“Litteratur kan aldri bli noe for en kvinne”

Da den 20 år gamle dikterspiren Charlotte Brontë sender et brev med et dikt til den hederskronte poeten Robert Southey, får hun et nedslående svar. Litteratur er ikke noe for kvinner, skriver han. Brontë takker ydmykt for rådet, men trosser ham og får suksess.

Da den 20 år gamle dikterspiren Charlotte Brontë sender et brev med et dikt til den hederskronte poeten Robert Southey, får hun et nedslående svar. Litteratur er ikke noe for kvinner, skriver han. Brontë takker ydmykt for rådet, men trosser ham og får suksess.

Keswick, England, mars 1837

Madam

De har sikkert for lengst oppgitt å få svar på brevet som De sendte til meg den 29. desember. Jeg befant meg ved grensen til Cornwall da De skrev, og brevet nådde meg først da jeg hadde ankommet Hampshire to uker senere.

Jeg fortsatte min reise rundt i landet og tilbrakte deretter tre travle uker i London. I den tiden hadde jeg ikke en ledig stund til å svare Dem.

Og nå da jeg atter er hjemme og i gang med å komme til bunns i alt det som har hopet seg opp i mitt lange fravær, har brevet ligget ubesvart som det siste i en stor bunke.

Mitt sene svar skyldes ikke manglende respekt, men at det – når sant skal sies – verken er en lett eller behagelig sak å besvare brevet og dermed legge en demper på Deres iver og ungdommelige begeistring.

Hva og hvem De er, kan jeg bare utlede av Deres brev. Henvendelsen later til å være alvorlig ment, selv om jeg har en mistanke om at De skriver under et dekknavn.

Southeys brev er bevart i Brontë Parsonage Museum, som er innrettet i Brontës barndomshjem.

© Brontë Parsonage Museum

De besitter – og det i ikke liten grad – det som Wordsworth2 kaller “diktekunstens utsøkte evne”. Jeg har ikke til hensikt å nedvurdere denne evnen ved å si at den ikke er sjelden.

En stor mengde poesi som for et halvt århundre siden ville ha skaffet forfatteren stor berømmelse, blir nå hvert år utgitt uten å skape synderlig oppmerksomhet. Enhver som nærer ambisjoner om å utmerke seg på dette feltet, må derfor forberede seg på å bli skuffet.

Berømmelse skal De derfor ikke strebe etter hvis De vil Deres eget beste. Jeg, som har viet mitt liv til litteraturen og gjort den til mitt yrke – et valg jeg ikke et øyeblikk angrer på – anser det for min plikt å advare enhver ung mann som søker råd og oppmuntring hos meg.

De vil kanskje si at en kvinne ikke behøver å vise en slik forsiktighet. For kvinnen er det ingen fare. Utsagnet er delvis sant, men for kvinnen er det imidlertid likevel en fare forbundet med skriveriet – en fare som jeg i all vennskapelighet ærlig må advare Dem imot.

De dagdrømmene som De hengir Dem til, vil føre til ubalanse i sinnet og få hverdagens oppgaver til å virke flate og verdiløse.

Dermed blir De unyttig i de daglige plikter uten å gjøre Dem nyttig på andre måter.

Litteratur kan aldri bli noe for en kvinne, og det bør den heller ikke være. Jo mer en kvinne engasjerer seg i passende plikter, desto mindre fritid vil hun få til å dyrke interessen for litteratur, selv på hobbynivå.

De har ennå ikke blitt kalt til å ivareta slike plikter, men når det skjer, vil De være langt mindre ivrig etter berømmelse. De vil ikke lenger søke spenning i fantasiens verden, men finne den i rikt monn i hverdagen.

Deres oppriktige venn,

Robert Southey

16. mars 1837

Sir

Jeg finner ikke ro før jeg har besvart Deres brev, selv om det å henvende meg til Dem for annen gang forekommer meg å være en anelse påtrengende.

Men jeg må få takke Dem for det vennlige, omtenksomme og kloke svaret som De har nedlatt Dem til å gi meg. Jeg hadde ikke våget å håpe på et så edelt og omtenksomt svar. Jeg må undertrykke det jeg føler, for ellers vil De betrakte min begeistring som fjollet.

Da jeg første gang leste brevet igjennom, følte jeg bare skam, og jeg angret at jeg hadde uleiliget Dem med min primitive rapsodi. Da jeg nå har tenkt over det og lest Deres svar noen ganger, står det imidlertid klart for meg hva De mener.

De skriver ikke at mine skriverier er verdiløse. De bare advarer meg mot å forsømme virkelige plikter til fordel for innbilte fornøyelser. De tillater meg vennlig å skrive, bare jeg ikke forsømmer å gjøre de tingene som jeg bør gjøre.

“Jeg tilstår at jeg tenker om kvelden. Men det er ingen til noe besvær." Charlotte Brontë

Mitt første brev var verdiløst skrot fra ende til annen, det erkjenner jeg. Men jeg er ikke den dovne drømmeren som De tror. Far er prest og har en begrenset, men dog tilstrekkelig inntekt, og jeg er den eldste av hans barn.

Min far brukte så mange penger på min utdanning som han kunne tillate seg og samtidig ta hensyn til sine andre barn. Jeg så det derfor som min plikt å bli guvernante da jeg var ferdig på skolen.

Mitt erverv sørger for at jeg har rikelig som kan beskjeftige mine tanker, mine hender og mitt hode dagen lang slik at jeg ingen tid har til verken drømmer eller forestillinger. Jeg tilstår at jeg tenker om kvelden. Men det er ingen til noe besvær.

Jeg følger min fars råd – de rådene som han siden barndommen har gitt meg i samme vise og vennlige tone som De nå veileder meg, og gjør meg umake med mine kvinnelige plikter og med å føle meg oppriktig interessert i dem.

Mitt forehavende lykkes ikke alltid, for noen ganger når jeg underviser eller syr, merker jeg at jeg heller ville lese eller skrive. Men jeg forsøker å nekte meg selv det jeg gjerne vil. Tillat meg enda en gang å takke Dem for Deres råd med oppriktig takknemlighet.

Jeg skal aldri mer nære ambisjoner om å se navnet mitt på trykk. Det er jeg nå sikker på. Skulle ønsket oppstå, vil jeg lese Southeys brev og undertrykke det. Æren av at jeg har skrevet til ham og mottatt hans svar, er nok for meg. Deres brev er hellig, og ingen skal se det unntatt min far og mine søsken.

Min henvendelse skal ikke gjenta seg. Hvis jeg lever lenge nok til å bli en gammel dame, vil dette øyeblikk om 30 år stå for meg som en lysende drøm.

Signaturen som De mistenkte for å være falsk, er mitt riktige navn. Jeg underskriver derfor igjen med C. Brontë.