Getty Images & Shutterstock
Portrett av Leonardo da Vinci malt av Lattanzio Querena.

Leonardo da Vinci skuslet bort talentet sitt

Leonardo da Vinci hadde malerkunsten langt oppi halsen. Likevel slo universalgeniet aldri helt gjennom som ingeniør, vitenskapsmann og oppfinner, for berømmelsen hans som maler hang ved ham – til tross for at han nødig gjorde bildene sine ferdige.

Leonardo da Vinci (1452–1519) var personifikasjonen av et renessansemenneske. Han ble en superstjerne i sin samtid på grunn av maleriene sine, og i dag skaper «Mona Lisa» fortsatt gigantiske køer ved kunstmuseet Louvre i Paris.

Firenze og Milano var kulturelle høyborger på da Vincis tid, og han bodde og arbeidet mesteparten av livet i de italienske bystatene. Få historien om Leonardo da Vinci her.

Lykken er en hest. Og den dukker opp i Leonardo da Vincis liv våren 1489, da hertugen av Milano, Ludovico Sforza, bestiller en imponerende rytterstatue av sin far for å minne byens borgere om Sforza-familiens storhet.

Oppildnet av inspirasjon går Leonardo i gang med arbeidet. Statuen hans skal være 8 meter høy og støpt av 75 tonn bronse. Først må han undersøke hestens anatomi grundig, slik at statuen kan bli så naturtro og overbevisende som mulig.

Leonardo dissekerer hestekadaver, lager tabeller og tegner diagrammer med oppmålinger av hesteknoklenes proporsjoner. Emnet er så spennende at han vil skrive en avhandling om hestens anatomi.

Men avhandlingen blir aldri ferdig, for underveis kommer Leonardo på en metode til å sørge for renere staller ved hjelp av vannsluser og fordypninger i gulvet. Han tenker også ut en mekanisme til å fylle trauene via rør fra taket.

Midt i arbeidet erfarer Leonardo plutselig at hertugen er i ferd med å finne en ny kunstner til oppgaven – Ludovico Sforza er lei av å vente. Da går Leonardo derfor – med et par års forsinkelse – i gang med å forme en leiremodell til bronsestatuen i atelieret sitt.

Umettelig nysgjerrighet drev verket

Leonardo da Vinci må være det mest nysgjerrige mennesket i verdenshistorien, og alle emner i tilværelsen interesserte ham. Igjen og igjen løp vitebegjæret av med italieneren – noe som gjorde det vanskelig for ham å holde konsentrasjonen på ett felt om gangen.

Men nysgjerrigheten var også drivkraften bak Leonardos geni, og allerede i barndommen fikk den gode vilkår å utfolde seg i.

Leonardo var resultatet av en affære mellom notaren Piero da Vinci og en bondejente i landsbyen Vinci, der familiens gods lå.

Våren 1452 fødte 15-årige Caterina Lippi sin og Pieros sønn. Som uekte barn slapp Leonardo å bli opplært som notar – et yrke som hadde gått i arv til den førstefødte ekte sønnen i da Vinci-slekten gjennom generasjoner.

Piero, som bodde i storbyen Firenze omtrent 25 kilometer fra Vinci, vedkjente seg barnet, men hadde ikke tenkt å gifte seg med den unge jenta. Han var nemlig forlovet med en passende dame fra en bedrestilt familie, og de ble gift senere samme år.

Domkirken i Firenze, Italia: Santa Maria del Fiore.

Filippo Brunelleschi er arkitekten bak Firenze domkirkes kuppel, som ble utført mellom 1420 og 1434.

© Shutterstock

Sine første år bodde Leonardo hos sin mor, som familien da Vinci fikk giftet med en lokal arbeidsmann. Leonardo fikk raskt halvsøsken, og etter hvert som barneflokken vokste i det vesle hjemmet, tilbrakte han mer og mer tid hos sin farfar, som han flyttet inn hos da han var fem år gammel.

Fra da Vinci-godset streifet han ut på eventyr i det vakre toskanske landskapet. Her fant han fossiler i berghuler og spennende planter på engene som han tok med hjem for å tegne.

Lykkelig barndom uten skolegang

Piero da Vinci brukte ikke penger på å sende sin uekte sønn til en av de såkalte latinskolene, hvor barn av renessansens bedrestilte familier fikk undervisning i antikkens språk og kultur.

Leonardo slapp støvete lærebøker, og lærte heller ikke respekt for autoriteter.

«De spankulerer oppblåste rundt og pynter og pryder seg ikke med sin egen innsats, men med andres.» Leonardo da Vinci om sin samtids lærde.

I stedet lærte han av sine egne observasjoner i naturen, der han undret seg over hundrevis av fenomener som ingen andre spekulerte på: Hvorfor var himmelen blå, hvordan kommer fugler på vingene, og hva får vannet til å danne virvler på sin vei gjennom elveleiet?

Senere i livet var han åpent stolt av sin manglende skolegang, og hånte dem som kunne tenkes å se ned på ham av den grunn. «De spankulerer oppblåste rundt og pynter og pryder seg ikke med sin egen innsats, men med andres», skrev han i en notisbok.

Likevel forteller den nesten samtidige italienske forfatteren Giorgio Vasari at Leonardo som voksen kjempet for å ta igjen det han manglet av skolegang. Han ga seg blant annet i kast med å lære latin, geometri og matematikk.

I de få månedene Leonardo for eksempel studerte aritmetikk, gjorde han ifølge Vasari så enorme fremskritt at læreren ble målløs. Evner manglet Leonardo tydeligvis ikke, og vitebegjæret var til stede allerede under oppveksten hos besteforeldrene.

Alt endret seg imidlertid for den unge gutten da hans fars kone døde i barselseng. Det skjedde omtrent samtidig med at familien da Vincis overhode, Leonardos farfar, også gikk bort.

Leonardo var stadig Pieros eneste barn, og i en alder av tolv ble han nå kalt til Firenze for å bo hos sin far.

Firenze var verdens herligste by

Etter ankomsten til Firenze i 1464 konstaterte Piero da Vinci at sønnen med det blide gemyttet tilsynelatende aldri sluttet å tegne og lage figurer. Det bodde ingen notar i ham.

Men til alt hell var Firenze rik på utfoldelsesmuligheter for et skapertalent som Leonardo. Byen vrimlet av silkevevere, gullsmeder, juvelerer og malere. Staden hadde rundt 40 000 innbyggere med minst 100 rike familier og en stor middelklasse.

Byens reelle hers­ker, bankmannen Cosimo de’ Medici, var nettopp død, og i hans sted trådte sønnen Lorenzo de’ Medici, som i enda høyere grad enn faren støttet kunst og vitenskap. Han opprettet akademier og ga
arbeid til de mange kunstnerne og filosofene som byen trakk til seg.

På Firenzes piazzaer samlet fargere, linseslipere og silkevevere seg i ledige stunder for å delta i filosofiske og naturvitenskapelige diskusjoner.

«En ubeskrivelig vakker kropp, hvis utstråling skapte jubel hos selv de mest bedrøvede». Beskrivelse av Leonardos fysiske fremtoning.

Lorenzo skjemte dessuten jevnlig byen vekk med storslåtte fester og skuespill – alt sammen inspirerende for den unge Leonardo.

Piero så hvilken vei det bar med sønnen. Han samlet derfor sammen noen av guttens beste tegninger og viste dem til sin klient Andrea del Verrocchio, som drev en av byens beste bottegaer – et verksted hvor alle slags kunsthåndverk ble fremstilt.

Ville det være til gagn for hans sønn å studere tegning, spurte han Verrocchio, som lamslått holdt de briljante tegningene opp foran seg. Leonardo fikk omgående læreplass hos Verrocchio. Her ble han undervist i anatomi, mekanikk, tegneteknikk og virkningen av lys og skygge.

Sammen med de andre lærlingene produserte Leonardo blant annet helgenbilder, som ble solgt i bottegaens butikk.

Leonardo foretrakk menn

Unge Leonardo var ifølge forfatteren Giorgio Vasari muskuløs med «en ubeskrivelig vakker kropp, hvis utstråling skapte jubel hos selv de mest bedrøvede».

Det unge stjerneskuddet var venstrehendt og skrev i motsatt retning av alle andre; det tvang gutten til å utvikle en slags speilskrift, som med tiden skulle fylle hundrevis av notisbøker. Dessuten var han vegetarianer, gikk jålete kledd, og var homofil.

Tross alt sitt frisinn forbød Firenze sex mellom personer av samme kjønn, men i likhet med mange av kunstnerkollegene hadde Leonardo et avslappet forhold til dette forbudet.

Sammen med fire andre unge menn ble han i 1476 anklaget for seksuell omgang med en gullsmedlærling, som ifølge den anonyme anklagen «deltok i mange motbydelige affærer og tilfredsstilte de personene som ønsket seg denne slags fordervethet av ham».

En undersøkelse ble iverksatt, men fordi en av de andre anklagede var gift inn i den mektige Medici-familien, ble saken dysset ned. Leonardo var da 24 år og hadde forlatt bottegaen.

Maleren slo an som festarrangør

Leonardos egen forretning gikk tregt. Av de tre bestillingene han mottok i sine fem år som selvstendig maler i Firenze, påbegynte han bare to.

«Si meg, om noe noensinne er ferdig. Si meg det, si meg det». Leonardo da Vinci

Det ene av dem, med tittelen «Den hellige Hieronymus i ørkenen», beholdt han i årevis, slik at han kunne arbeide på det fra tid til annen. Leonardos perfeksjonisme fikk ham imidlertid til å oppgi å fullføre bildet, og i notisbøkene sine henga han seg til svartsyn. «Si meg, om noe noensinne er ferdig. Si meg det, si meg det», skrev han fortvilet.

Imens nøt hans rivaler stor suksess. Maleren Botticelli, som på ingen måte manglet evnen til å fullføre bildene sine, var Medici-familiens favoritt og fikk utallige oppgaver.

Sammen med andre utvalgte kunstnere ble Botticelli sendt til Roma for å dekorere Det sixtinske kapell i Vatikanet, for Mediciene brukte ofte sine florentinske kunststjerner til å vinne alliansepartnere i de italienske bystatenes evig ustabile politiske landskap.

Leonardo hadde aldri leflet med Medici-­familien, som bare ga ham oppgaver med å iscenesette byens festspill – et felt der han hadde uovertrufne evner og klarte å overholde tidsplanene.

Da Leonardo fylte 30 år, hadde han oppnådd ry for å være en dyktig maler, til tross for at han aldri gjorde oppgavene sine ferdig. Leonardo selv følte seg utslitt og nedtrykt.

Han syntes ikke lenger at Firenze var stedet for ham. Løsningen kom i 1482, da Mediciene besluttet å sende Leonardo til nabobyen Milano.

Leonardo da Vincis oppfinnelser

Ideene veltet ut av Leonardo da Vinci

En dykkerdrakt, en hangglider og en kilometerteller – Leonardo etterlot seg hundrevis av tegninger til geniale maskiner og anordninger. De færreste ble realisert i hans levetid.

Kanonbatteri.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Kanonbatteri

En av Leonardos mer krigerske ideer var en rund innretning med 16 fastmonterte kanoner. Inne i midten ville han plassere en mekanisk an­ordning med tannhjul, men formålet er uklart. Basert på skissen gjetter forskerne på at det skulle påmonteres årer, slik at våpenet kunne brukes til sjøs.

Trommemaskin.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Trommemaskine

En av de festligere oppfinnelsene var en trommemaskin. Når anordningen ble trukket frem, aktiverte hjulenes omdreininger en mekanisme som fikk en rekke trommestikker til å slå mot en stortromme. Maskinen kunne for eksempel brukes til opptog.

Kilometerteller.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Kilometerteller

En av de få oppfinnelsene Leonardo bygde og testet, var avstandsmåleren.

Maskinen ligner en trillebår, og hver gang hjulet dreiet en hel omgang, aktiverte det en mekanisme som fikk en liten stein til å dumpe ned i kassen. Antall steiner viste den tilbakelagte avstanden.

Hjuldamper.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Hjuldamper

I et forsøk på å skape en båt som var enkel å seile på rolige elver og kanaler, utviklet Leonardo en båt med en form for skovlhjul. Skovlene skulle ifølge tegningene hans enten drives med håndkraft via en håndsveiv eller ved hjelp av fastmonterte fotpedaler.

Dykkerdrakt.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Dykkerdrakt

Leonardo så for seg en drakt der dykkeren fikk luft gjennom hule stokker eller skinnrør som fløt i overflaten. Noen versjoner forsynte han med en tissepose, slik at dykkeren kunne klare seg i timevis under vann.

Dragefly.
© Niels-Peter Granzow Busch/HISTORIE

Hangglider

Den italienske oppfinneren utviklet et konsept til en hangglider. Inspira­sjonen fant han i fugle- og flagger­musvinger. Med en rekke mindre justeringer ville glideren sann­synlig­vis ha fungert i praksis.

Krigsmaskiner skulle sikre ny jobb

Leonardo bega seg snart av sted. Han tok med seg en hjemmelaget lyre av sølv, som han hadde lært seg selv å spille på.

Med seg hadde Leonardo også sin unge elsker, Atalante, samt et maskineri på hjul, som han hadde konstruert til å måle avstander ved å telle et vognhjuls omdreininger. De var 290 kilometer fra Firenze til Milano, skrev han i notisboken sin da de etter en uke kom frem.

Offisielt var Leonardo sendt ut på en diplomatisk reise for å underholde Milanos sterke og kyniske hersker, Ludovico Sforza, som mediciene ønsket å stå på god fot med. Geniet da Vinci hadde imidlertid private ambisjoner om å gjøre fyrsten til sin nye mesen.

I en lang jobbsøknad, som han forfattet underveis til Milano, ramset Leonardo derfor opp ti punkter med en rekke fantastiske våpen og maskiner som han tilbød seg å bygge for hertug Sforza.

Til slutt nevnte han kort sine kunstneriske evner: «I tillegg kan jeg utføre skulpturer i marmor, bronse og leire, og male så godt som noen annen».

Karrierebyttet ble en fiasko

Når Leonardo nedtonet maler­evnene sine, var det dels fordi han hadde malingen langt oppi halsen, dels fordi han i stigende grad oppfattet seg selv som oppfinner og ingeniør.

Ved å skryte av sine evner som våpenkonstruktør – selv om han aldri hadde vært i nærheten av en slagmark – prøvde Leonardo å imøtekomme det han mente Ludovico Sforza ønsket seg mest av alt: militær overlegenhet.

Milano var nemlig ingen kjøpmannsrepublikk som Firenze, men en militaristisk fyrstestat hvor den regjerende Sforza-familien hadde skjøvet den forrige hertugslekten av tronen.

Sforzaene regjerte fra slott fylt med hoffolk, embetsmenn, astrologer, kunstnere, musikere, dyretemmere, skuespillere og gjøglere.

Byen hadde omtrent tre ganger flere innbyggere enn Firenze, og et universitet som både vitenskapelig og intellektuelt trakk Milano opp på nivå med Bologna, tidens ledende universitetsby.

Leonardo var ivrig etter å bli i byen og sto på for å imponere hertug Sforza. På kort tid tegnet han mer enn 30 skisser til nye dødbringende krigsmaskiner og våpen. Flere av ideene hans var langt forut for sin tid – blant annet en stridsvogn og en forløper for maskingeværet.

Ingen av forslagene ble imidlertid til noe. Ludovico Sforza satt nemlig så trygt med makten i området at han ikke hadde bruk for å føre noen krig. I stedet ønsket Ludovico seg underholdning, og fyrsten visste at hans nye gjest var en forrykende iscenesetter.

Snart ble Leonardo da Vinci satt til å arrangere teaterforestillinger – akkurat som han hadde gjort i Firenze.

Rytterstatue ble bygd i leire

Sytten år skulle Leonardos opphold i Milano vare. I den tiden var han – som i Firenze – omgitt av en flokk av elever, venner og elskere. Med årene fikk han også assistenter som hadde rikelig å gjøre i mesterens travle verksted.

Leonardo kom så langt som til å lage en gigantisk modell i leire. Om en uferdig statue.

Foruten festspill og malearbeid hadde Leonardo mange prosjekter på gang. Han konstruerte blant annet musikkinstrumenter og lagde et utkast til en ny byplan som skulle løse problemene med Milanos overbefolkning og med avfallet – og som antagelig kunne ha avverget pest­epidemiene som siden rammet byen.

I tillegg tegnet han karikaturer av mennesker han møtte på gaten, diktet fabler og begynte på arbeidet med å skrive et bestiarium (en middelalderlig naturhistorisk håndbok, red.).

I 1489 innfant Ludovico Sforzas budbringer seg i mester Leonardos verksted med bestillingen på den kolossale rytterstatuen av fyrstens avdøde far. Ikke o­ver­ras­ken­de ble statuen aldri realisert, men Leonardo kom så langt som til å lage en gigantisk modell i leire, som vakte stor begeistring hos hertugen.

Deretter tapte Ludovico Sforza imidlertid interessen – for en fransk invasjon truet. Han konfiskerte derfor bronsen som skulle ha vært brukt til Leonardos rytterstatue, og lagde kanoner av den.

Da franskmennene omsider invaderte i 1499, kapitulerte Sforza uten motstand, og flyktet fra byen.

Leonardo møtte pavens sønn

Med Sforzas flukt hadde Leonardo mistet sin mesen, og nå sto franskmennene i byen – Leonardo bestemte seg for at det var på tide å vende hjem til Firenze.

Før avreisen rakk han imidlertid å møte den franske kong Ludvig 12., som like etter ankomsten til Milano hadde dratt til Santa Maria delle Grazie-­klosteret, der Leonardo året før hadde lagt de siste penselstrøkene på det store bestillingsverket «Nattverden».

Ludvig 12. møter Leonardo da Vinci.

Ludvig 12. kom til Milano etter Frankrikes erobring av byen. Her ble han møtt av Leonardos løve.

© Bridgeman Images

Kongen var så betatt av bildet at han forhørte seg om muligheten for å ta veggen med maleriet med hjem til Frankrike, noe rådgiverne til alt hell frarådet.

Sammen med den franske kongen ankom hærføreren Cesare Borgia til byen.

Santa Maria delle Grazie-klosteret i Milano huser «Nattverden».

Santa Maria delle Grazie­klostret i Milano huser Leonardo da Vincis maleri «Nattverden»

© Shutterstock

24-årige Cesare var søn af den siddende pave, Alexander 6., og anførte de pavelige hærstyrker – men mest af alt var han en ambitiøs, ung mand, som håbede at øge sin magt og indflydelse.

Derfor havde han allieret sig med de invaderende franskmænd. I Milano udviste pavesønnen så stor interesse for Leonardos tegninger af forskellige krigsmaskiner og våben, at den italienske maler viste ham alle sine skitser, inden han forlod byen.

«Nattverden» gjorde Leonardo berømt

Leonardo da Vincis verk «Nattverden».

Den restaurerte utgaven av «Nattverden» ble presentert i 1999.

© Alonso de Mendoza

At Leonardos maleri «Nattverden» fremdeles kan ses i dag, er takket være restaureringen som et team med konservatorer på­begynte i 1978.

Arbeidet tok 21 år, og ekspertene brukte blant annet infrarødt lys til å finne frem til de originale delene av maleriet, før de rekonstruerte dem i stor detalj.

Maleriet viser en scene under Jesu siste måltid med sine tolv disipler. Tidspunktet er satt til like etter at Jesus har uttalt de profetiske ordene «en av dere skal forråde meg».

Som et øyeblikksbilde viser Leonardo da Vinci disiplenes spontane reaksjoner på det skjebnesvangre utsagnet.

«Nattverden» er et maleri i evig forfall

  • 1518: Bare 20 år etter at bildet var ferdig begynner malingen å skalle av, fordi Leonardo har insistert på å male med oljemaling på gipsveggen i stedet for å male en freske.
  • 1652: Maleriet er så svakt og oppløst at klosterets munker tillater seg å slå hull i veggen og lage en dør. På den måten kapper de av Jesu føtter.
  • 1726: En konservator bestemmer seg for å fylle ut bildets avskallede områder med oljemaling og et lag ferniss oppå.
  • 1760-årene: En ny konservator fjerner den gamle konservatorens arbeid. Deretter maler han de halvt avskallede ansiktene på egen hånd – uten større omtanke for det originale verket. Et offentlig ramaskrik tvinger ham imidlertid til å stanse da han har tre ansikter igjen.
  • Den franske revolusjon: Anti-kirkelige vandaler skraper ut øynene på apostlene, og Santa Maria delle Grazie-klosteret blir brukt som fengsel.
  • 1900-tallet: To rensinger bremser forfallet uten å forvolde mer skade.
  • Andre verdenskrig: Klosteret blir rammet av de alliertes bomber, men Leonardos verk reddes av sandsekker som er stablet opp foran det.

Teatertriks lærte mesteren å jukse med perspektivet

Da Leonardo da Vinci i 1495 gikk i gang med det enorme bildet av den siste nattverden, måtte han ta i bruk en metode fra teaterverdenen som han selv kalte «komplekst perspektiv».

Perspektivtegning til maleriet «Nattverden».

Maleriet «Nattverden» måler 8,8 x 4,6 meter og fins på klosteret Santa Maria delle Grazie i Milano.

© Alonso de Mendoza

Linjene fra vegger og tak beveger seg brattere mot forsvinningspunktet enn de normalt ville gjort på et maleri. Det forvridde perspektivet skulle sikre at maleriet så riktig ut uansett hvor i rommet betrakteren oppholdt seg – som når publikum i teateret satt på ulike plasser.

Bordet er for smalt, fordi bredden i bildet vrir dybden i perspektivet, slik at det ikke er ordentlig plass til de mange disiplene, som alle sitter på samme side av bordet. Legg for eksempel merke til hvor nær Judas’ høyre albue er den fremre kanten av bordet.

Leonardo tok med seg Mona Lisa til Firenze

I mars 1500 kom Leonardo hjem til Firenze. Med seg hadde han et stort følge av elskere, assistenter og elever. Mesteren nærmet seg 50 år, men han følte seg i god form etter hjemkomsten, og arbeidet produktivt.

Han tok til og med imot bestillingen på et portrett av en rik silkehandlers vakre kone, ved navn Lisa Gherardini. Verden skulle senere lære henne å kjenne som «Mona Lisa».

Leonardo da Vinci maler «Mona Lisa».

I 1956 ble «Mona Lisa» utsatt for hærverk hele to ganger på Louvre-museet i Paris. Først helte en museumsgjest syre over maleriet, og senere på året kastet en annen besøkende en stein mot verket.

© Imageselect

Men våren 1501 rettet krigsherren Cesare Borgia blikket mot Firenze, og innbyggerne krøp sammen i frykt. I mai sto Cesares invasjonshær ved bymuren, men etter lange forhandlinger klarte byen å slippe erobring ved å betale 36 000 floriner.

Året etter vendte Cesare tilbake, og denne gang betalte byen med sin fineste kunstner og ingeniør: Leonardo.

Ingeniør for nådeløs krigsherre

Leonardo dro av sted for å innta sin nye jobb som teknikk- og militærekspert for Cesare Borgia. Sommeren 1502 nådde han frem til sin nye mesens hovedsete i byen Urbino i regionen Romagna.

Her fikk Leonardo utstedt et pass med tittelen sjefingeniør, før han dro på rundreise for å besiktige festningsanlegg og havneløp i Cesares territorier.

Leonardo ble imidlertid snart distrahert fra de militære ekspertoppgavene og gikk i gang med en avhandling om vannets volum. Hans største militære arbeid i denne perioden var detaljerte bykart i fugleperspektiv, som gjorde det enklere å planlegge militærangrep.

Leonardo var ikke særlig begeistret for sin nye mesen. Overalt der Cesares hær trengte frem, myrdet, voldtok og lemlestet soldatene lokalbefolkningen. Den brutale pavesønnen sto ikke lenger i forbund med franskmennene, men arbeidet med å erobre land til seg selv.

Etter bare åtte måneder i hans tjeneste fikk en trist og desillusjonert Leonardo lov til atter å vende hjem til Firenze.

Kongelig invitasjon redder da Vinci

Hjemkomsten brakte imidlertid ikke umiddelbart noen stor glede for den aldrende mesteren. Bystyret påla ham i 1503 en vanskelig og tidkrevende oppgave med å utsmykke rådhusets møtesal. Og situasjonen ble bare verre av at Leonardos unge konkurrent Michelangelo – som han absolutt ikke likte – også skulle arbeide på prosjektet.

Året etter døde Leonardos far, som i mellomtiden hadde fått ni andre sønner. De nektet å dele arven med den uekte storebroren, til Leonardos store frustrasjon, for på dette tidspunktet i karrieren var han i stor pengenød.

Til alt hell mottok den aldrende stjernen en invitasjon fra en stor beundrer – franske Ludvig 12. Regenten ba ham vende tilbake til Milano. Men i første omgang nektet bystyret å la Leonardo reise, fordi byrådsmedlemmene mistenkte at han nok en gang var i ferd med å forlate et uferdig stykke arbeid.

Den franske kongens ambassadør insisterte, og når alt kom til alt turde ikke bystyret gå imot Ludvigs ønske. Motvillig aksepterte de derfor at Leonardo i 1508 forlot byen og sitt uferdige arbeid i møtesalen.

Leonardo foraktet Michelangelos kunst

Leonardo da Vinci og Michelangelo.

Leonardos største rival var kunstneren Michelangelo. Mens den høye, flotte Leonardo gjorde seg bemerket i rosa kjortler, gikk rivalen kledd i mer avdempede farger.

© Bridgeman Images

Firenzes mestere hatet hverandre

Gjennom hele livet hadde Leonardo da Vinci kunstneriske rivaler. Da han 51 år gammel vendte hjem til Firenze fra Milano i 1503, oppdaget Leonardo at den 28-årige kunstneren Michelangelo hadde blitt byens nye stjerne.

Mens Leonardo var sjarmerende, mild og alltid omgitt av venner og beundrere, var Michelangelo en nevrotisk og innadvendt einstøing som lett kom på kant med andre. Leonardo likte ikke den yngre konkurrenten:

«Man skulle tro man så på en sekk valnøtter i stedet for en menneskekropp», var hans dom. Med valnøtter mente Leonardo at Michelangelo malte som en billedhogger. Han kalte ham nedlatende for «anatomimaleren».

Da bystyret nedsatte en komité for å avgjøre hvor Michelangelos fem meter høye marmorstatue av den nakne David skulle stå, anbefalte Leonardo derfor å plassere den i en avsides søylegang.

Bokutgivelse ble aldri noe av

Tilbake i Milano gjenopptok Leonardo en av sine store pasjoner: kartleggingen av menneskekroppens anatomi.

Disseksjonen var ikke vel ansett hos den katolske kirken, men uten at den forbød det.

«Dere bør ikke ha skrupler over at disse oppdagelsene forutsetter en annens død». Leonardo om disseksjon.

I Milano og Firenze var disseksjoner blitt vanlig, men ikke i Roma, der det på Leonardos tid fortsatt ble betraktet som kjettersk. Mesteren tok til motmæle mot fundamentalistene i sine notater om disseksjon:

«Dere bør ikke ha skrupler over at disse oppdagelsene forutsetter en annens død; dere bør snarere glede dere over at vår skaper har sørget for et så fremragende hjelpemiddel».

Etter hundrevis av disseksjoner ble det siste mysteriet han oppklarte den hydrauliske mekanismen i hjerteklaffenes bevegelse.

«Den vitruviske mann» av renessansekunstneren Leonardo da Vinci.

Leonardos tegning «Den vitru­viske mann» skal forestille den ideelle mannskroppen.

© Shutterstock

For å komme menneskeheten til gode måtte bare notatene hans om oppdagelsen bli sortert, redigert og utgitt. Det skjedde aldri.

I stedet dro den nå 60 år gamle Leonardo i 1513 til Roma, fordi det brøt ut en krig om Milano mellom franskmennene og Ludovico Sforzas sønn, som hadde gjenerobret makten i byen.

Leonardo forlot den kaotiske byen, og fikk 250 kilo gods fraktet med seg til Roma. Størstedelen av bagasjen var bøker og instrumenter, men det var også en håndfull malerier som han stadig forsøkte å fullføre.

I Roma slet Leonardo imidlertid med å finne seg en ny mesen, og han ble snart lei av byen.

Tegning av Leonardo da Vinci.

Leonardo tegnet ofte menneskelige organer i notisbøkene sine – deriblant hjertet.

© Imageselect

Leonardo da Vinci skar i lig

Lykken og døden ventet i Frankrike

Under et toppmøte i desember 1515 i Bologna, der Leonardo deltok som rådgiver i pavens delegasjon, traff han Frankrikes nye konge – 21-årige Frans 1.

Det oppsto straks et vennskap mellom den 63 år gamle Leonardo og den unge regenten. Høy, bredskuldret, sterk og karismatisk var Frans i tillegg vitebegjærlig og interessert i et bredt spekter av emner, akkurat som Leonardo.

Frans beundret den gamle mes­teren nesegrust, og bønnfalte ham om å bli med til Frankrike. Leonardo ga etter, og kongen installerte ham og følget hans i et lite herskapshus i landsbyen Amboise i Loiredalen, ved siden av kongens eget slott.

Frans forlangte ingen som helst produksjon av Leonardo, og maste aldri om malerier. Hans eneste krav var at Leonardo ble værende ved hoffet hans. Frans betalte selv for oppholdet, og stilte all tenkelig komfort til rådighet.

Den franske konge Frans 1. ved Leonardo da Vincis dødsøyeblikk.

Den franske konge Frans 1. holder rundt Leonardo da Vinci til hans siste øyeblikk.

© Wikimedia Commons / Musée des Beaux-Arts de la ville de Paris

Men mesterens helse skrantet. Et hjerneslag hadde gjort høyrehånden hans ubrukelig, og like etter at han fylte 67 år i april 1519, sørget Leonardo for å få skrevet sitt testamente. Med en sønderknust Frans ved dødsleiet utåndet Leonardo den 2. mai.

Blant de etterlatte eiendelene hans var det et hav av notisbøker, påbegynte avhandlinger, aldri realiserte oppfinnelser og uferdige malerier – for det å ferdigstille noe var å la det stivne og dø, og Leonardo sverget hele sitt liv til dynamikk og bevegelse som selve livets grunnprinsipp.

Antatt Leonardo da Vinci-maleri er verdens dyreste

Maleriet «Salvator Mundi».

Maleriet «Salvator Mundi» forestiller Jesus med en krystallkule i den ene hånden.

© Stemoc

Prins kjøpte verdens dyreste maleri