Jackson Pollock: Døddrukken drypp-maler frigjorde kunsten

I dag selges bildene hans for milliardbeløp. Jackson Pollocks (1912–1956) vei til stjernestatus blant USAs abstrakte ekspresjonister gikk imidlertid via sult, fyll og vold og endte i en dødsulykke.

Følg hans oppgang og brå slutt her, og se hvorfor han den dag i dag regnes som en av tidenes største malere.

Jackson Pollock var bare åtte år da faren forlot familien, men da hadde den psykiske og fysiske mishandlingen allerede satt dype spor i sønnens sjel.

Selv begynte Jackson Pollock å drikke da han var i begynnelsen av 20-årene, og han slet hele livet med å rive seg løs fra flaskens grep. Han led sannsynligvis også av den psykiske sykdommen bipolar lidelse.

Men hadde det ikke vært for den psykiske lidelsen og det massive alkoholmisbruket, ville Jackson Pollock trolig aldri ha slått gjennom som en av etterkrigstidens viktigste malere, så integrert var begge delene i uttrykksformen hans.

Jackson Pollocks karriere som kunstner startet i 1930, da han i en alder av 18 år begynte å studere ved Art Students League i New York under kunstneren Thomas Hart Benton.

Jackson Pollock var spesielt inspirert av surrealistiske meksikanske malere som D.A. Siqueiros og J.C. Orozco, som var berømte for sine murmalerier.

Inspirasjonen ses tydelig i Jackson Pollocks første verker, som best kan betegnes som surrealistisk figurativ kunst, f.eks. i The She-Wolf fra 1943 (nedenfor).

I The She-Wolf kan man ennå se konturene av et dyr og omrisset av noen få andre vesener, men det figurative er tydeligvis på retur.

I en årrekke forsvant det helt fra Jackson Pollocks kunst til fordel for en nonfigurativ og svært ekspressiv stil.

I dag regnes Jackson Pollock sammen med bl.a. Mark Rothko og Willem de Kooning for å være en av de mest fremtredende skikkelsene innen den kunstneriske uttrykksformen som kalles abstrakt ekspresjonisme.

Stilen oppsto i løpet av 40-tallet, først og fremst i New York, og i en periode gjorde den USA til det absolutte episenteret for moderne kunst.

Mens Jackson Pollock slet med å finne sin egen stil opp gjennom 1930-årene, raste depresjonen i USA.

Og det er ingen overdrivelse å kalle Jackson Pollock en utsultet kunstner.

Fra 1934 og frem til 1942 hadde han så dårlig råd at han var nødt til å bo på ett rom i broren Sanfords leilighet i bydelen Greenwich Village i New York.

I 1937 begynte Jackson Pollock å gå til behandling for sitt alkoholmisbruk hos en jungiansk psykoanalytiker.

Psykoanalytikeren åpenbarte en helt ny verden av drømmetydning, underbevissthet og undertrykte følelser og drifter for den plagede kunstneren.

Året etter var Jackson Pollock innlagt på et psykiatrisk sykehus i fire måneder etter et nervøst sammenbrudd.

De to opplevelsene fikk en avgjørende innflytelse på Jackson Pollocks kunstverker opp gjennom 1940-årene, da han i stigende grad begynte å sette sin egen underbevissthet og spontane følelser i sentrum for verkene.

Jackson Pollocks nye stil ble lagt merke til av flere New York-malere, deriblant Lee Krasner.

Lee Krasner ble betatt av den ville kunstneren som fremsto som en merkelig blanding av klassisk cowboy og en intellektuell kunstnertype fra New York.

Fascinasjonen gikk også den andre veien. I hvert fall begynte de to snart å danne et par, og i 1945 flyttet kunstnerparet ut på landet i Springs i utkanten av East Hampton i New York.

I en liten låve bak huset innredet Jackson Pollock et atelier, og det var her han skapte sitt første dryppmaleri, Red Composition (1946).

Kunstverdenen hadde aldri sett noe lignende.

Umiddelbart forestilte ikke maleriet noe. Her var det ikke noen figurer, noe landskap eller noen gjenstander å feste blikket på – bare et virvar av formløse farger som krysset inn og ut av hverandre i drypp og klatter.

Teknikken bak dryppmaleriene fikk navnet «action painting» og var minst like oppsiktsvekkende som verkene.

Væpnet med malingsbokser og pensler gikk Jackson Pollock til angrep på det hvite lerretet som lå forsvarsløst på gulvet i atelieret hans.

Han angrep lerretet fra hvert hjørne med en nesten manisk energi, han vekselvis dryppet, kastet og helte maling på med trepinne og hullete malingsbokser.

Knust glass, glassperler, småstein og andre gjenstander inngikk også ofte i Jackson Pollocks dryppmalerier. Under restaureringen av verkene hans er det også funnet spor etter kaffe og sigarettsneiper.

Bohemmiljøet i storbyene var begeistret for villmannens uregjerlige og abstrakte kunst, og media ga Jackson Pollock tilnavnet «Jack the Dripper».

Dryppmalerienes radikale stil talte spesielt til den såkalte beatnik-generasjonen, som oppsto på begynnelsen av 1950-tallet og favnet forfattere som Jack Kerouac og Allen Ginsberg.

«Vi er ikke opprørere, vi vil bare komme med en ny slags bevissthet», sa Allen Ginsberg en gang om beatnik-generasjonen.

Det samme ville Jackson Pollock. Med sin radikale abstrakte kunst satte han ikke bare kunsten fri. Han tvang betrakteren til å finne mening i galskapen på lerretet og gjennom dette kanskje få en større innsikt i seg selv.

Men alle var ikke like begeistret for Jackson Pollocks dryppmalerier.

Kunstkritikeren Robert Coates kalte Jackson Pollocks verker «uorganiserte eksplosjoner av tilfeldig energi og derfor meningsløse».

Jackson Pollock skulle imidlertid vise seg å være sin egen verste fiende.

I storhetstiden fra 1947 til 1951 begynner Jackson Pollock igjen å drikke tett, og med sin voldelige og selvdestruktive atferd sliter den kjederøykende machomaleren ut både seg selv, sitt talent og ekteskapet med den evig trofaste kunstnerkollegaen Lee Krasner.

I 1953 droppet han dryppmaleriene til fordel for svart-hvitt-tegninger i et forsøk på å gjeninnføre en mer klassisk figurativ kunstform i verkene sine.

Den revolusjonære gnisten så ut til å være definitivt slukket, og i 1956 døde Jackson Pollock i en tragisk bilulykke, døddrukken bak rattet.

Verkene hans lever imidlertid videre i dag i en slik grad at hans kunst selges for astronomiske millionbeløp over hele verden.

Samtidig kan ingen i dag stå foran en av Jackson Pollocks energiutladninger uten å bli berørt på en eller annen måte. Du kan jo bare prøve.