Leonardo da Vinci skuslet bort talentet sitt

Lykken er en hest. Og den dukker opp i Leonardo da Vincis liv våren 1489, da hertugen av Milano, Ludovico Sforza, bestiller en imponerende rytterstatue av sin far for å minne byens borgere om Sforza-familiens storhet.

Oppildnet av inspirasjon går Leonardo i gang med arbeidet. Statuen hans skal være 8 meter høy og støpt av 75 tonn bronse. Først må han undersøke hestens anatomi grundig, slik at statuen kan bli så naturtro og overbevisende som mulig.

Leonardo dissekerer hestekadaver, lager tabeller og tegner diagrammer med oppmålinger av hesteknoklenes proporsjoner. Emnet er så spennende at han vil skrive en avhandling om hestens anatomi.

Men avhandlingen blir aldri ferdig, for underveis kommer Leonardo på en metode til å sørge for renere staller ved hjelp av vannsluser og fordypninger i gulvet. Han tenker også ut en mekanisme til å fylle trauene via rør fra taket.

Midt i arbeidet erfarer Leonardo plutselig at hertugen er i ferd med å finne en ny kunstner til oppgaven – Ludovico Sforza er lei av å vente. Da går Leonardo derfor – med et par års forsinkelse – i gang med å forme en leiremodell til bronsestatuen i atelieret sitt.

Sine første år bodde Leonardo hos sin mor, som familien da Vinci fikk giftet med en lokal arbeidsmann. Leonardo fikk raskt halvsøsken, og etter hvert som barneflokken vokste i det vesle hjemmet, tilbrakte han mer og mer tid hos sin farfar, som han flyttet inn hos da han var fem år gammel.

Fra da Vinci-godset streifet han ut på eventyr i det vakre toskanske landskapet. Her fant han fossiler i berghuler og spennende planter på engene som han tok med hjem for å tegne.

I stedet lærte han av sine egne observasjoner i naturen, der han undret seg over hundrevis av fenomener som ingen andre spekulerte på: Hvorfor var himmelen blå, hvordan kommer fugler på vingene, og hva får vannet til å danne virvler på sin vei gjennom elveleiet?

Senere i livet var han åpent stolt av sin manglende skolegang, og hånte dem som kunne tenkes å se ned på ham av den grunn. «De spankulerer oppblåste rundt og pynter og pryder seg ikke med sin egen innsats, men med andres», skrev han i en notisbok.

Likevel forteller den nesten samtidige italienske forfatteren Giorgio Vasari at Leonardo som voksen kjempet for å ta igjen det han manglet av skolegang. Han ga seg blant annet i kast med å lære latin, geometri og matematikk.

I de få månedene Leonardo for eksempel studerte aritmetikk, gjorde han ifølge Vasari så enorme fremskritt at læreren ble målløs. Evner manglet Leonardo tydeligvis ikke, og vitebegjæret var til stede allerede under oppveksten hos besteforeldrene.

Alt endret seg imidlertid for den unge gutten da hans fars kone døde i barselseng. Det skjedde omtrent samtidig med at familien da Vincis overhode, Leonardos farfar, også gikk bort.

Leonardo var stadig Pieros eneste barn, og i en alder av tolv ble han nå kalt til Firenze for å bo hos sin far.

Lorenzo skjemte dessuten jevnlig byen vekk med storslåtte fester og skuespill – alt sammen inspirerende for den unge Leonardo.

Piero så hvilken vei det bar med sønnen. Han samlet derfor sammen noen av guttens beste tegninger og viste dem til sin klient Andrea del Verrocchio, som drev en av byens beste bottegaer – et verksted hvor alle slags kunsthåndverk ble fremstilt.

Ville det være til gagn for hans sønn å studere tegning, spurte han Verrocchio, som lamslått holdt de briljante tegningene opp foran seg. Leonardo fikk omgående læreplass hos Verrocchio. Her ble han undervist i anatomi, mekanikk, tegneteknikk og virkningen av lys og skygge.

Sammen med de andre lærlingene produserte Leonardo blant annet helgenbilder, som ble solgt i bottegaens butikk.

Det ene av dem, med tittelen «Den hellige Hieronymus i ørkenen», beholdt han i årevis, slik at han kunne arbeide på det fra tid til annen. Leonardos perfeksjonisme fikk ham imidlertid til å oppgi å fullføre bildet, og i notisbøkene sine henga han seg til svartsyn. «Si meg, om noe noensinne er ferdig. Si meg det, si meg det», skrev han fortvilet.

Imens nøt hans rivaler stor suksess. Maleren Botticelli, som på ingen måte manglet evnen til å fullføre bildene sine, var Medici-familiens favoritt og fikk utallige oppgaver.

Sammen med andre utvalgte kunstnere ble Botticelli sendt til Roma for å dekorere Det sixtinske kapell i Vatikanet, for Mediciene brukte ofte sine florentinske kunststjerner til å vinne alliansepartnere i de italienske bystatenes evig ustabile politiske landskap.

Leonardo hadde aldri leflet med Medici-­familien, som bare ga ham oppgaver med å iscenesette byens festspill – et felt der han hadde uovertrufne evner og klarte å overholde tidsplanene.

Da Leonardo fylte 30 år, hadde han oppnådd ry for å være en dyktig maler, til tross for at han aldri gjorde oppgavene sine ferdig. Leonardo selv følte seg utslitt og nedtrykt.

Han syntes ikke lenger at Firenze var stedet for ham. Løsningen kom i 1482, da Mediciene besluttet å sende Leonardo til nabobyen Milano.

Foruten festspill og malearbeid hadde Leonardo mange prosjekter på gang. Han konstruerte blant annet musikkinstrumenter og lagde et utkast til en ny byplan som skulle løse problemene med Milanos overbefolkning og med avfallet – og som antagelig kunne ha avverget pest­epidemiene som siden rammet byen.

I tillegg tegnet han karikaturer av mennesker han møtte på gaten, diktet fabler og begynte på arbeidet med å skrive et bestiarium (en middelalderlig naturhistorisk håndbok, red.).

I 1489 innfant Ludovico Sforzas budbringer seg i mester Leonardos verksted med bestillingen på den kolossale rytterstatuen av fyrstens avdøde far. Ikke o­ver­ras­ken­de ble statuen aldri realisert, men Leonardo kom så langt som til å lage en gigantisk modell i leire, som vakte stor begeistring hos hertugen.

Deretter tapte Ludovico Sforza imidlertid interessen – for en fransk invasjon truet. Han konfiskerte derfor bronsen som skulle ha vært brukt til Leonardos rytterstatue, og lagde kanoner av den.

Da franskmennene omsider invaderte i 1499, kapitulerte Sforza uten motstand, og flyktet fra byen.

Kongen var så betatt av bildet at han forhørte seg om muligheten for å ta veggen med maleriet med hjem til Frankrike, noe rådgiverne til alt hell frarådet.

Sammen med den franske kongen ankom hærføreren Cesare Borgia til byen.

24-årige Cesare var søn af den siddende pave, Alexander 6., og anførte de pavelige hærstyrker – men mest af alt var han en ambitiøs, ung mand, som håbede at øge sin magt og indflydelse.

Derfor havde han allieret sig med de invaderende franskmænd. I Milano udviste pavesønnen så stor interesse for Leonardos tegninger af forskellige krigsmaskiner og våben, at den italienske maler viste ham alle sine skitser, inden han forlod byen.

At Leonardos maleri «Nattverden» fremdeles kan ses i dag, er takket være restaureringen som et team med konservatorer på­begynte i 1978.

Arbeidet tok 21 år, og ekspertene brukte blant annet infrarødt lys til å finne frem til de originale delene av maleriet, før de rekonstruerte dem i stor detalj.

Maleriet viser en scene under Jesu siste måltid med sine tolv disipler. Tidspunktet er satt til like etter at Jesus har uttalt de profetiske ordene «en av dere skal forråde meg».

Som et øyeblikksbilde viser Leonardo da Vinci disiplenes spontane reaksjoner på det skjebnesvangre utsagnet.

«Nattverden» er et maleri i evig forfall

• 1518: Bare 20 år etter at bildet var ferdig begynner malingen å skalle av, fordi Leonardo har insistert på å male med oljemaling på gipsveggen i stedet for å male en freske.
• 1652: Maleriet er så svakt og oppløst at klosterets munker tillater seg å slå hull i veggen og lage en dør. På den måten kapper de av Jesu føtter.
• 1726: En konservator bestemmer seg for å fylle ut bildets avskallede områder med oljemaling og et lag ferniss oppå.
• 1760-årene: En ny konservator fjerner den gamle konservatorens arbeid. Deretter maler han de halvt avskallede ansiktene på egen hånd – uten større omtanke for det originale verket. Et offentlig ramaskrik tvinger ham imidlertid til å stanse da han har tre ansikter igjen.
• Den franske revolusjon: Anti-kirkelige vandaler skraper ut øynene på apostlene, og Santa Maria delle Grazie-klosteret blir brukt som fengsel.
• 1900-tallet: To rensinger bremser forfallet uten å forvolde mer skade.
• Andre verdenskrig: Klosteret blir rammet av de alliertes bomber, men Leonardos verk reddes av sandsekker som er stablet opp foran det.

Teatertriks lærte mesteren å jukse med perspektivet

Da Leonardo da Vinci i 1495 gikk i gang med det enorme bildet av den siste nattverden, måtte han ta i bruk en metode fra teaterverdenen som han selv kalte «komplekst perspektiv».

Linjene fra vegger og tak beveger seg brattere mot forsvinningspunktet enn de normalt ville gjort på et maleri. Det forvridde perspektivet skulle sikre at maleriet så riktig ut uansett hvor i rommet betrakteren oppholdt seg – som når publikum i teateret satt på ulike plasser.

Bordet er for smalt, fordi bredden i bildet vrir dybden i perspektivet, slik at det ikke er ordentlig plass til de mange disiplene, som alle sitter på samme side av bordet. Legg for eksempel merke til hvor nær Judas’ høyre albue er den fremre kanten av bordet.

Men våren 1501 rettet krigsherren Cesare Borgia blikket mot Firenze, og innbyggerne krøp sammen i frykt. I mai sto Cesares invasjonshær ved bymuren, men etter lange forhandlinger klarte byen å slippe erobring ved å betale 36 000 floriner.

Året etter vendte Cesare tilbake, og denne gang betalte byen med sin fineste kunstner og ingeniør: Leonardo.

I Milano og Firenze var disseksjoner blitt vanlig, men ikke i Roma, der det på Leonardos tid fortsatt ble betraktet som kjettersk. Mesteren tok til motmæle mot fundamentalistene i sine notater om disseksjon:

«Dere bør ikke ha skrupler over at disse oppdagelsene forutsetter en annens død; dere bør snarere glede dere over at vår skaper har sørget for et så fremragende hjelpemiddel».

Etter hundrevis av disseksjoner ble det siste mysteriet han oppklarte den hydrauliske mekanismen i hjerteklaffenes bevegelse.

For å komme menneskeheten til gode måtte bare notatene hans om oppdagelsen bli sortert, redigert og utgitt. Det skjedde aldri.

I stedet dro den nå 60 år gamle Leonardo i 1513 til Roma, fordi det brøt ut en krig om Milano mellom franskmennene og Ludovico Sforzas sønn, som hadde gjenerobret makten i byen.

Leonardo forlot den kaotiske byen, og fikk 250 kilo gods fraktet med seg til Roma. Størstedelen av bagasjen var bøker og instrumenter, men det var også en håndfull malerier som han stadig forsøkte å fullføre.

I Roma slet Leonardo imidlertid med å finne seg en ny mesen, og han ble snart lei av byen.

Men mesterens helse skrantet. Et hjerneslag hadde gjort høyrehånden hans ubrukelig, og like etter at han fylte 67 år i april 1519, sørget Leonardo for å få skrevet sitt testamente. Med en sønderknust Frans ved dødsleiet utåndet Leonardo den 2. mai.

Blant de etterlatte eiendelene hans var det et hav av notisbøker, påbegynte avhandlinger, aldri realiserte oppfinnelser og uferdige malerier – for det å ferdigstille noe var å la det stivne og dø, og Leonardo sverget hele sitt liv til dynamikk og bevegelse som selve livets grunnprinsipp.