Komponisten Gioachino Rossini håpet at publikum ville more seg da teppet gikk opp for hans komiske opera «Barberen i Sevilla» den 20. februar 1816.
Men hans verste rival i tonenes verden, Giovanni Paisiello, gjorde alt for å ødelegge premierekvelden på Teatro Argentina i Roma. Paisiello hadde sluset vennene sine inn blant publikum, og de buet allerede da ouverturen ble spilt.
Under den storslåtte avslutningen av første akt kastet Paisiellos venner til og med en katt opp på scenen. Til stor fornøyelse for publikum spankulerte dyret stolt rundt som en annen primadonna og ble fanget først etter en langvarig jakt.
Verre var det at en av de mannlige hovedpersonene snublet på scenen og etterpå måtte fremføre arien sin med blodet dryppende fra nesen – og det gjorde ikke morskapen mindre for publikum. Da teppet gikk ned, lød det plystring og ukvemsord. Rossini var sønderknust.
Til tross for hard konkurranse mellom komponistene, pyntesyke fyrsters monopol på forestillingene og et musikalsk våpenkappløp på scenen, oppsto det vakker musikk som har fengslet publikum i århundrer – alt sammen på grunn av en feiltakelse.
Etter den forferdelige premieren tok «Barberen i Sevilla» revansj. Neste kveld nøt publikum musikken og brølte av latter på de riktige stedene.
Gresk filosof feiltolkes
Opera oppsto i renessansens Italia. Middelalderens pestepidemier og kirkevelde var omsider over, og en ny æra kunne begynne. I stedet for Gud og døden skulle livet, kunsten og mennesket settes i sentrum. Dette gjaldt også musikkens verden.
I byen Firenze i Nord-Italia samlet en gruppe intellektuelle seg for å skape en musikk som passet til den nye tiden. Gruppen kalte seg Camerata Fiorentina og inkluderte den styrtrike mesenen grev Giovanni de’ Bardi og musikkelskere som Vincenzo Galilei – far til astronomen Galileo Galilei.
Siden ingen etter datidens oppfatning var klokere på mennesket og kunsten enn de gamle grekerne, tok mennene utgangspunkt i antikkens skuespill.
I gresk teater brukte skuespillerne masker og opptrådte i tragiske eller komiske stykker.
Gruppen lette iherdig gjennom de gammelgreske kildene etter informasjon om hvordan antikke teaterstykker ble fremført. Musikkforskere har siden funnet ut at replikkene i de antikke skuespillene ble resitert med normal stemme, men mennene i Camerata Fiorentina var ikke så skolerte i å lese gammelgresk litteratur.
Derfor heftet musikkelskere seg mest ved filosofen Aristoksenos, som hadde skrevet at «tale skulle danne grunnlag for sanger» på 300-tallet f.Kr. Camerata Fiorentina tolket uttalelsen slik at dramaenes tekster ble sunget på en måte som mennene kalte monodier – en krysning mellom sang og tale.
VIDEO: Lytt til den tidligste formen for opera, monodi
Som kronen på Fiorentina Camaratas årelange arbeid så verdens første opera dagens lys i 1597. Verket ble komponert av Jacopo Peri, hoffkomponisten til den styrtrike Medici-familien, og ble senere en del av feiringen som fulgte i kjølvannet av ekteskapet mellom kongen av Frankrike og Maria Medici.
Peris opera het «Dafne», men notene er dessverre gått tapt, så ingen vet i dag hvordan den hørtes ut. Til gjengjeld er hans neste verk fra 1600 bevart: «Eurydike».
Kildene sier at hertugen av Mantova var så begeistret over å høre operaen at han straks bestilte et lignende verk av sin egen hoffkomponist, Claudio Monteverdi.
Opera var dermed på god vei til å bli fyrsters foretrukne måte å vise frem sin rikdom og dannelse på.
VIDEO: Se verdens eldste bevarte opera, «Eurydike»
Lykkelig slutt sikrer suksess
Handlingene i de mange tidlige operaene ble hentet fra gresk mytologi – og mange av fortellingene om antikke greske helter og skurker ble gjenbrukt i en rekke operaer, for det var ingen skam å kopiere en suksess.
Monteverdis stykke om Eurydike kom til å hete «Orfeus» og handlet i likhet med Jacopo Peris opera om hvordan Orfeus må dra til dødsriket for å få tilbake sin elskede Eurydike.
Operasjangeren var ennå så ny at mange av de spesielt inviterte gjestene aldri hadde hørt noe lignende. En av dem skrev forventningsfullt til broren før premieren:
«I morgen kveld vil Hans høyhet hertugen av Mantua være vertskap for et skuespill. Det må være noe helt uvanlig fordi alle skuespillerne skal synge rollene sine.»
Hoffkomponisten Monteverdi var opptatt av å skape suksess og hadde omskrevet Orfeus’ tragedie til kjærlighetens triumf. I hans versjon var Eurydike ikke lenger dømt til å forbli i dødsriket for alltid, men ble reddet av guden Apollo slik at Orfeus og hans elskede kunne leve lykkelige alle sine dager.
Operaer ble skrevet til et teater og krevde mange kompromisser – noe som Beethoven avskydde. Derfor komponerte han bare én opera.
Operaer kan ta år å skrive
Talent og inspirasjon er forutsetningen for å skrive en opera, men det er også hardt arbeid, som for de fleste komponister sto på i årevis.
Premierekvelden er slutten på en lang kreativ prosess som har involvert mange hender. Vanligvis begynner arbeidet med utformingen av librettoen – teksten til operaen. Noen komponister foretrekker imidlertid å skrive musikken først og deretter sette ord til den – enten ved å skrive teksten selv eller ved hjelp av en librettist, en forfatter som spesialiserer seg på operatekster.
Handlingen tar som regel utgangspunkt i eksisterende fortellinger som skuespill og folkeeventyr, som tilpasses operaformen. Når librettoen er på plass, begynner prøvene – først blir solistene bare akkompagnert av et piano, senere av både kor og orkester.
Går alt på skinner, er operaen ferdig etter ett–to år, men det kan også ta mye lengre tid; for eksempel brukte Ludwig van Beethoven hele ti år på å lage sin eneste opera, «Fidelio». Underveis ble han mer og mer døv – og Beethoven rakk å skrive i alt tre versjoner før han til slutt ble fornøyd.
Gioachino Rossini på sin side komponerte i rasende hast. Operaen «Barberen i Sevilla» var ferdig på under tre uker.
For å øke underholdningsverdien ytterligere lot Monteverdi den guddommelige Apollo gjøre sin entré på en sky. Ved hjelp av tau, trinser og taljer ble skyen heist ned på scenen – til publikums store jubel. Operaverdenens første scenemaskin var blitt til.
Snart gikk operaer av Monteverdi – og komponistene som snart fant på å etterligne ham – sin seiersgang i Italia. Monarker og prinser leide dem inn til stort anlagte opptrinn når det skulle holdes bryllup og andre feiringer – eller de bare hadde lyst til å demonstrere rikdommen sin.
Våpenkappløp på scenen
Den nye musikken trakk mange komponister til Italia, hvor de konkurrerte om å overgå hverandre – med både musikken og det fantasifulle scenemaskineriet. Rør malt med blå spiraler ble lagt på tvers over scenen og rotert sakte rundt for å ligne bølger. Gigantiske trekonstruksjoner illustrerte sjømonstre, og sangere kledd som guder fløy over himmelen eller steg opp fra underverdenen ved hjelp av tau, trinser og taljer.
Den tidligere militæringeniøren Giacomo Torellis oppfinnelse av dreiescenen muliggjorde raske sceneskift som ga plass til flere fantasifulle opptrinn og bidro til operamanien som herjet i Italia.
I den franske operaen Thésée fra 1675 svevde en av hovedrolleinnehaverne inn på scenen på en sky.
De første fire tiårene var opera forbeholdt fyrstene og deres spesielt inviterte publikum. Stykkene ble vanligvis satt opp i en sal eller i fyrstens eget teater.
Først i 1637 ble verdens første operahus åpnet, hvor publikum kunne se den nye kunstformen uten å være fyrstens gjest, men ved ganske enkelt å kjøpe billett til forestillingen.
I Venezias nyskapende Teatro San Cassiano overvar den engelske forfatteren John Evelyn i 1645 operaen «Ercole in Lidia» av komponisten Giovanni Rovetta. Begeistret skrev han hjem:
«Når alt kommer til alt, er det utvilsomt en av de mest storslåtte og spennende adspredelser som den menneskelige intelligens kan tenke ut. Den fengslet øynene og ørene våre til klokken to om morgenen.»
Operaer var den gang helaftens forestillinger som varte til etter midnatt. Publikum besto av velstående kjøpmenn som ville vise adelsfamiliene at de hadde råd til de samme fornøyelsene som dem.
Fra Italia spredte opera seg i løpet av 1640- og 1650-årene først til Frankrike og deretter til de tysktalende kongerikene og fyrstedømmene.
Opera buffa – den komiske operaen – ble spesielt populær da betalende publikum strømmet til Europas nye operahus for å bli underholdt.
Operahus var dyre å bygge og krevde sikre inntekter. For å fylle salen bestilte eierne forestillinger med mer komisk innhold fra komponistene. Den såkalte opera buffa ble svært populær i løpet av 1700-tallet. Her handlet ikke stykket om greske guder og helter, men om komiske forviklinger som vanlige folk kunne forstå.
Blant de mest kjente verkene er tre Mozart-operaer fra slutten av 1700-tallet: «Figaros bryllup», «Don Giovanni» og «Così fan tutte».
Operaens seiersmarsj gjorde komponister som Wolfgang Amadeus Mozart, Antonio Salieri og Ludwig van Beethoven til datidens rockestjerner. Det samme ble dyktige solister. Beundringen gjaldt ikke minst de såkalte kastratsangerne – menn som var blitt kastrert før puberteten slik at de beholdt sine høye, lyse stemmer.
Operaer på samlebånd
I løpet av 1700-tallet ble opera stor forretning som krevde agenter, teatereiere og mesener. De største sangerne og dyktigste komponistene ble trekkplastre som innbrakte store summer. Derfor var det konstant rift om dem.
«Siden ‘Nabucco’ har jeg ikke hatt en eneste times fred. Det har vært 16 år som galeislave.» Giuseppe Verdi, operaen «Nabucco»s komponist, 1858.
Den italienske komponisten Giuseppe Verdi var så etterspurt at han komponerte hele 20 operaer på bare 16 år – et arbeidspress som drev ham til fortvilelsens rand.
«Siden ‘Nabucco’ (en av Verdis mest populære operaer, red.) har jeg ikke hatt en eneste times fred. Det har vært 16 år som galeislave», sukket han.
Belønningen for slitet var klekkelige honorarer og øredøvende hyllest på scenen hvis alt gikk bra. Ble forestillingen derimot en fiasko, risikerte kunstnerne å miste både penger og anseelse.
Arbeidspresset og det konstante kravet om suksess fikk mange komponister til å stjele fra hverandre – Rossini hadde for eksempel lånt flittig fra Paisiellos 34 år eldre utgave av «Barberen i Sevilla». Og Paisiellos mottrekk – ryktespredning og sabotasje av en forestilling – forekom ofte blant rivaliserende komponister. De færreste fikk imidlertid en katt kastet opp på scenen.
Publikum elsket alt sammen, og på 1800-tallet nøt operaen med borgerskapet som publikum sin absolutte storhetstid.
Da Rossini ankom Wien i 1822, ble Østerrikes kulturelle kraftsenter rammet av «Rossini-feber» av hysteriske proporsjoner. I løpet av tre måneder oppførte han seks av operaene sine, og jubelen under hver forestilling fikk Beethovens assistent til å beskrive dem som «en avgudsdyrkende orgie».
Mot slutten av århundret ebbet imidlertid begeistringen for opera ut. Økonomisk nedgang og sammenbrudd i samfunnsordenen fikk mange til å velge bort de store oppsetningene. 1800-tallets gylne æra var over.
Det ble fortsatt satt opp operaer rundt om i verden, men publikum hadde skrumpet inn. Verkene til Mozart, Wagner og Puccini ble i de neste ca. 100 årene bare opplevd av en finkulturell elite.
Først da millioner av TV-seere under VM i 1990 så de tre verdenskjente tenorene José Carreras, Plácido Domingo og Luciano Pavarotti fremføre arien «Nessun dorma» og andre klassikere, ble opera allemannseie igjen. Renessansens feiltakelse ble for en stund 1900-tallets superhit.
VIDEO: Hør De tre tenorer dele «Nessun dorma» broderlig mellom seg