Den første tilståelsen ble stotret frem av 14-åringen Francesco di Giovanni – en gutt som arbeidet hos barberen på Piazza Santa Trinita i Firenze.
Den rødmende unggutten tilsto etter mye om og men at han hadde hatt et homofilt forhold til ingen ringere enn byens mektigste embetsmann, Doffo di Nepo Spini.
Forbrytelsene hadde funnet sted i Spinis overdådige palass midt i byen, og tenåringen kunne utpeke en 60 år gammel hestetrener som også hadde deltatt i utskeielsene.
Tre dager senere, 25. mai 1432, tilsto den 70-årige embetsmannen også, og ble ilagt en saftig bot. Hestetreneren fikk samme straff.
Saken mot Doffo di Nepo Spini vakte behørig oppsikt i Firenze. Den detroniserte embetsmannen var nemlig en av de aller første som ble felt av en ny lov som skulle rykke homofiliens «avskyelige synd» opp med roten.
Mer oppsiktsvekkende var det imidlertid at Spini selv hadde vært en av de ivrigste forkjemperne for loven. For borgerne i Firenze var arrestasjonen av Spini derfor nok en bekreftelse på at homofilien hadde solid fotfeste i byen.
Paven fordømte Firenze
I dag strides historikerne om homofiliens omfang i Firenze, men de fleste er enige om at byen på 1300- og 1400-tallet hadde en sterk mannskultur som blandet velstand, fest og frihet med homoseksuell erotikk.
Firenze var byen der dikterne åpent hyllet kjærlighet mellom menn. Og florentinske malere og billedhuggere var blant de første som i renessansen gjenopplivet antikkens fascinasjon for den nakne manne-kroppen som motiv.
I resten av Europa hadde Firenzes borgere lenge gått for å ha homofile tilbøyeligheter. Ordet «florentiner» hadde blant annet blitt synonym for «homse» i flere tysktalende områder.
Florentinernes ukristelige eskapader gikk heller ikke ubemerket hen hos kirkens menn, som gjentatte ganger tordnet mot tøylesløsheten i Firenze:
«I denne verden fins ikke mer vederstyggelige synder enn dem som råder blant florentinerne. Den første er deres åger. Den andre er så avskyelig at jeg ikke engang vil nevne den», slo pave Gregor 11. fast i 1376.
Fordømmelsen fortsatte i 1424, da predikanten Bernardino av Siena i hele tre dager tordnet fra en av Firenzes prekestoler mot den «stinkende synd, hvis stank stiger helt opp til stjernene».
Ifølge Bernardino var problemet så utbredt at en florentiner ikke kunne få arbeid som lærer i andre byer, «fordi han ikke skal forføre guttene».