Romantikken: De følsomme geniers frihetskamp

Perioden får også sitt navn fra litteraturen. Under opplysningstiden ble ordet «roman» brukt på tysk, russisk og fransk for å beskrive den litteraturen som var i den romanske – som i Romerriket – tradisjon, og altså ikke på klassisk latin.

Romantisk litteratur handlet gjerne om riddere, kjærlighet og eventyr.

Og nettopp disse temaene var perfekt egnet til å beskrive den tankegangen som ifølge de to tyske brødrene Friedrich og August Wilhelm Schlegel preget nybrottet i poesi og litteratur omkring slutten av 1700-tallet.

Siden den gang har ordet «romantisk» endret betydning slik at det nå først og fremst viser til den forståelsen av kjærligheten som de romantiske dikterne gjorde populær.

For dem var sann kjærlighet en følelse som kunne forandre hele verden – i hvert fall for det enkelte menneske – og ikke som tidligere et spørsmål om sosial status, familieallianser og plikt.

Mye av romantikkens tankegods går helt tilbake til Platon. En av den gamle grekerens hovedtanker var at den fysiske, sanselige verden bare var en gjengivelse eller kopi av den virkelige verden, som han kalte ideenes verden.

I ideenes verden finnes alt i sin mest perfekte form, nemlig som en idé. Derimot er alle de stolene vi kan sitte på og røre ved i den fysiske verden, bare forskjellige forsøk på å gjenskape den perfekte, ideelle stolen.

Platon mente også at menneskesjelen opprinnelig tilhørte ideenes verden – det var der den kom fra før fødselen og der den forsvant etter døden.

Hvis man virkelig vil vite noe om hvordan verden henger sammen, betyr det derfor at man må få et innblikk i idenes verden. Og det er bare sjelen som er i stand til det, for den hører til i ideenes eget rike.

I romantikken tar diktere og filosofer opp igjen de litt abstrakte tankene. De mener at sjelen kan merke når den fanger opp noe fra ideens verden, noe virkelig sant, og det kommer til uttrykk som dype, sterke følelser hos det mennesket som opplever det.

Plutselig er opplysningstiden snudd på hodet. Nå er det ikke lenger rasjonelle overveielser og analyser, men tvert imot dyptfølte og subjektive følelser som er garantist for kunnskap og sannhet.

Menneskets følelsesliv blir også tillagt betydelig mer verdi enn tidligere i historien. Der følelser ofte bare var hindringer som skulle overvinnes før en krig kunne utkjempes eller et ekteskap aksepteres, blir de nå en del av livet som det er verdt å kjempe for og strebe etter.

For romantikkens kunstnere og tenkere er det spesielt to steder hvor sjelen kan komme i kontakt med de dypere sannheter: naturen og kunsten.

De fleste mennesker har følt en tilknytning til naturen på et eller annet tidspunkt. Enten det er storheten ved å se landskapet fra en fjelltopp, den dype roen i en gammel skog eller havets raseri når bølgene pisker mot land. Naturens krefter og skjønnhet kan få ethvert menneske til å føle seg liten, men også som en del av noe større.

Romantikerne er sterkt opptatt av følelsen av samhørighet med naturen. De forstår den som den sjelelige gjenkjennelsen som Platon regner for den høyeste form for sannhet og innsikt. Deres beundring for naturen minner iblant om panteisme, tanken om at Gud er i alt.

Samtidig skjuler romantikkens opphøyelse av naturen enda et oppgjør med opplysningstiden og den gryende moderniteten, som man spesielt møter i tidens gryende industrialisering. Romantikerne ser med forakt på at fabrikkenes etterspørsel etter arbeidere driver folk fra landsbygda til byene, der de arbeider i farlige, skitne fabrikkhaller og bor i storbyenes trange, stinkende leiligheter.

Mennesket har mistet tilknytningen til naturen, mener de, og dermed mistet seg selv. Derfor prøver romantikerne å dyrke og etterligne naturens skjønnhet mens de også romantiserer tanken om det enkle liv i harmoni med naturen.

En av de største romantikerne er engelske William Wordsworth, som dikter om naturen og kritiserer storbyens kjas og mas. Sammen med vennen Samuel Taylor Coleridge, en annen dikter ved navn Robert Southy og søsteren Dorothy, slår Wordsworth seg ned i Grasmere i Lake District i Nord-England i 1799, der noen av hans best kjente dikt skildrer den idylliske naturen der på stedet.

Akkurat som naturen kunne mane frem store følelser i mennesket, mente romantikerne også at kunsten kunne gjøre det samme. De betraktet kunst både som et forsøk på å skildre og etterligne naturens skjønnhet og som et middel til å formidle de dypere følelsene og sannhetene som møtet med naturen kunne inspirere til hos mennesket, spesielt hos store kunstnere.

I romantikken blir kunsten et uttrykk for kunstnerens spesielle personlighet. Diktet eller bildet uttrykker kunstnerens forståelse og de følelsene som setter ham i forbindelse med den dypere sannhet, Platons ideelle verden.

Alle de store kunstnerne blir regnet for å være kunstneriske genier – mennesker som var spesielt følsomme, usedvanlig talentfulle og hadde en dypere, intuitiv forståelse for mennesket enn de fleste.

Fortellingen om det kunstneriske geni er et ideal fra romantikken. Romantikerne mente nettopp at mennesker som var i nærkontakt med følelsene sine, hadde lettere for å se inn i ideenes verden og forstå de dype sannhetene, som de deretter kunne formidle til resten av verden gjennom sin kunst.

I 1774 utgir den tyske forfatteren, filosofen og vitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe et av romantikkens hovedverker. «Den unge Werthers lidelser» regnes for å tilhøre den tyske Sturm und Drang-perioden, men tematikkene inspirerte i høy grad romantikerne, som diktet videre på de tyske tragediene om misforståtte genier og ulykkelig kjærlighet.

«Den unge Werthers lidelser» følger den unge borgersønnen med samme navn som rømmer fra byens travelhet ut på landsbygda for å komme i kontakt med naturen og seg selv.

Her møter han Lotte, og selv om hun er forlovet, blir han dypt og heftig forelsket i henne. Når forloveden hennes kommer hjem, blir hun nødt til å bryte forbindelsen, og Werther begår selvmord.

Den tragiske Werther blir arketypen på den romantiske helten. Han er en selvvalgt outsider som gjør opprør mot fornuften og samfunnets forventninger om å bli i byen, få seg en utdanning og bli godt gift. I stedet velger han å dyrke sin individualitet, finne seg selv og ofre livet for de store følelsene.

Selvmord fylte mye i romantikken, både i litteraturen og i praksis. Fire år før Goethe utgir tragedien om Werther, begår den unge engelske poeten Thomas Chatterton selvmord i London.

Omstendighetene hans minner om Werthers: En ung, intelligent mann av god familie som heller vil være dikter enn å studere juss og bli en god samfunnsborger. Etter selvmordet blir Chatterton symbolet på den selvvalgte fattige, misforståtte og lidende kunstner som heller vil dø enn å gi slipp på sin kunst.

Arketypen på det unge, følsomme geniet som ikke kan passe inn i samfunnet uten å gjøre skade på seg selv, sine følelser og sin kreativitet, møter vi den dag i dag. Historiene om Amy Winehouse, Kurt Cobain, Jimi Hendrix og Jim Morrison følger i bunn og grunn den samme spenningskurven.