Opera fra A til Z

– er betegnelsen for en lengre solosang som oftest ledsaget av musikk. Ordet kommer fra det italienske aria, som betyr luft.

– kalles mannsroller som synges av en kvinne. Formålet er å fylle en rolle som opprinnelig ble skrevet til en kastratsanger.

– er den tonen som den høyeste mannsstemmen, tenoren, må nå. Og nei, alle krystallglass i nærheten av tenoren går ikke i stykker når han tar den høye c.

– en opera som konsentrerer seg om to personer. Formen var populær på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet og inkluderer blant annet «Fidelio», Ludwig van Beethovens eneste opera.

– Når publikum forlanger å få høre en vakkert utført arie på nytt, kalles gjentakelsen encore. Ekstranumre grep til tider om seg og fikk i 1786 Østerrikes keiser, Josef 2., til å forby encorer i operaen «Figaros bryllup». Keiseren ville gjerne hjem og legge seg.

– slutten på en akt eller hele operaen. Oftest befinner alle operaens sangere seg på scenen under finalen.

– kalles de storstilte operaforestillingene som ble satt opp i Paris på midten av 1800-tallet. Sjangeren var preget av spektakulære scenedekorasjoner og spesialeffekter produsert ved hjelp av en innovasjon som det elektriske scenelyset.

– er en mannsstemme med en dyp og mørk klang, som gjør den velegnet til helteroller. Den lysere tenorstemmen betegnes lyrisk tenor.

– er et musikkstykke som operaens orkester spiller mellom forestillingens akter eller scener.

– svenske Jenny Lind (1820–1887) var en av 1800-tallets mest berømte operasangere. Hun ga konserter over hele Europa og i USA. Senere ble hun professor i sang ved Royal College of Music i London.

– en mannlig sanger som har blitt kastrert før puberteten og derfor bevarer sin høye, lyse stemme.

– er operaens tekst. Libretto er italiensk og betyr «liten bok».

– er den kvinnestemmen som ligger mellom den høye sopranen og den dype alten. Stemmen brukes ofte til roller som hekser, kloke koner eller utspekulerte forførersker.

– tittelen betyr «ingen må sove» og stammer fra Puccinis opera «Turandot». Arien var den legendariske italienske tenoren Luciano Pavarottis (1935–2007) signatursang og fremkalte stående applaus verden over.

– kommer av det franske uttrykket for «åpning» og betegner operaens første musikkstykke. Ouverturen fanger tilskuernes oppmerksomhet og slår an operaens temaer. Etter ouverturen inntar sangerne scenen.

– betegnelsen stammer fra det italienske uttrykket prima donna, førstedame, og betegner operatruppens ledende kvinnelige stjerne. Primadonnaer har rykte for å være vanskelige og krevende, derav uttrykket primadonnanykker.

– grunnlagt allerede i 1705 ble Queen’s Theatre Londons ledende operahus på 1700- og 1800-tallet.

– en pianist som øver inn operaens arier med solistene. Først senere øver solisten med forestillingens orkester.

– er operaens høyeste kvinnestemme, som ofte brukes til rollen som heltinne. Stemmetypen har mange variasjoner og strekker seg fra spinkle, lette stemmer kalt soubretter til de såkalte dramatiske sopranene som kan overdøve et 100 manns stort orkester.

– De tre tenorer blåste nytt liv i opera med sjarm og sine høye, lyse mannsstemmer. En TV-sendt konsert under VM i 1990 gjorde José Carreras, Plácido Domingo og Luciano Pavarotti verdenskjente langt utenfor operaens tidligere så elitistiske verden.

– kommer av det latinske ordet unisonus, som betyr enslydende eller monoton. Betegnelsen betyr at sangerne synger samme melodi i samme tonehøyde eller i én eller flere oktavers avstand.

– er en teknikk som består i å få stemmen til å vibrere ved raskt å skifte mellom to toner. Teknikken gir operasangere kraften til å overdøve orkesteret.

– hører du en xylofon, vet du at forestillingen er skrevet etter 1893, da instrumentet ble brukt i en opera for første gang.

– operaer er ofte dramatiske som for eksempel «Yerma», som betyr gold på spansk. Den handler om en kvinne som dreper sin mann i fortvilelse over ikke å kunne bli gravid.

– er en spesiell spansk form for opera som bryter med normen om at replikkene alltid synges i operaer. Under forestillingen må de medvirkende snakke, danse og naturligvis synge. Sjangeren oppsto trolig på 1600-tallet.