Hvorfor ble de mest avsidesliggende og trange delene av Europas huler så ivrig dekorert i steinalderen? Det spørsmålet har forskere fra Tel Aviv University funnet et overraskende svar på.
Hittil har ekspertene trodd at her måtte steinaldermenneskene ha følt at de var spesielt nær underverdenens ånder. I de mørkeste avkrokene var det størst sjanse for at åndene lyttet til jegernes bønner om stort bytte, så her malte de f.eks. bisonokser, kronhjorter og villhester.
Kunstneren som dekorerte taket i denne avkroken av Lascaux-hulen i Frankrike for 17 000 år siden, kan ha lidd av oksygenmangel.
Hypoksi hjalp kunstnerne
De israelske forskerne fikk ideen om å simulere hva som skjer med klimaet i trange huler når en eller flere personer oppholder seg i dem – i lysskjæret fra fakler.
Luftens oksygeninnhold falt drastisk, og i stedet for 21 pst. var det bare 15 pst. i bunnen av grotten etter et kvarter. 3 m oppe på veggen, der mange hulemalerier sitter, var det bare 11 pst. oksygen i luften. Det tilsvarer oksygeninnholdet i luften på et 4700 m høyt fjell.
Opphold i så tynn luft fører til en tilstand som kalles hypoksi, der mange får hodepine og pustevansker. Men hypoksi øker også produksjonen av signalstoffet dopamin, som kan få mennesker til å føle seg euforiske.
I lykketilstanden hadde noen av steinalderens hulemalere lettere for å komme i transe og hallusinere – og i den tilstanden skapte de stor kunst, konkluderer de israelske forskerne.