De tidligste eksemplene på nedskrevne noter ble laget av den romerske filosofen Boëthius på 500-tallet.
Han brukte bokstaver for å angi tonene i de to oktavene som ble brukt i datidens musikk. Han brukte en skala som gikk fra A til O, der A var den dypeste tonen og O den høyeste.
Selv om denne skalaen vanligvis blir referert til som ”Boëthius’ notesystem” ble et lignende system omtalt allerede rundt 150 e.Kr.
Det var unnfanget av den greske vitenskapsmannen Ptolemaios, og det er derfor neppe sannsynlig at systemet er Boëthius’ oppfinnelse.
Det var først rundt år 1000 at den italienske musikkteoretikeren og kordirigenten Guido fra Arezzo ferdigstilte det moderne notesystemet, der tonene blir plassert på linjer som angir tonehøyden.
Guido fra Arezzo.
Det var også Arezzo som fant på å uttale tonene i skalaen som ”do-re-mi-fa-sol-la-ti”. Han tok stavelsene fra de første ordene i salmen ”Ut queant laxis”, som var en hyllest til Johannes døperen.
Denne skalaen brukes fremdeles i bl.a. Spania og Italia, mens vi i Skandinavia og i de engelsktalende landene har gått over til bokstavene “C-D-E-F-G-A-B”.
Behovet for å skrive ned musikken var spesielt stort i kirken. Ikke bare var notene praktiske for musikerne, men også for lederne av den katolske kirken da utdelingen av noteark til kirkene fremmet de gregorianske salmene. Annen musikk nøt ikke godt av denne muligheten.