Leonardo skjulte musikk i maleri
Nattverden, Leonardo da Vinci, ca. 1498
En italiensk dataekspert og musiker mener å ha løst virkelighetens da Vinci-kode. Ifølge Giovanni Maria Pala har renessansegeniet Leonardo da Vinci nemlig gjemt en 40 sekunder lang musikalsk komposisjon i sitt berømte mesterverk "Nattverden" fra 1498.
Maleriet forestiller Jesu siste måltid med de tolv apostlene, før han blir tatt til fange og korsfestet. Etter flere års arbeid kunne Pala i 2007 avsløre at de mange små brødene på spisebordet og menneskenes hender representerer hver sin note.
Hvis notene blir satt sammen, utgjør de et stykke musikk som høres ut «som et rekviem», hevder Pala. Han antar at Leonardo da Vinci har ment at den skjulte musikken skulle være "et lydspor som understreker Jesu lidelser".
Da Pala begynte å lete etter tegn på skjult musikk i maleriet, hadde teoriene om dette versert en stund. Først fant han ingenting som tilsa at det var noe i teoriene, selv om han raskt kom på tanken om at brødet og hendene kunne være noter. Notene ble plassert på notelinjer, men musikken lød voldsomt usammenhengende og uharmonisk.
Pala visste at Leonardo skrev notene sine speilvendt, og bestemte seg derfor for å avspille dem baklengs. Nå fløt musikken både lett og uanstrengt.
Alessandro Vezzosi, direktør for Leonardo da Vinci-museet i Leonardos fødeby Vinci, forteller at renessansegeniet var en ivrig musiker. Han spilte lyre og skrev musikk. Vezzosi mener derfor at Palas musikalske teori er særdeles "plausibel". Særlig fordi alle brødene tydeligvis bryter maleriet opp i flere harmoniske deler, et typisk trekk ved musikkstykker.
Notene til Leonardo da Vincis hemmelige musikkstykke dukker opp når det tegnes fem notelinjer på tvers av maleriet. Deretter plasseres noter på brødet og de 13 personenes hender. Musikken er uharmonisk når den blir spilt forfra. Men hvis notene speilvendes – slik Leonardo da Vinci skrev tekstene – og deretter blir avspilt, gir musikken plutselig mening.
Se videoklipp og hør musikken
Se et nyhetsinnslag om Giovanni Maria Palas overraskende oppdagelse, og hør den skjulte musikken fra Nattverden:
I et forsøk på å fremstille et sobert maleri har Cariani kamuflert Agatas bryster som frukt.
Bryster ble kamuflert
St. Agata, Giovanni Cariani, 1516
Agata var en vakker, kristen adelskvinne fra Sicilia. Under Romas kristenforfølgelser på 200-tallet nektet hun å avsverge sin kristne tro. Straffen var grusom. Hun fikk brystene skåret av før hun ble brent levende.
I 1516 fikk Cariani i oppdrag å male Agata. Han gikk diskret til verks. Bare én detalj vitner om Agatas grusomme skjebne:
Et nærmere blikk på fruktskålen på bordet avslører kvinnens avskårne bryster.
Dyret er plassert slik at munkene blir møtt av den store bakdelen. Elefanten løfter diskré på halen og lar naturen gå sin gang.
Rasende kunstner fikk hevn over paven
Elefant og obelisk, Bernini, 1667
Billedhogger Gian Lorenzo Bernini ble i 1666 bedt om å hogge ut en elefant til et dominikanerkloster i Roma. Munkene var imidlertid noen irriterende samarbeidspartnere, og de var stadig ute etter å kritisere og rette på Bernini.
Men den lure kunstneren tok siste stikk. Han plasserte med vilje elefanten slik at baken vendte mot munkeklosteret.
Samtidig lot han dyret løfte halen som om den gjør sitt fornødne – foran klosteret.
For å fjerne all tvil om hvem fornærmelsene var myntet på, lot Bernini også elefanten snu hodet og skule olmt mot kirken.
Lippis maleri viser tydelig fem menn. Den ene av dem svever tilsynelatende fritt i luften – uten bein.
Kunstner glemte et par føtter
Teofilos sønns oppstandelse, Masaccio og Filippino Lippi, Ca. 1425/1481
Renessansemesteren Masaccio etterlot seg flere uferdige verk da han døde i 1428. Et av dem var "Teofilos sønns oppstandelse", som den unge Fillipino Lippi i 1481 fikk i oppdrag å fullføre.
Ingen vet om årsaken var dårlige lysforhold, mangel på erfaring eller ren latskap, men Lippis endelige maleri mangler uansett noe så vesentlig som et par bein!
De fem mennene til venstre må nemlig dele på bare fire par bein.
Det lille speilet på veggen avslører at paret ikke er alene i rommet. En av personene i speilet er sannsynligvis Jan van Eyck selv.
Maleri var ren oppvisning
Arnolfinis bryllup, Jan van Eyck, 1434
Egentlig ser maleriet enkelt ut: Et portrett av den italienske kjøpmannen Giovanni di Arnolfini og hans kone Jeanne Cenami. Men Jan van Eycks maleri har ikke uten grunn blitt omtalt som et av renessansens mest komplekse.
Det er fullt av detaljer. For eksempel viser det berømte verket ikke bare to, men fire personer. I tillegg til ekteparet opptrer ytterligere to personer i speilet på veggen i bakgrunnen.
Ingen vet hvem de to i speilet er. En teori er at det er van Eyck og lærlingen hans. Signaturen over speilet – "Jan van Eyck var her" – kan tyde på det.
Selvportrettet krevde uovertrufne tekniske evner som maler – blant annet fordi speilet på veggen er et såkalt konveksspeil, det vil si at det buer utover.
Altså måtte van Eyck male et speilvendt miniatyrselvportrett i fiskeøyeperspektiv, som forvrenger proporsjonene.
Bruegels maleri viser tilsynelatende en landsbyidyll, men er fullt av absurde scener.
Maleriet er stappfullt av munnhell
Nederlandske ordspråk, Pieter Bruegel den eldre, 1559
Den flamske kunstneren Pieter Bruegels maleri forestiller ved første øyekast en landsby der innbyggerne er travelt opptatt av hverdagens gjøremål. Et grundigere blikk avslører imidlertid flere bisarre situasjoner.
For eksempel sitter en rev til bords med en fugl, mens en mann binder en klokke til en katt.
Forklaringen er at scenene på maleriet er avledninger av forskjellige flamske ordspråk:
"Å bruke terter som takstein" vil si å være så rik at man kan føre en sløsete livsstil.
"Å skite på verden": Å være komplett likegyldig, eller oppildnet av hatefulle tanker.
"Å etterlate minst ett egg i reiret": Å være forutseende og utvise omhu.
"Å barbere narren uten såpe": Å være slu og bedra en intetanende person.
"Den ene klipper sau, den andre svin": At to personer konkurrerer på ulike vilkår.
"Å kaste roser for svin": Å kaste bort krefter eller verdier på noen som ikke fortjener det.
"Å skrifte til djevelen": Å fortelle hemmelighetene sine til upålitelige personer.
"Å gå rundt med en byrde på skuldrene": Å forestille seg at situasjonen er verre enn den egentlig er.
"Å kaste kappen over gjerdet": Å kvitte seg med en gjenstand uten å vite om den kan komme til nytte senere.
"Å ha vansker med å nå fra ett brød til det neste": Å ha problemer med å få pengene til å strekke til.
Hittil er 112 ordtak identifisert, men de fleste eksperter mener at maleriet skjuler mange flere.
Se alle talemåtene her.
Kunsthistorikerne mener at personene på maleriet forestiller to franske diplomater i England.
Mesterverk var skryt
Ambassadørene, Hans Holbein den yngre, 1533
1500-tallet var oppdagelsenes og forskningens tidsalder, og Hans Holbeins maleri inneholder mange symboler på den nye tiden.
Globuser, sekstanter, solur og orientalske tepper har fått fremtredende plasser. Men forrest i maleriet fins et evig og universelt symbol, en hodeskalle.
Dødningehodet er imidlertid så sløret og forvrengt at det først er mulig å se det klart hvis man stiller seg tett inntil maleriet og betrakter verket på skrå.
Ifølge enkelte kunsthistorikere skulle maleriet henge ved for eksempel en trapp eller en korridor, der forbipasserende ville se det fra riktig vinkel.
En annen teori er at Holbein ganske enkelt ønsket å briljere med sine tekniske ferdigheter.
Ælfgyva er den eneste kvinnen som er nevnt ved navn på det store teppet. Det kan tyde på at hun har vært en sentral skikkelse.
Utroskap ble foreviget
Bayeuxteppet, Ukjent, 1070-tallet
I år 1066 ble England erobret av hertug Vilhelm av Normandie. For å markere den store bragden fikk Vilhelms halvbror Odo brodert et 70 meter langt veggteppe.
Ikke overraskende er teppet fullt av blodige slag og modige krigere. Men kunstnerne har også sneket inn enkelte pussigheter i mesterverket.
For eksempel viser teppet en scene hvor en prest slår en kvinne. Teksten over paret sier: "Her en viss prest og Ælfgyva". Navnet Ælfgyva var populært i denne perioden, ikke minst hos adelen.
Under paret sitter en liten, naken mann på huk – som om han prøver å gjemme seg.
Forskerne mener at scenen kan vise til en pinlig skandale, kanskje en hendelse som var så kjent i samtiden at den ikke trengte nærmere forklaring. En teori er et pikant trekantdrama med en utro adelskvinne, en rasende ektemann og en naken, velutrustet elsker på flukt.
I en skyformasjon på himmelen har en kunsthistoriker funnet en avbildning av djevelen.
Djevel gjemte seg i skyene
Fresko i Basilica di San Francesco, Giotto di Bondone, ca. 1290-årene
Under arbeidet med å rense veggene i Basilica di San Francesco i byen Assisi i 2011, fikk den italienske kunsthistorikeren Chiara Frugoni seg litt av en overraskelse. Plutselig åpenbarte det seg et ansikt i en av maleren Giotto di Bondones freskoer.
Ansiktet er nesten skjult i skyene på veggmaleriet, og så godt som usynlig fra gulvhøyde.
"Det er et kraftfullt portrett med kroket nese, innsunkne øyne og to mørke horn", sier Frugoni om ansiktet, som etter alt å dømme skal forestille selveste djevelen.
Så langt har ingen kunnet forklare hvorfor Giotto valgte å male et skjult portrett av djevelen inn i en scene som beskriver munken Frans av Assisis død.
Lederen av restaureringen, Sergio Fusetti, mener at ansiktet kan ha tilhørt en rival som Giotto ønsket å gjøre narr av. Ifølge andre eksperter kan ansiktet ganske enkelt være malt bare for moro skyld.
En tredje forklaring er at Giotto ville vise at selv en hellig mann som Frans av Assisi ikke kunne være sikker på en plass i Paradis:
"I middelalderen trodde folk at demoner levde i skyene, og at de kunne hindre sjeler i å stige til himmels", forklarer Frugoni.
På maleriet opptrer flere av renessansens store mestere side om side med antikkens største personligheter. 1:Michelangelo 2:Leonardo da Vinci 3:Donatello 4:Rafael 5:Donato Bramante
Maleri ga smugtitt inn i fremtiden
Skolen i Aten, Rafael, 1510
I 1510 var Rafael i full gang med veggmaleriet "Skolen i Aten", men trengte inspirasjon til bakgrunnen. Han søkte hjelp hos sin læremester, arkitekten Donato Bramante, som hadde startet byggingen av Peterskirken i Roma fire år tidligere.
Sammen fikk Rafael og Bramante prydet det store veggmaleriet med en overdådig bakgrunn.
Etter alt å dømme brukte Bramante plantegningene sine for Peterskirken til å fullføre Rafaels maleri. Bakgrunnen er nemlig en detaljert kopi av Peterskirken, der betrakteren kan se både kirkens karakteristiske kuppel og hvelvede tak.
Bramante døde fire år senere, og kirken hans ble først innviet i 1626. Men beundrere av Rafaels maleri kunne altså alt i 1510 se hvordan Peterskirkens indre ville komme til å se ut – hele 116 år før bygningen var ferdig.
Rafael nøyde seg imidlertid ikke med én overraskelse: Maleriet hans viser tilsynelatende en rekke av antikkens største personligheter, men blant dem har Rafael også sneket inn flere av renessansens største kunstnere.
Ikoner som Arkimedes, Aleksander den store og Platon er flankert av Leonardo da Vinci, Michelangelo og Bramante.
De to små englene er langt fra uskyldige. Den ene fornærmer paven på det groveste.
Michelangelo tok hevn med pensel
Julius 2. som profeten Sakarja, 1512
Multikunstneren Michelangelo var beryktet for sitt heftige temperament og sine stadige raseriutbrudd. I pave Julius 2. – kjent som "krigerpaven" – fikk han en verdig motstander.
I 1505 hyret paven Michelangelo til å skape et overdådig gravmæle. Kunstneren slapp alt han hadde i hendene og brukte ett år på å finne og flytte marmor til Roma. Men så stanset plutselig paven prosjektet uten noen forklaring. Michelangelo var rasende og følte seg holdt for narr.
Tre år senere tilkalte Julius igjen Michelangelo – denne gangen for å dekorere Det sixtinske kapell i Roma. Michelangelo gikk motvillig i gang med arbeidet, men måtte stadig tåle kritikk fra paven.
Julius ville bare ha malt de 12 apostlene, men Michelangelo fikk trumfet gjennom et mye større prosjekt med hele 343 figurer.
Maleren glemte aldri de mange konfliktene med paven. Hevnen kom i form av flere skjulte, fornærmende detaljer i Det sixtinske kapell.
Fornærmelsen ble foreviget
En av Michelangelos verste fornærmelser var rettet mot pave Julius 2., og er ennå å se i taket i Det sixtinske kapell. Her har renessansemaleren avbildet sju av Det gamle testamentes profeter, og brukt Julius som modell for sin yndlingsprofet Sakarja.
Fica-håndtegnet var dypt krenkende blant renessansens italienere.
Paven var svært begeistret for å bli sammenlignet med profeten. Han la derfor – etter alt å dømme – ikke merke til at en av de to små englene gjør det såkalte fica-håndtegnet bak ryggen på ham.
Tegnet symboliserer de kvinnelige kjønnsdelene, og var dypt krenkende på Michelangelos tid. I dag ville det obskøne håndtegnet tilsvare å vise paven langfingeren.
Ifølge legen Meshberger fins mange av hjernens viktigste deler på Michelangelos berømte maleri.
Gud svever på en menneskehjerne
Skapelsen av Adam, 1512
I 1990 lanserte den amerikanske legen Frank Lynn Meshberger en teori om at omrisset av Guds følge i "Skapelsen av Adam" er en nesten perfekt gjengivelse av en hjerne.
Ifølge Meshberger viser maleriet viktige anatomiske detaljer som blant annet hypofysen, lillehjernen og frontallappen.
Noen eksperter mener teorien kan stemme, ettersom Michelangelo var dypt fascinert av anatomi. Han har trolig sett en menneskehjerne mens han studerte og dissekerte lik – noe kirken forbød og kalte likskjending.
Forskerne vet imidlertid ikke hvorfor Michelangelo skulle gjengi en hjerne. En teori er at han ville håne kirken for dens motstand mot vitenskapen.
Seremonimester Cesena gjemmer seg i et hjørne, der han hånes av Michelangelo.
Rivalen endte i helvete
Dommedag, 1541
Pavens seremonimester, Biagio da Cesena, var en av Michelangelos største kritikere, og ønsket blant annet å sensurere de nakne figurene i maleriene i Det sixtinske kapell.
Forslaget ble forkastet av paven, men den temperamentsfulle Michelangelo var ikke fornøyd. Som straff malte han Cesena inn i maleriet som pryder den ene veggen i Det sixtinske kapell.
Her står Cesena midt i helvete – iført eselører, mens en slange biter i kjønnsdelene hans.
Cesena klagde til paven, men fikk til svar: «Hadde Michelangelo plassert deg i skjærsilden, kunne jeg ha grepet inn. Men over helvete har jeg ingen myndighet».