Kunstsvindel for milliarder: Aleksander den falske

Søkkrike kunstsamlere og museer verden over hungrer etter kunst fra oldtiden, og svindlere står klara med perfekte forfalskninger. Den dyktigste av dem har gått under betegnelsen Den spanske mester i 20 år, og du kan saktens selv ha beundret hans håndverk.

Søkkrike kunstsamlere og museer verden over hungrer etter kunst fra oldtiden, og svindlere står klara med perfekte forfalskninger. Den dyktigste av dem har gått under betegnelsen Den spanske mester i 20 år, og du kan saktens selv ha beundret hans håndverk.

Jan Woitas/Picture Alliance/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Det arkeologiske museet i den midttyske byen Stendal kunne 15. juli 2000 presentere en virkelig sensasjon: Den eneste kjente bronsebysten av Aleksander den store.

Det faste blikket og det flotte håret med krøllene i pannen var ikke til å ta feil av. Dette var makedonernes konge, som på 300-tallet f.Kr. erobret hele den kjente verden og kom helt til India.

Den ujevne underkanten på bysten viste at den hadde vært overdelen av en statue – men kroppen, beina og armene hadde nok gått tapt for hundrevis av år siden.

I katalogen til Winckelmannmuseet het det at bysten stammet fra oldtiden og kanskje var en kopi av et verk laget av selveste Lysippos (390–300 f.Kr.).

Den greske kunstneren var en del av hoffet til Aleksander og laget en kongestatue som ble hyllet av hans samtidige.

«Kildene forteller at Lysippos framstilte Aleksander med en karakteristisk dreining av kroppen mot venstre og blikket hevet, som om han krevde verdensherredømmet fra Zevs», sa katalogen.

Makedonias heltekonge

Som tjueåring ble Aleksander konge av Makedonia, nord i dagens Hellas. I løpet av en regjeringstid på bare tolv år utvidet han riket til å omfatte hele Hellas, Egypt og Persia.

Riket smuldret opp etter at han døde i 323 f.Kr., men beretningene om Aleksander den store gjorde ham guddommelig.

Cæsar, Augustus og andre mektige menn i Roma dro på pilegrimsferd til graven hans i Alexandria, og i Roma ble han hyllet med utallige statuer.

Restene av en sånn bronsestatue dukket opp i år 2000, men det var noe som ikke stemte: Håret var for flott, bronsen var for tynn, og så var det den mystiske, ujevne underkanten.

Blant museumsgjengerne som fant veien til Stendal, var arkeologiprofessor Stefan Lehmann ved universitetet i Halle. Han hadde store forventninger.

«Vi kjenner ikke et eneste hode fra en bronsestatue av Aleksander den store. Derfor var det uhyre spektakulært – og til å begynne med var jeg bergtatt.

Men da jeg så nøyere etter, forekom han meg å være mistenkelig», forteller Lehmann om møtet med Aleksander i år 2000.

I første omgang gikk ikke professoren videre med den nagende mistanken, men i lengden ble tanken på at det kunne dreie seg om en forfalskning plagsom. Lehmann snakket med kolleger, og de var enige – uten at noen av dem hadde lyst til å stå fram.

Lehmann la fram mistanken for egen regning, og i den påfølgende meningsutvekslingen med museumsledelsen gikk bølgene høyt – ikke minst da Lehmann hevdet at museet var medvirkende til å «hvitvaske» en forfalskning.

Lederen for Winckelmann-foreningen anklaget professor Leh­mann for ærekrenkelse, og det førte til en årelang rettstvist.

«Men under rettssakene handlet det aldri om hvorvidt kunstverket var ekte eller ikke – bare om ærekrenkelsen», påpeker Lehmann overfor HISTORIE.

I 2012 var han så lei av hele bråket at han trakk tilbake beskyldningene. Men spørsmålet som lå til grunn for striden er fortsatt ubesvart. Museet i Stendal fastholder den dag i dag at Aleksander-bysten er ekte.

«Vi betrakter bysten som antikk, ellers hadde vi ikke stilt den ut. Og vi har vitenskapelig dokumentasjon på at det stemmer, fra et velrenommert institutt i Oxford», sier lederen for museumsrådet Ste­­pha­nie-Gerrit Bruer.

Svindleren har solgt femti hoder

Dessverre er det ikke lenger mulig å undersøke Aleksander. Etter utstillingen har bysten vært sporløst forsvunnet.

Men for Lehmann ble den mistenkelige Aleksander-bysten begynnelsen på en årelang jakt på bronseforfalskninger og «kunstneren» som står bak. Identiteten til mannen er ukjent, men i fagkretser kalles han «den spanske mesteren».

Svindleren ser ut til å være en flittig herre som har spesialisert seg på å lage bronsehoder som gir seg ut for å være fra oldtiden.

En opptelling fra år 2000 kom til at det var rundt to hund­re bronsehoder i verdens museer og private samlinger.

I dag, tjue år senere, har tallet økt til 250 – uten at det er gjort noen arkeologiske funn som kan forklare denne tilveksten.

I jakten på falske bronsehoder har Stefan Lehmann også støtt på avbildningen av en svart kvinne.

© Stefan Lehmann

Stefan Lehmann mener at alle hodene som har kommet til på disse tiårene må stamme fra «den spanske mesteren».

De siste årene har professoren fulgt med på hvordan mistenkelige hoder har dukket opp og blitt solgt hos renommerte auksjonshus.

En av kjøperne er den sveitsiske samleren og kunsthandleren Hans Humbel, som kjøpte et flott Augustus-hode for tre hundre tusen euro.

Portrettet av den romerske keiseren var svært godt bevart på tross av at det hadde ligget i jorda siden Roma falt. Men det mest påfallende med hodet var det talende ansiktsuttrykket, med et bistert drag om munnen.

«Han er i dårlig humør», nikker Lehmann. «Det er uttrykket til en mektig keiser – Augustus viser viljestyrken sin.»

Etter kjøpet meldte tvilen seg hos Hans Humbel, som i 2014 sendte hodet til undersøkelse hos Lehmann – vel vitende om at hvis hodet skulle vise seg å være falskt, ville pengene være tapt.

Lehmann fikk blant annet hodet røntgenfotografert og metallet analysert hos det anerkjente Fraunhofer-instituttet, og konklusjonen til ekspertene var klar: «Kunstneren» hadde brukt bronse fra antikken, men hodet var støpt i vår tid!

Sint keiser med flott hår

Egentlig trengte ikke Lehmann vente på analysen til forskerne, for han hadde etter hvert lært seg å kjenne igjen signaturen til «den spanske mesteren»:

Alle hodene er laget etter kjente antikke forbilder, men de har i tillegg ekstra flott hår og et levende ansiktsuttrykk. Dette gjelder nesten alle de bronsehodene som Lehmann har funnet fram til.

"Skaperen har ikke ant hva han skulle gjøre, for han hadde ingen antikke forbilder å se etter." Stefan Lehmann

At «mesteren» avslører seg på denne måten, skyldes forfengelighet og ønsker hos kjøperne, tror Lehmann: «’Den spanske mesteren’ vil vise hvor god han er. Men forfalskeren må også tenke på kundene, som er milliardærer – en ytterst kresen kjøpergruppe som forventer å kjøpe noe ingen andre eier.»

I jakten på bronsehodene har Lehmann også støtt på en avbildning av en svart kvinne – en sensasjon, for det finnes ingen andre eksempler på en bronseskulptur av en afrikansk kvinne.

«Sett forfra og fra siden er hodet et flott arbeid, men den samlede komposisjonen faller fra hverandre. Skaperen har ikke ant hva han skulle gjøre, for han hadde ingen antikke forbilder å se etter. Altså måtte han være kreativ, og dermed avslører han seg. I mellomtiden har hodet forsvunnet.»

Det flotte håret til Augustus gjorde professor Stefan Lehmann mistenksom.

© Maike Glöckner

Hodet til Augustus kom i posten

Den sveitsiske samleren Hans Humbel fikk i 2014 mistanke om at det nyinnkjøpte bronsehodet av den romerske keiseren Augustus var en forfalskning.

Hodet, som hadde kostet over tre og en halv million kroner, ble sendt til en grundig sjekk hos den tyske arkeologiprofessoren Stefan Lehmann i Halle.

Han leverte Augustus-hodet til en omfattende laboratorieanalyse som avslørte at hodet var støpt i vår tid, men at bronsen var fra oldtiden. For første gang sto Lehmann med et verk av «den spanske mesteren».

Halsen skal fortelle en historie

Et annet kjennemerke fra «den spanske mesteren» er den ujevne kanten på halsen til bronsebystene. Den opprevne kanten skal vise at hodet en gang har blitt revet av en statue for å redde det fra å bli smeltet om.

Det finnes eksempler på at statuer har fått fjernet hodet, men «mesteren» bruker effekten for å lage et bevis på ekthet.

«Den frynsete kanten skal fortelle at hodet kommer fra en statue. Men etter hvert må man spørre seg: Hvorfor bare hodet? Hvorfor ser vi nesten aldri resten av en bronsestatue?» sier Lehmann. Forklaringen er innlysende.

Framgangsmåten sikrer at «mesteren» unngår alle spørsmål om manglende sammenføyning. I antikken ble bronsestatuer støpt i enkeltdeler.

Hode, armer, bein og torso ble så satt sammen med en form for sveising som forskere i dag fremdeles ikke kan forklare.

En moderne sveis ville ha vakt mistanke, og derfor later «mesteren» som om hodet er revet av over sammenføyningen.

I Aleksander-bysten fra Stendal hadde likevel «den spanske mesteren» funnet en annen troverdig løsning: Om bysten heter det i museumskatalogen at hodet og kroppen ble funnet hver for seg (funnstedet er ikke oppgitt).

De to del-ene har så på et senere tidspunkt blitt loddet sammen med bly, som en form for moderne restaurering.

Skrapmetall fra antikken

Undersøkelsen av Augustus-hodet viser at «den spanske mesteren» brukte bronse som er framstilt i oldtiden. Professor Lehmann mener at det dreier seg om gammelt skrapmetall:

«Under enhver arkeologisk utgraving i middelhavsområdet blir det funnet skrapmetall. Disse verdiløse bronserestene ender gjerne i museenes magasiner. Man kan forestille seg at metallet siden har blitt solgt videre. Metallet kan også komme fra ulovlige utgravninger på Balkan.»

Men oldtidsbronsen er en knapp ressurs, så «mesteren» må spare. Aleksander-bysten fra Stendal er flere steder støpt så papirtynt at det har gått hull på den, viser bildene i museumskatalogen.

Etter vellykket støping har forfalskeren bare én oppgave igjen før hodet er klart til salg: Det må gjøres gammelt. Vanligvis blir bronse irret i århundrenes løp, så overflaten til slutt blir grønn.

Men selv skrapmetall fra oldtiden ser helt nytt ut når det kommer ut av en støpe­form. For å sette fart i aldringen bruker «mesteren» kjemikalier – for eksempel svovelsyre og klor.

Bruken av kjemikalier kan også peke i retning av at «den spanske mesteren» ikke er en enmannsvirksomhet – sannsynligvis får «han» hjelp av metalleksperter, bronsestøpere, arkeologer og et nettverk av selgere med forbindelser til begjærlige kunder.

Roma-turister ville ha kunst

Lehmann tviler på at mesteren sitter i Spania. Den forestillingen har oppstått uten noe faktisk grunnlag:

«Jeg vil nesten utelukke at verkstedet hans ligger i Spania. Det at han blir omtalt som spansk, er ikke noe man skal legge noe vekt på. Første gang jeg hørte om «den spanske mesteren» var hos en sveitsisk kunsthandler. Men da jeg ba om det virkelige navnet, sa mannen at det hadde han sannelig glemt.»

“Kundene ønsker nye, såkalt enestående mesterverk. […] Det ville være et mirakel om ikke denne etterspørselen ble møtt med tilbud.” Adolf Furtwängler, tysk arkeolog fra slutten av 1800-tallet.

Langt mer sannsynlig er det at verkstedet til «mesteren» befinner seg et sted i Italia, der bronsestøpingsekspertisen er stor, og der dyktige svindlere har drevet virksomheten sin i århundrer.

Den italienske tradisjonen med å selge forfalskninger oppsto på syttenhundretallet, da fyrstesønner og rikmenn dro på dannelsesreise gjennom Europa.

Le grand tour førte dem blant annet til «sivilisasjonens vugge» Italia, der suvenirhandlere sto klar med krukker og statuer som ble presentert som ekte vare fra Romerrikets dager.

Den tyske arkeologen Adolf Furtwäng­ler la på slutten av 1800-tallet merke til den litt for livlige handelen med forfals­kede antikviteter:

«Kundene ønsker nye, såkalt enestående mesterverk. […] Det ville være et mirakel om ikke denne etterspørselen ble møtt med tilbud.»

Ganske mange av disse eldre forfalskningene har blitt avslørt og befinner seg nå i private samlinger og i berømte museer.

Et eksempel er – kanskje – den lille statuen «Artemis og hjorten», som i 2007 ble lagt ut for salg i New York.

Turister i Roma har etterspurt antikk kunst siden syttenhundretallet. Ofte kom de hjem med forfalskninger.

© Jean Bernard/Bridgeman Images

Museene hjelper til

Budene hos Sotheby’s bare steg. Lenge så det ut til at en sjeik fra Qatar skulle stikke av med «det vakreste verket som har overlevd antikken», slik Sotheby’s omtalte figuren.

Men en annen, ukjent kjøper bød mer enn sjeiken, og hammeren falt omsider ved 25,5 millioner dollar – over to hundre millioner kroner.

Professor Lehmann er nokså sikker på at «Artemis og hjorten» er en forfalsk­ning fra attenhundretallet (altså ikke laget av «den spanske mesteren»).

Andre eksperter er enige. Likevel står den 124 centimeter høye figuren utstilt i hovedsalen for gresk og romersk oldtidskunst på Metropolitan-museet i New York.

«Historien til verket kan ikke følges lenger tilbake enn til 1920, og det er ikke en del av museets egen samling, men utlånt av eieren.

Og det er også et originalitetstriks: Den private eieren tar et verk som ikke er helt ’kosher’, og låner det ut til et museum.

Etter noen år kan eieren så si at ’verket sto flere år på The Met uten at noen betvilte ektheten av det’. På den måten blir museet en erstatning for verkets proveniens (herkomst, red.)», advarer professor Lehmann.

Sotheby’s skrev at «Artemis og hjorten» er «det vakreste verket som har over­levd antikken».

© A.C. Lauriano/FlickR

Hva et museum får ut av å låne navnet sitt til en slik «hvitvasking», kan han bare spekulere om:

«Det er ikke mitt fagområde. Men ta en titt på hvem det er som støtter de amerikanske museene økonomisk, og hvordan selskapskonstruksjonen bak dem er, så vil du oppdage at museene er avhengig av penger fra store private samlere. I de statlige museene i Europa er dette fenomenet nesten utenkelig.»

En del nystartede museer kommer i vanskeligheter når de på kort tid må etab­lere en samling som er verdt et besøk. De har tilsynelatende nok penger og er kanskje ukritiske når de kjøper, noe den britiske milliardæren og filantropen Christian Levett fikk oppleve.

Rikmannen, som er en lidenskapelig samler, åpnet i 2011 et museum i Mougins, en landsby i fjellene bak Cannes der Picasso tilbrakte sine siste år.

Utstillingene på Christian Levetts Musée d’Art Classique de Mougins fyller nesten tre etasjer, men etter åpningen har museet møtt kritikk.

Ikke bare hadde det gjenstander som stammet fra ulovlige utgravninger i Spania og som måtte leveres tilbake til den spanske staten.

Etter Stefan Lehmanns mening hadde museet også stilt ut tre betenkelige bronsehoder av «den spanske mesteren».

Faren er at de forfalskede verkene, f.eks. «den spanske mesterens» afrikanske bronsehode eller hodene med de oppstyltede frisyrene, får et ekthetsstempel av museene og dermed kommer til å påvirke forskningen på oldtidskunst.

Til tross for dette er professor Lehmann ikke så veldig bekymret for kvaliteten på forskningen i framtiden.

«Når museumsdirektørene som sto for innkjøpene en dag går av med pensjon, kommer en ny og mer skeptisk generasjon arkeologer og kunsthistorikere som på et tidspunkt flytter disse verkene til museumsmagasinet. Det er heldigvis den vanlige veien for en moderne forfalskning – men pengene er tapt.»

«Et arvestykke fra bestefar»

De egentlige ofrene for bedraget med oldtidskunsten er de rike samlerne. De betaler formuer for falske verk så de kan imponere venner og konkurrenter, men de stiller ikke kritiske spørsmål om hvor verkene kommer fra.

«For noen år siden var en ofte brukt forklaring i de store auksjonshusene at et verk som var til salgs stammet fra ’de gamle samlingene til en gentleman’.

Påstanden kan være sann, men den er veldig vanskelig å etterprøve, sier professor Lehmann.

Når det gjelder «den spanske mesteren», vekker bronsehodene fortsatt mistanke, siden herkomsten deres er så uklar. Hodene kan ikke spores lenger tilbake i tid enn noen få tiår.

Mannen som stilte Aleksander den store til rådighet for museet i Stendal var kunsthandleren Robin Symes. Han håpet angivelig å kunne selge bysten for ti milliarder dollar når utstillingen var over.

Navnet hans dukker også opp i forbindelse med andre verk på listen til Lehmann. I mange år eide Robin Symes et galleri i London, og han gikk for å være en av byens mest anerkjente kunsthandlere.

Pengene strømmet inn, og Symes kunne koste på seg en Rolls-Royce med privatsjåfør. Da forretningspartneren hans omkom i en ulykke i 1999, følte familien til den avdøde seg snytt for sin del av arven – halvparten av galleriets verdier.

Under rettssaken som fulgte holdt Symes deler av varelageret skjult og forfals­ket bevis, så han ble dømt til sju måneder i fengsel for forakt for retten.

Symes erklærte galleriet konkurs – og så gikk det for alvor galt med kunsthandleren. Det kom fram at Symes skyldte millioner i skatt, og i 2016 fant myndighetene 33 hittil hemmelige magasinrom

Det viste seg at Symes skyldte millioner i skatt, og i 2016 fant myndighetene frem til 33 hittil hemmeligholdte magasinrom i bl.a. frihavnen i Genève, der Symes hadde stuet unna ekte malerier, røvet oldtidskunst fra bl.a. Pompeii og diverse forfalskninger.

Verdien ble forsiktig anslått til 1,8 mrd kr. I dag vet ingen hvor Robin Symes befinner seg.

Hodet i Stockholm bærer signaturen til «den spanske mesteren», mener Lehmann.

© Statens museer för världskultur/National Museums of World Culture

Har «mesteren» vært på ferde i Stockholm?

Under jakten på «den spanske mesteren» har professor Stefan Lehmann støtt på rundt femti mistenkelige bronsehoder. Et av dem, trolig en avbildning av Aleksander den store, befinner seg på Middelhavsmuseet i Stockholm.

«Det er et flott verk som angivelig stammer fra en privat samling. Museet kjøpte hodet under en auksjon i London i 1982», sier Lehmann.

«Og der har vi også det første kritiske punktet: det manglende opphavet. Når det gjelder ’mesteren’, får man aldri etterprøvd opphavshistorien til et hode.»

Lehmann peker også på det flotte håret og den avrevne halsen, som går igjen i verkene som «den spanske mesteren» står bak.

Han mener at kjøpstidspunktet i 1982 peker i retning av at bronsehodet er laget på slutten av syttitallet og dermed er et av ”mesterens” tidlige verker.

Lehmanns seneste mistanke

“Mesterens” første bronsehoder dukket opp på auksjonene i begynnelsen av 1980-årene. Derfor tror Stefan Lehmann at svindleren begynte i slutten av 1970-årene og fortsatte til ca. år 2000:

"Da var markedet mettet - eller 'mesteren' var blitt for gammel."

Om "mesteren" har laget flere enn de 50 hodene på professorens liste, må tiden vise. Lehmann oppfordrer til at de blir undersøkt grundig. Men ikke alle er like ivrige etter å vite sannheten om verkene.

Hver gang et falsum blir avslørt, mister eieren ikke bare et kjært kunstverk, men også en formue.

"Prøv å gå til en museumsdirektør og fortell ham at et av hans viktigste verker kan være et falsum. Det har jeg prøvd, og jeg må si at man ikke blir mottatt med sympati," sier Lehmann.

En av hans seneste oppdagelser er gjort på Middelhavsmuseet i Stockholm. Museets flotte bronsehode av Aleksander den store får etter hans mening flere varsellamper til å blinke: flott hår, frynsete hals og et tåkete opphav.

I et svar til HISTORIE skriver Annika Peurell, som er avdelingssjef i den svenske stats museer for verdenskultur:

"Vi har ikke undersøkt professor Lehmanns mistanke, men vi vil se nærmere på den til høsten. Hodet er ikke en del av utstillingen for tiden."

Møte med den engelske mesteren: «Jeg har laget tusenvis av ting»

Shaun Greenhalgh har forfalsket kunst hele livet. Det begynte som en hobby, utviklet seg til en millionforretning og endte med en fengselsdom.

Shaun Greenhalgh har skildret livet sitt med falsk kunst i boken A Forger’s Tale.

© Fabio De Paola/Shutterstock/Ritzau Scanpix

«Hvis jeg ikke regner med småtteriene, så må jeg ha laget tusenvis av ting», sier seksti år gamle Shaun Greenhalgh, som i 2007 ble dømt til fire år og åtte måneders fengsel. Dommen avsluttet en tre tiår lang karriere som kunstsvindler.

«Jeg bestemte meg aldri for å bli forfals­ker. Det var mer tilfeldigheter enn en plan. Kunst var det eneste jeg ville drive med, og pengene ga meg mulighet til å dra til museer i hele verden», forklarer Shaun Greenhalgh til HISTORIE.

Allerede som gutt var han interessert i hvordan kunstnere arbeidet. Som tolvåring ønsket han seg en elektrisk ovn til leire slik at han kunne brenne kopier av viktorianske krukkelokk. Disse solgte han på loppemarkeder i fødebyen Bolton.

«Det var de første forfalskningene mine, og det var ingen som stilte noen spørsmål.» Etter lokkene kastet han seg over tegning og maling – i stilen til de berømte mestrene.

Som attenåring tegnet han for eksempel kollegaen sin Sally fra bruktbutikken i Bolton – slik Leonardo da Vinci ville ha gjort det.

«Jeg jobbet på lageret, hun satt i kassa. Vi gikk ut et par ganger … Senere solgte jeg bildet for en fillesum.» Kunsthandlere i Bolton og nabobyen Manchester kjøpte gjerne tegningene og maleriene til Shaun.

«Jeg prøvde å lage min egen kunst, men jeg kunne ikke leve av det, så jeg laget bilder for noen folk som tjente grovt på å selge tingene mine videre som ekte vare.»

Lenge var han fornøyd med ordningen, for han gjorde jo ingen ting ulovlig – det var kunsthandlerne som føyde til en falsk signatur og dermed begikk svindel.

“Det var mine første forfalskninger, og ingen stilte spørsmål”. Shaun Greenhalgh om sin debut som 12-åring i 1972.

Via kunsthandlere i Manchester kom han i kontakt med gallerier i London og New York som også ville selge «verkene» hans.

Tidlig på nittitallet kom Shaun til at han kunne «hoppe bukk over de fordyrende mellom­leddene» og tjene grovt selv.

Shaun hadde møtt eksperter og museumsfolk som lot ham kikke i de interne rapportene sine. Slik fant han ut hva de så etter når de undersøkte et kunstverk.

Og sånn fikk han mot til å blant annet lage en torso i stilen til den kunsten som omga den egyptiske faraoen Akhenaten på trettenhundretallet f.Kr. Shaun kjøpte et stykke alabast og tok meiselen fatt.

Slutten kom i 2006, da politiet stormet boligen hans. Han hadde prøvd å selge en «assyrisk» steintavle til British Museum, men ble felt av ekspertene på grunn av en feil i en inskripsjon.

Men selv mener Shaun at museet fikk et tips fra en tidligere kjøper som ville ham til livs. Etter fengselet har han levd et stille liv i Bolton.

De fleste av Shauns mange verk har aldri blitt avslørt. Det ble han minnet om da han besøkte et museum i Milano i 2015.

På veggen hang en tegning av Leonardo da Vinci som Shaun kjente igjen – det var jo Sally nede på bruktbutikken i Bolton! «Noen kyndige konservatorer hadde visst gitt henne en grundig behandling.»

Shaun Greenhalgh sier at han i tiden som svindler ofte var plaget av dårlig samvittighet. «Men kunsthandlere er verre», mener han.

Derfor kommer han med et tips til alle som vurderer å kjøpe kunst: «Kjøp det du liker – ikke det som er dyrt.»

© Leonardo da Vinci / Shaun Greenhalgh

Vurdert til $160 mill.

Shaun Greenhalgh hevder at han laget denne tegningen som attenåring. Den forestiller kollegaen hans Sally i bruktbutikken i Bolton. Eieren sier at «La Bella Principessa» er en ekte Leonardo da Vinci.

© Carlos E. Restrepo/Cerdsp

Solgt for $125.000

I 1994 laget Greenhalgh en faun i leire og satte navnet til Gauguin på den. Den gikk for førti tusen pund hos Sotheby’s og ble solgt videre for 125.000 dollar og senere stilt ut i Chicago og Amsterdam.

© Geni/Shaun Greenhalgh

Solgt for £440.000

«Amarna-prinsessen» laget Greenhalgh i hageskuret sitt. Han solgte henne til museet i Bolton for 440.000 pund. At museet i hjembyen ble snytt, plaget ham så mye at han betalte tilbake pengene.