Hvorfor ble de mest avsidesliggende og trange delene av Europas huler så ivrig dekorert i steinalderen? Det spørsmålet har forskere fra Tel Aviv University funnet et overraskende svar på.
Hittil har ekspertene trodd at her måtte steinaldermenneskene ha følt at de var spesielt nær underverdenens ånder. I de mørkeste avkrokene var det størst sjanse for at åndene lyttet til jegernes bønner om stort bytte, så her malte de f.eks. bisonokser, kronhjorter og villhester.
Hypoksi hjalp kunstnerne
De israelske forskerne fikk ideen om å simulere hva som skjer med klimaet i trange huler når en eller flere personer oppholder seg i dem – i lysskjæret fra fakler.
Luftens oksygeninnhold falt drastisk, og i stedet for 21 pst. var det bare 15 pst. i bunnen av grotten etter et kvarter. 3 m oppe på veggen, der mange hulemalerier sitter, var det bare 11 pst. oksygen i luften. Det tilsvarer oksygeninnholdet i luften på et 4700 m høyt fjell.
Opphold i så tynn luft fører til en tilstand som kalles hypoksi, der mange får hodepine og pustevansker. Men hypoksi øker også produksjonen av signalstoffet dopamin, som kan få mennesker til å føle seg euforiske.
I lykketilstanden hadde noen av steinalderens hulemalere lettere for å komme i transe og hallusinere – og i den tilstanden skapte de stor kunst, konkluderer de israelske forskerne.