Mange forbinder romantikk med stearinlys, roser og å gå hånd i hånd.
Den historiske perioden vi i dag kjenner som «romantikken» (ca. 1770–1850), handler så visst også om overstrømmende kjærlighet og dirrende sentimentalitet. Men det er bare halve historien.
Romantikken var også mystikk, filosofi og dødbringende kjærlighet. Dessuten kan mye av dagens tankegods når det gjelder følelser, kjærlighet, skjønnhet og naturen, spores tilbake til de romantiske kunstnerne og tenkerne.
Åpne hjerte og sinn mens vi bretter ut romantikken for deg.
Hva er romantikken?
I motsetning til mange andre historiske perioder er romantikken ikke kjennetegnet av nye oppfinnelser eller store kriger, som henholdsvis industrialiseringen og opplysningstiden.
Romantikken er – kanskje ganske passende – en del mykere og mer abstrakt. Perioden, som begynner omtrent 1770 og slutter på midten av 1800-tallet, er fremfor alt preget av en ny måte å tenke på. Om mennesket, naturen, sannheten og spesielt kunsten.
Den har sitt opphav i Tyskland, der diktere, forfattere og filosofer tar et oppgjør med den kalde fornuft, som har blitt opphøyet til den eneste sanne verdi i opplysningstiden.
Da hadde forfattere, politikere og tenkere forsøkt å sette vitenskapens nøkterne blikk på virkeligheten for å få satt individet fri, innføre borger- og menneskerettigheter og fjerne de gamle institusjonene som ikke lenger ga mening etter en rasjonell analyse av samfunnet.
Dette gikk særlig ut over kirken og kongene i Europa, akkurat som det satte gang i den franske revolusjon og den amerikanske uavhengighetskrigen.
I likhet med opplysningstidens tenkere tar romantikerne utgangspunkt i individet, det enkelte menneske. Men de mener ikke at fornuften er det beste middelet til å forstå og organisere verden. De stoler i større grad på følelsene.
I løpet av romantikkens snaue århundre dukket det opp kunstneriske verker innen billedkunst, litteratur og musikk som skildrer og maner frem store følelser.
Hvorfor heter det «romantikken»?

Diktere og forfattere har ikke på noe annet tidspunkt i historien hatt så høy status som i romantikken. Litteratur og lesing var en inngrodd del av den romantiske bevegelsen, og den lidenskapelige leselysten har derfor gitt navn til perioden. Joseph Severns portrett av den engelske poeten John Keats malt mellom 1821 og 1823.
Perioden får også sitt navn fra litteraturen. Under opplysningstiden ble ordet «roman» brukt på tysk, russisk og fransk for å beskrive den litteraturen som var i den romanske – som i Romerriket – tradisjon, og altså ikke på klassisk latin.
Romantisk litteratur handlet gjerne om riddere, kjærlighet og eventyr.
Og nettopp disse temaene var perfekt egnet til å beskrive den tankegangen som ifølge de to tyske brødrene Friedrich og August Wilhelm Schlegel preget nybrottet i poesi og litteratur omkring slutten av 1700-tallet.
Siden den gang har ordet «romantisk» endret betydning slik at det nå først og fremst viser til den forståelsen av kjærligheten som de romantiske dikterne gjorde populær.
For dem var sann kjærlighet en følelse som kunne forandre hele verden – i hvert fall for det enkelte menneske – og ikke som tidligere et spørsmål om sosial status, familieallianser og plikt.
Diktere gjenfortolker Platon og føler sannheten

Caspar David Friedrichs maleri «Vandreren over tåkehavet» (1818) blir ofte fremhevet som et av romantikkens mesterverk innen billedkunsten. Maleriet viser mange av romantikkens klassiske temaer, blant annet det lille mennesket overfor den store, vakre naturen. Naturen fremstilles også som noe mystisk, noe som er vanskelig å fatte, men som man ikke kan unngå å føle seg knyttet til.
Mye av romantikkens tankegods går helt tilbake til Platon. En av den gamle grekerens hovedtanker var at den fysiske, sanselige verden bare var en gjengivelse eller kopi av den virkelige verden, som han kalte ideenes verden.
I ideenes verden finnes alt i sin mest perfekte form, nemlig som en idé. Derimot er alle de stolene vi kan sitte på og røre ved i den fysiske verden, bare forskjellige forsøk på å gjenskape den perfekte, ideelle stolen.
Platon mente også at menneskesjelen opprinnelig tilhørte ideenes verden – det var der den kom fra før fødselen og der den forsvant etter døden.
Jeg stoler ikke på noe annet enn hjertets hellige følelser og fantasiens sannhet – det fantasien oppfatter som skjønnhet, må være sant – enten det ennå har eksistert eller ikke. John Keats, 1817
Hvis man virkelig vil vite noe om hvordan verden henger sammen, betyr det derfor at man må få et innblikk i idenes verden. Og det er bare sjelen som er i stand til det, for den hører til i ideenes eget rike.
I romantikken tar diktere og filosofer opp igjen de litt abstrakte tankene. De mener at sjelen kan merke når den fanger opp noe fra ideens verden, noe virkelig sant, og det kommer til uttrykk som dype, sterke følelser hos det mennesket som opplever det.
Plutselig er opplysningstiden snudd på hodet. Nå er det ikke lenger rasjonelle overveielser og analyser, men tvert imot dyptfølte og subjektive følelser som er garantist for kunnskap og sannhet.
Menneskets følelsesliv blir også tillagt betydelig mer verdi enn tidligere i historien. Der følelser ofte bare var hindringer som skulle overvinnes før en krig kunne utkjempes eller et ekteskap aksepteres, blir de nå en del av livet som det er verdt å kjempe for og strebe etter.
Kunsten og naturen blir opphøyet til gudestatus

Naturen er hovedpersonen i Thomas Coles maleri «Niagara Falls» fra 1830. Mennesket er redusert til to indianere, som romantikerne anså for å stå naturen nærmere. Betegnende nok har han unnlatt å male hoteller og førindustrielle bygninger som lå rundt fossen allerede på Thomas Coles tid.
For romantikkens kunstnere og tenkere er det spesielt to steder hvor sjelen kan komme i kontakt med de dypere sannheter: naturen og kunsten.
De fleste mennesker har følt en tilknytning til naturen på et eller annet tidspunkt. Enten det er storheten ved å se landskapet fra en fjelltopp, den dype roen i en gammel skog eller havets raseri når bølgene pisker mot land. Naturens krefter og skjønnhet kan få ethvert menneske til å føle seg liten, men også som en del av noe større.
Romantikerne er sterkt opptatt av følelsen av samhørighet med naturen. De forstår den som den sjelelige gjenkjennelsen som Platon regner for den høyeste form for sannhet og innsikt. Deres beundring for naturen minner iblant om panteisme, tanken om at Gud er i alt.
Samtidig skjuler romantikkens opphøyelse av naturen enda et oppgjør med opplysningstiden og den gryende moderniteten, som man spesielt møter i tidens gryende industrialisering. Romantikerne ser med forakt på at fabrikkenes etterspørsel etter arbeidere driver folk fra landsbygda til byene, der de arbeider i farlige, skitne fabrikkhaller og bor i storbyenes trange, stinkende leiligheter.
Mennesket har mistet tilknytningen til naturen, mener de, og dermed mistet seg selv. Derfor prøver romantikerne å dyrke og etterligne naturens skjønnhet mens de også romantiserer tanken om det enkle liv i harmoni med naturen.
Tre av romantikkens største kunstnere

Jean-Jacques Rousseau (født 28. juni 1712, død 2. juli 1778)
Den sveitsiske filosofen er paradoksalt nok en viktig tenker for både opplysningstiden og romantikken. I 1762 gir han ut boken «Emile – eller om oppdragelse», der han beskriver barns umiddelbare godhet og naive nysgjerrighet. I motsetning til andre opplysningstenkere tar han et oppgjør med forherligelsen av den disiplinerte og nøkterne tilegnelsen av kunnskap gjennom utdanning. Disse tankene vekker gjenklang i romantikken, som lar seg inspirere av det barnslige, følsomme og naive.

Caspar David Friedrich (født 5. september 1774, død 7. mai 1840)
Den tyske landskapsmaleren ble utdannet i København på slutten av 1700-tallet. Hans sammensatte landskaper med skikkelser som vender ryggen til, var spesielt populære i en periode i hans samtid. I romantikken slo også hans ofte dødsmerkede bilder av Jesus på korset i en granskog eller et synkende skip fastfrosset i et ishav godt an. Med tiden gikk han av moten, og da han døde, var han glemt.

Ludwig van Beethoven (døpt 17. desember 1770, død 26. mars 1827)
Sammen med Haydn og Mozart er Beethoven selve symbolet på wienerklassisismen. Fra omtrent 1804 begynner komposisjonene hans å få flere romantiske nyanser: Verkene distanserer seg fra klassisismens mer strenge formalisme, de går over sine bredder i orkestrering og lengde, og følelsene får større intensitet og kraft.
En av de største romantikerne er engelske William Wordsworth, som dikter om naturen og kritiserer storbyens kjas og mas. Sammen med vennen Samuel Taylor Coleridge, en annen dikter ved navn Robert Southy og søsteren Dorothy, slår Wordsworth seg ned i Grasmere i Lake District i Nord-England i 1799, der noen av hans best kjente dikt skildrer den idylliske naturen der på stedet.
Akkurat som naturen kunne mane frem store følelser i mennesket, mente romantikerne også at kunsten kunne gjøre det samme. De betraktet kunst både som et forsøk på å skildre og etterligne naturens skjønnhet og som et middel til å formidle de dypere følelsene og sannhetene som møtet med naturen kunne inspirere til hos mennesket, spesielt hos store kunstnere.
I romantikken blir kunsten et uttrykk for kunstnerens spesielle personlighet. Diktet eller bildet uttrykker kunstnerens forståelse og de følelsene som setter ham i forbindelse med den dypere sannhet, Platons ideelle verden.
Alle de store kunstnerne blir regnet for å være kunstneriske genier – mennesker som var spesielt følsomme, usedvanlig talentfulle og hadde en dypere, intuitiv forståelse for mennesket enn de fleste.
Fortellingen om det kunstneriske geni er et ideal fra romantikken. Romantikerne mente nettopp at mennesker som var i nærkontakt med følelsene sine, hadde lettere for å se inn i ideenes verden og forstå de dype sannhetene, som de deretter kunne formidle til resten av verden gjennom sin kunst.

To av romantikkens sentrale temaer er til stede i sir Thomas Lawrences maleri «Red Boy» fra 1825: det romantiske geniet og dyrkelsen av barnesinnet.
Det romantiske geni
Ettersom romantikerne opphøyer følelsene til det viktigste og største for mennesket, har de også bruk for nye idealer å strebe etter. Den rasjonelle vitenskapsmann, som var opplysningstidens eksempel til etterfølgelse, duger ikke lenger.
Følelsene er viktigere enn fornuften, og derfor dyrker romantikerne det umiddelbare, det som ikke er analysert eller uttenkt. Romantikkens diktere og tenkere dyrker i stedet barnet, det barnlige og naive. Her ser de en umiddelbar eksistens som følger sine følelser og ikke spekulerer for mye.

Johann Wolfgang von Goethe malt på en reise til Italia i 1787, da Goethe hadde fylt 38 år og hans «Sturm und Drang»-periode for lengst var over. Her fremhever maleren Johann Heinrich Wilhelm Tischbein den klassiske dannelsen i Goethes vesen.
I 1774 utgir den tyske forfatteren, filosofen og vitenskapsmannen Johann Wolfgang von Goethe et av romantikkens hovedverker. «Den unge Werthers lidelser» regnes for å tilhøre den tyske Sturm und Drang-perioden, men tematikkene inspirerte i høy grad romantikerne, som diktet videre på de tyske tragediene om misforståtte genier og ulykkelig kjærlighet.
«Den unge Werthers lidelser» følger den unge borgersønnen med samme navn som rømmer fra byens travelhet ut på landsbygda for å komme i kontakt med naturen og seg selv.
Her møter han Lotte, og selv om hun er forlovet, blir han dypt og heftig forelsket i henne. Når forloveden hennes kommer hjem, blir hun nødt til å bryte forbindelsen, og Werther begår selvmord.
Den tragiske Werther blir arketypen på den romantiske helten. Han er en selvvalgt outsider som gjør opprør mot fornuften og samfunnets forventninger om å bli i byen, få seg en utdanning og bli godt gift. I stedet velger han å dyrke sin individualitet, finne seg selv og ofre livet for de store følelsene.
Selvmord fylte mye i romantikken, både i litteraturen og i praksis. Fire år før Goethe utgir tragedien om Werther, begår den unge engelske poeten Thomas Chatterton selvmord i London.
Omstendighetene hans minner om Werthers: En ung, intelligent mann av god familie som heller vil være dikter enn å studere juss og bli en god samfunnsborger. Etter selvmordet blir Chatterton symbolet på den selvvalgte fattige, misforståtte og lidende kunstner som heller vil dø enn å gi slipp på sin kunst.
Arketypen på det unge, følsomme geniet som ikke kan passe inn i samfunnet uten å gjøre skade på seg selv, sine følelser og sin kreativitet, møter vi den dag i dag. Historiene om Amy Winehouse, Kurt Cobain, Jimi Hendrix og Jim Morrison følger i bunn og grunn den samme spenningskurven.
Romantikken – tidslinje

Mai 1762
Jean-Jacques Rousseau gir ut «Emile – eller om oppdragelse» i Paris.
- Boken er en hyllest til barns umiddelbare kreativitet, godhet og nysgjerrighet.
- Et oppgjør med å forherlige disiplin og blind tilegnelse av kunnskap.
- Første lengre forsvar for amming i vestlig litteratur.

August 1770
Den unge dikteren Thomas Chatterton (1752–1770) begår selvmord i London.
• Selvmordet skyldes først og fremst at ingen ville utgi poesien hans, og at foreldrene presset ham til å studere juss.
• Blir et symbol på den fattige, misforståtte og lidende kunstner.

1774
Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) utgir «Den unge Werthers lidelser» i Leipzig.
- Den essensielle romantiske kjærlighetshistorien: Werther blir fortært av en umulig kjærlighet til en forlovet kvinne og ender opp med å begå selvmord.
- Trykt i tre millioner (!) eksemplarer. Napoleon kalte boken Europas beste litterære verk.
- Endrer ettertidens tanker om kjærlighet – nå skal den være dramatisk og inderlig.

1798
Francisco Goya (1746–1828) maler «Fornuftens søvn avler monstre» i Madrid.
- I denne graveringen og mange andre av sine grafiske verk skildrer Goya hvordan det irrasjonelle, følelsene, har stor innvirkning på menneskers liv.
- Goyas billedverden er ofte befolket av demoner og skikkelser av marerittaktig karakter.

1798
De to vennene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge utgir i fellesskap diktsamlingen «Lyriske ballader, med et par andre dikt».
- Utgivelsen av balladene regnes for å være startskuddet for romantikken i England.
- I diktene tar de avstand fra den stivere og mer formelle stilen som preget samtidens lyrikk. I stedet henter de inspirasjon fra et enklere språk, og de priser tilbakevendingen til en enklere, mer naturlig måte å leve på.

Desember 1799
William Wordsworth (1770–1850) og søsteren Dorothy flytter inn i et idyllisk hus på landet, Dove Cottage.
- Wordworth skriver noe av den beste engelskspråklige poesien om naturen i huset i Nordvest-England.
- Poesien hans er preget av en romantisering av det enkle og naturlige i motsetning til det moderne og fabrikkerte.

1816
Samuel Taylor Coleridge (1772–1834) gir ut diktet «Kubla Khan», som skildrer fantasiens mulighet for erkjennelse og opplevelse.
- Coleridge er som flere andre i romantikkens æra avhengig av opium i en periode.
- Han arbeider målrettet, men til syvende og sist forgjeves, for å etablere et utopisk samfunn.

1816
Lord Byron (1788–1824) skriver «Drømmen», som gjenspeiler romantikkens fascinasjon for drømmenes irrasjonelle natur.
- Lord Byron skaper skandale i Storbritannia i 1816 ved å la seg skille fra sin kone. Siden har han – i romantikkens ånd – flere lidenskapelige romantiske forhold til andre kvinner.
- Han er påvirket av romantikkens nasjonalisme, og i 1823 utruster han et krigsskip for å delta i den greske uavhengighetskampen. Men han blir febersyk og dør før han og skipet hans kommer i kamp.

September 1829
Thomas Cole (1801–1848) maler Niagara Falls.
- Personene på Thomas Coles bilder er nesten alltid små i forhold til den dramatiske naturen.
- Romantikere som Thomas Cole distanserer seg fra religiøs dogmatikk. I stedet leter de etter holistiske, spirituelle følelser i naturen og kunsten.

April 1847
Augustus Pugins nye, men middelalderlige parlamentsbygning åpner i London.
• Ser tilbake til Englands fortid før industrialiseringen, da landet ikke bare var opptatt av penger og teknologi.
• Generell tråd i romantikken: forherligelse av det ridderlige og middelalderens edelhet.

Mai 1863
I Paris skriver Charles Baudelaire (1821–1867) et prosadikt om «flanøren», en hittil foraktet skikkelse.
• Feirer den elegante dagdrivers mangel på målrettethet og opphøyer det umiddelbare og det tilstedeværende.
• Tar parti for «outsideren» fremfor lønnsslaven som blir fremtredende i den tidlige kapitalismens fabrikker.
• Romantiserer storbyen.

April 1891
Paul Gauguin (1848–1903) seiler til Tahiti.
- Paul Gauguin leter etter inspirasjon til sine romantiske tanker om den umiddelbare innfødte, «den edle villmann» – for å bruke et begrep hentet fra romantikkens forløper, Jean-Jacques Rousseau.
- Bortsett fra et par år bodde Paul Gauguin i Polynesia frem til sin død i 1903.