranerne kom seg inn på museet ved å forklare at de var tilkalt på grunn av uregelmessigheter. Vakten, Richard Abath, visste ikke om alarmen hadde gått, men han formodet at naboer eller forbipasserende hadde kontaktet politiet fordi de hadde sett kriminelle klatre over gjerdet til museet.

Derfor valgte han skjebnesvangert å åpne døren for de to mennene, som var ikledd uniformer og politicaps fra Boston Police.

Så snart tyvene var inne på museet, ble de to nattevaktene overmannet før de fikk mulighet til å aktivere alarmen i vaktrommet. Tyvene slo også av videoovervåkingen og tok med seg båndene med de avslørende opptakene.

Takket være 60 infrarøde sensorer plassert rundt i museet, klarte FBI-etterforskere å rekonstruere tyvenes bevegelser fra de trådte inn gjennom den tunge eikedøren på siden av bygningen og til de forlot museet 81 minutter senere.

Ny kunsttyv vekker mistanke

I årene etter Gardner-ranet henter FBI flere ganger en gammel kjenning av en kunsttyv inn til avhør. Brian Michael McDevitt, som mannen heter, bor i Boston og har tidligere forsøkt seg på et tilsvarende tyveri, og i likhet med Bulger er han blant politiets hovedmistenkte. I desember 1980 planla McDevitt å stjele dyrebare verker fra kunstmuseet The Hyde Collection i Glens Falls i New York.

Han og en medsammensvoren hadde kapret en av Federal Express’ varebiler og bedøvet sjåføren med eter. Iført Federal Express-uniformer satte mennene kurs mot Hyde-museet, men de havnet i en trafikkork og ble stående bom fast til museet stengte. Politiet sporet opp den stjålne varevognen og pågrep de to mennene, som ble ført til stasjonen.

Bak i bilen fant betjentene et detaljert oversiktskart over Hyde-museet, 14 par håndjern, atskillige ruller med gaffateip pluss diverse kniver, som antakelig var beregnet til å skjære ut maleriene av rammene med. McDevitt og kumpanen hans ble dømt for overfall og forsøk på grovt ran. Straffen ble knapt et år i fengsel.

Brian Michael McDevitt hadde forsøkt å begå et lignede kupp tidligere, og han passet til signalementet av den ene raneren. Men uten klare beviser måtte FBI la ham gå.

© wbur.org

Det er de slående likhetene i tyvenes fremgangsmåte i Boston og New York som fører politiet på sporet av McDevitt. Men under avhørene nekter han plent for ethvert kjennskap til Gardner-ranet. McDevitt passer imidlertid til signalementet av den ene tyven – han er høy og kraftig, og han kan lett ha skjult det korte, røde håret under en parykk med mørk pønkersveis.

Dessuten har etterforskningen vist at McDevitt har en svakhet for flagg. Midt på 1980-tallet, mens han studerte ved University of Massachusetts i Boston, samlet McDevitt inn penger til anskaffelse av over 100 nasjonalflagg, som ble hengt opp omkring på universitetet.

Sett med FBIs øyne er det ikke utenkelig at McDevitt kan ha falt for fristelsen til å forsøke å stjele Napoleon-fanen og ørnen som satt på toppen av stangen. Men uten snev av bevis må politiet la McDevitt gå, og i 2004 dør han i en alder av bare 43 år, og sporet går kaldt igjen.

En heldig person kan fortsatt innløse dusøren for opplysninger om kunstkuppet. Beløpet har med tiden vokst fra en million dollar til svimlende ti millioner dollar i dag.

© Creative Commons

Dette vet politiet med sikkerhet:

Verkene var ikke forsikret

  • På tidspunktet for kuppet hadde museet ingen tyveriforsikring. I dag er kunstverkene forsikret – og sikkerhetsforanstaltningene oppgradert.

  • Boston-gangsteren Bobby Donati var blant de mistenkte, men han ble snikmyrdet den 21. september 1991.

  • Verkene som ble stjålet av de to forbryterne er verdt milliarder, og flere er så unike at de ikke kan verdsettes.

Museet fordobler dusøren

I snart tretti år har etterforskere forgjeves forsøkt å oppklare verdenshistoriens største kunsttyveri. De har fulgt tusenvis av spor, som alle er endt i en blindgate, og Gardner-museet setter nå sin lit til at en kjempedusør kan bidra til å lokke frem nye opplysninger.

I mai 2017 velger museet å øke dusøren til det dobbelte – fra 5 millioner til 10 millioner dollar, over 90 millioner kroner – og understreker samtidig at de skyldige ikke risikerer å bli straffedømt ettersom foreldelsesfristen for ranet er utløpt for lengst. Den gikk ut allerede i 1995.

Det avgjørende gjennombruddet lar imidlertid vente på seg. Gjestene kommer og går på museet, slik de har gjort i over 100 år. Atmosfæren er tilsynelatende idyllisk: På solskinnsdager trenger strålene inn i palassets atrium, der lyset danser på de rosa marmorveggene. I forgården blomstrer orkidéer, og skolebarn bøyer seg konsentrert over tegneblokkene sine til lyden av en sildrende fontene.

I testamentet sitt understreker museets grunnlegger, Isabella Stewart Gardner, at hver eneste gjenstand – hver romersk statue, hver kinesisk figur, hvert nederlandsk mesterverk – for alltid skal bli stående eller hengende på nøyaktig det stedet hvor hun i sin tid plasserte dem. I andre etasje, i «Dutch Room», henger et selvportrett av Rembrandt på nordveggen.

Den nederlandske maleren stirrer uutgrunnelig mot veggen der bildet hans «Stormen på Genesaretsjøen» hang frem til 18. mars 1990. Nå møter blikket hans et tomt felt omgitt av en forgylt ramme. Slik vil utsikten være til forbrytelsen blir oppklart en gang i fremtiden.

©

Historiens største gåter

Denne artikkelen er fra bokserien «Historiens største gåter». Hvert bind går i dybden på mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.

Se mer på: www.historienet.no/gåter