Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Smilet som rystet Paris

To år før den franske revolusjonen utløste kunstneren Élisabeth Vigée-Lebrun sin egen revolusjon i Paris’ kunstverden: Hun stilte ut et selvportrett der hun smilte. Dét hadde ingen sett før – og synet var avskyelig!

Getty Images

Bistre ansikter stirrer ut fra de tunge gullrammene på veggene i Louvres utstillingssal. Museets kunstbiennale Salon Paris anno 1787 er nettopp åpnet, og iført pudrede parykker har alle kunstkjennerne fra Paris og resten av Europa innfunnet seg.

Ingen annen kunstsalong i hele den vestlige verden nyter så stor anseelse som denne, og oppkjøpere, samlere, mesener og snobber stimler sammen i den høyloftede salen.

Fra gulv til tak henger årets utvalgte verker: Storslåtte historiske scenarier veksler med høytidelige portretter av nesten uttrykksløse menn og kvinner - akkurat som alle med kunstforståelse i 1787 vet at portretter skal se ut.

Men en opphisset uro forplanter seg langsomt i hallen; flere pudderparykker samles rundt ett enkelt bilde. Vantro øyne sperres opp: Maleren er en kvinne, Élisabeth Vigée-Lebrun. Og hun har portrettert seg selv i en ganske uhørt posisjon – ømt henslengt med sin lille datter i armene.

Midt i det vakre ansiktet hennes stråler skandalenes episenter – et mildt smil med lett atskilte lepper, slik at alle kan se kunstnerens hvite tenner! Sjokkerte gjester vakler bort. Kort etter er ryktet om det skandaløse smilet spredt i hele det parisiske selskapslivet, og indignasjonen varer helt til Lebrun må flykte fra Paris.

Élisabeth Vigée-Lebrun var kjent for sine portrettmalerier – bl.a. av seg selv.

© The National Gallery, London

Far døde av fiskebein

Den dristige madame Vigée-Lebrun var 32 år gammel og hadde en strålende karriere som kunstmaler da hun rystet den franske kunstverden med tennene sine, for mens stramme lepper i et surt ansikt uttrykte høy moral, var det bare fylliker, fattiglemmer og bablende idioter som ble sett med et smil om munnen.

Den strenge vokter av denne regelen var den kongelige franske kunstskolen Académie royale de peinture et de sculpture, som ingen håpefull fransk kunstner våget å gå imot – bortsett fra Élisabeth Vigée-Lebrun.

Hun ble født 16. april 1755 som datter av maleren Louis Vigée. Élisabeths to år yngre bror, Etienne, ble morens øyensten, men Louis elsket datteren sin høyt og så et stort talent i henne. Som barn tegnet hun på alt hun kom i nærheten av, til og med klosterveggene der hun gikk på skolen. Nonnene straffet henne hardt, men faren gledet seg:

“Du blir kunstner, mitt barn!”

Som jente fikk Élisabeth ikke tilgang til kunstakademiene og måtte nøye seg med litt undervisning fra unge, ukjente malere som for å tjene en skilling lærte jenter tegne- og maleteknikker. I takt med at den tynne og litt keitete Élisabeth forvandlet seg til en blendende skjønnhet, økte både hennes viljestyrke og hennes kunstneriske evner.

Tannleger ble populære på 1700-tallet – og det på tross av at det skulle gå mer enn 100 år før bedøvelsen ble oppfunnet.

© Bridgeman Images

Paris’ tannleger ga folk noe å smile med

Tannløse munner var i mange århundrer å finne overalt i Europa, for mens sukker fra koloniene var lett å få tak i, var tannpleien minimal – og munnsykdommer og tannpine aldri langt unna.

Først på midten av 1700-tallet frembrakte fransk medisin verdens første virkelige tannleger, de såkalte dental-kirurger. Ikke bare kunne de bore ut betennelser og fylle hull, de ga også gode råd om hvordan tannpleie kunne holde smertene borte og tennene i munnen.

Europeiske monarker så vel som den første presidenten i USA, George Washington, kaptes om å ansette de franske dental-kirurgene, mens andre – som den italienske adelsmannen Casanova – valfartet til Paris for å gjenvinne den falmede sjarmen med pene tenner.

I 1787 oppfant tannlegen Nicolas Dubois de Chémant kunstige tenner av porselen. Gebisset ble en revolusjon for tannløse, som igjen kunne tygge maten og smile til verden med æren i behold.

Uten skrupler benyttet Élisabeth alle sine medfødte og tillærte evner til å bane seg vei frem i Paris’ kunstkretser. Ikke sjelden betydde hennes store skjønnhet imidlertid dessverre at hennes mannlige portrettkunder hadde usømmelige baktanker med bestillingen sin.

Da Élisabeths elskede far døde 52 år gammel av et fiskebein i halsen, giftet hennes mor seg i stedet med en rik juveler, og familien flyttet til en fasjonabel bydel. Elisabeth var knust over farens død og avskydde sin stefar.

“Jeg hatet denne mannen – ikke minst fordi han brukte min fars eiendeler. Han tok over klærne, akkurat som de var, uten å sy dem om i det hele tatt slik at de passet figuren hans”, skrev hun i sine memoarer.

Men takket være stefaren fikk hun tilgang til de høyere sosiale lagene – og dermed rike kunder. Den parisiske adelen elsket umiddelbart den vakre, sjarmerende Élisabeth og kaptes om å få malt sitt portrett av henne.

Talentet ryktes i Versailles

Den unge kunstneren viste seg å ha et spesielt blikk for å vise kvinnelig skjønnhet, og hun kledde gjerne modellene sine i myke stoffer som viste kroppen deres på en naturlig måte.

"Jeg danderte noen brede tørklær rundt armer og kropp i et forsøk på å etterligne Raphaels vakre draperinger", noterte hun i dagboken sin med henvisning til den berømte renessansemaleren.

Hun plasserte modellene sine i avslappede stillinger og gjenga ansiktene deres glødende av liv. Hennes intime, uformelle stil traff den nye tidsånden som spredte seg blant Paris' opplyste borgerskap: følsomhet, høflighet og selvkontroll ble sett på som de borgerlige dyder, og det å smile til hverandre på gaten begynte å bli akseptert.

Salonger hvor overklassen kunne møtes og konversere i avslappede omgivelser vant frem i 1700-tallets Paris.

© Wikimedia Commons

Selv kvinner fra det kongelige hoffet la merke til talentet hennes, og hun fikk besøk i studioet sitt av hertugen av Orléans' svigerdatter og grevinnen av Chartres, som begge ofte gjestet Versailles. På slottet 25 km fra Paris hadde kongefamilien imidlertid ingen kontakt med verken borgerne eller tidsånden. Her hersket de seremonielle omgangsformene fra "Solkongen", Ludvig 14s tid rundt århundreskiftet.

Maskeradeaktig skrittet hoffet omkring med hvitsminkede ansikter, stive drakter av brokadestoff og høystablede pudderparykker. Mange hoffolk snek seg inn til Paris, for hovedstadens forlystelser med teater, litteratur og kaffesalonger var langt mer attraktivt enn Versailles’ stivnede, gamle pomp og prakt.

Maktens sentrum holdt umerkelig på å flytte seg fra Ludvig 16 i Versailles til Paris’ engasjerte borgere, som diskuterte nye tanker om samfunn, fornuft og medinnflytelse.

Fanget i ekteskapsfellen

Élisabeth var ikke det minste interessert i politikk. Kunsten oppslukte henne helt, og hun hadde nok å gjøre: Selv om hun arbeidet som en hest fra morgen til kveld, holdt hun knapt følge med de mange bestillingene. Men alt hun tjente, ble snappet bort av stefaren, for herren i huset styrte eneveldig over økonomien.

Den 20-årige Élisabeth var stolt av å være selvlært og selvstendig, og hun hadde ikke til hensikt å oppgi sin selvskapte frihet ved å gifte seg. Likevel klarte hennes mor i januar 1776 å overtale henne til å gifte seg med en lovende beiler, den syv år eldre Jean-Baptiste-Pierre Lebrun.

Élisabeth kvidde seg hele veien til kirken.

“Skal jeg si ja, eller skal jeg si nei?” betrodde hun sin dagbok.

Jean-Baptiste-Pierre Lebrun solgte sin kones malerier i galleriet for 12 000 franc per stykk, hvorav hun selv fikk 6 franc.

© Wikimedia Commons

Da monsieur Lebrun etter vielsen viste seg å være en forgjeldet ødeland og kvinnebedårer, var det for sent å ombestemme seg. Han var imidlertid også kunsthandler, og tross alle uoverensstemmelser inngikk Lebrun-paret et effektivt samarbeid, for hans handelsaktiviteter og forbindelser i kunstverdenen gavnet Élisabeths karriere. I 1778 nådde den nye høyder. Da kom en invitasjon fra Versailles til å male dronning Marie-Antoinette.

Tannløse konger og dronninger

Den 23-årige Marie-Antoinette levde et avsondret liv i Versailles, lykkelig uvitende om sine hoffolks nysgjerrige sladder om påståtte seksuelle eskapader og et sanseløst pengeforbruk. Den østerrikske prinsessen hadde kommet fra Wien til det stive franske hoffet i 1770 utrustet med tidens heteste mote: pene tenner.

Dem hadde hennes mor, keiserinne Maria Teresia, personlig sørget for ved å tilkalle en fransk tannlege. Keiserinnen hadde nemlig hørt at denne helt nye typen eksperter kunne forhindre halvråtne tenner og innsunkne kinn over tannløse gommer.

Til fornuftens tidsalder hørte nå et vakkert og sunt ytre, inklusive tenner i munnen. Men hoffet i Versailles hadde ingen anelse om de nye tider: Her hadde konger, dronninger og hoffolk i generasjoner manglet adskillige tenner i munnen allerede som 40-åringer. På portrettene skulle de uttrykksløse ansiktene uttrykke majestetisk opphøyethet, og den parisiske smilemoten var totalt ukjent.

“Huden hennes var så klar og lysende at jeg nesten ikke hadde farger å gjengi den med.”
Élisabeth Vigée-Lebrun om sin mesen, Marie-Antoinette

Likevel hadde Marie-Antoinette sett noen av Lebruns portrettmalerier, og hun elsket deres sødme og naturlighet og ville ha et malt av seg selv som hun kunne sende til sin bror, keiser Josef 2 i Wien. Skjelvende av ærefrykt ankom derfor Élisabeth Versailles med penslene sine. Men den jevnaldrende Marie-Antoinette snakket ganske uhøytidelig med henne, og de to kvinnene likte raskt hverandre.

“Det mest utrolige var teinten hennes”, skrev Élisabeth betuttet i sin dagbok. “Huden hennes var så klar og lysende at jeg nesten ikke hadde farger å gjengi den med.”

Marie-Antoinette hadde hørt at den musikalske Lebrun hadde en fin sangstemme, og som avslutning på hver portrettøkt sang de en duett av sin yndlingskomponist. Utenfor dørene lyttet de skadefro hoffdamene til dronningens skingrende stemme.

Smilet har alltid vært ­forbeholdt idioter

Før smilet ble uttrykk for vennlighet og glede, var det et klart tegn på lav intelligens og manglende selvkontroll. Inntil 1900-tallet smilte bare bondetamper, drukkenbolter og undermålere.

Dronning ble malt i undertøyet

Meget tradisjonelt malte Lebrun i sitt første portrett av Marie-Antoinette dronningen i en stiv krinolinekjole og med de kongelige regalier. Men dronningen elsket det og bestilte straks to til: ett til seg selv og ett til Russlands keiserinne Katarina.

Lebrun ble utnevnt til Marie-Antoinettes offisielle portrettmaler, noe som øyeblikkelig gjorde henne etterspurt hos toppen av den franske adelen. Dristig iscenesatte hun monarken til et bilde med det kongelige håret i bløte krøller og en av sine egne tynne musselinkjoler.

Men da portrettet ble vist i en av Paris’ kunstsalonger, hvisket onde tunger at dronningen hadde latt seg male i undertøyet. Skandalen måtte bremses, og Élisabeth skyndte seg fra atelieret sitt til utstillingen for å føye til noen dekkende strøk på portrettet.

Hennes lojalitet var dyp; Marie-Antoinette var hennes mesen, og den eneste – foruten seg selv – hun kunne takke for sin posisjon i livet. Og hun skulle få enda mer å takke dronningen for.

Maleriet av Marie-Antoinette i en tynn musselinkjole var uhørt dristig for en dronning.

© Wikimedia Commons

Historisk medlem av det kongelige akademi

Et klart mål for den hardtarbeidende Lebrun var å bli medlem av det prestisjefylte Royale Academié de Peinture et Sculpture. Men kvinnelige medlemmer var på det strengeste forbudt – dét holdt akademiets forsamling av professorer og anerkjente malere fast på. Lebrun ble i stedet tatt opp ved det mindre fornemme Académie de Saint-Luc, hvor hennes far hadde undervist.

Etter en reise med sin mann til Nederland og Flandern vendte hun hjem dypt imponert av de nederlandske mestrene. Særlig Rubens, som allerede på 1600-tallet malte smilende kvinner, hadde betatt henne. Inspirert leverte hun i 1783 inn et selvportrett iført en nederlandsk stråhatt til det utilnærmelige kongelige akademi – som stilte ut bildet i sin salong.

Gjennombruddet ga henne håp, og hun søkte om opptak. Men hun nektet å la seg begrense til portretter og landskapsmalerier – de to kategoriene hvor malerier av kvinner til nød kunne anses for å ha noen verdi.

I stedet sendte hun verket “Freden bringer Overflod tilbake” skildret som to kvinneskikkelser som hørte til i den strenge franske skolens høyeste kategori: det historiske eller allegoriske maleri. Ifølge skolen strakk verken kvinnekjønnets moral eller geni til for å fortolke de store allegoriske motivene fra mytologien eller Bibelen.

Maleriet “Freden bringer Overflod tilbake” symboliserer ideen om at et land som ikke er i krig opplever den største fremgang.

© Wikimedia Commons

Lebrun sto derfor overfor menn på randen av raseri. Hennes dyktighet var ubestridelig, og hennes arbeid av åpenbar kvalitet – men å ta opp en kvinne i denne kategorien ville vanære institusjonen for alltid, mente de stolte herrene.

Ydmykelsen for akademiets ledere var derfor enorm da Marie-Antoinette til slutt trakk i de kongelige trådene og sørget for at Lebrun 31. mai 1783 oppnådde fullt medlemskap i Frankrikes mest fremtredende akademi.

Smil skapte harme overalt

Lebruns suksess og hennes nære forbindelse til den upopulære dronningen var hard kost for mange misunnelige mindre vellykkede kolleger, som måtte se seg overgått av en kvinne. Til gjengjeld kunne de finne trøst i å baktale henne: Ifølge rykter skulle hun f.eks. ha en affære med rikets finansminister, grev Charles-Alexandre de Calonne, som hun malte i 1784.

Lebrun lot seg imidlertid ikke merke av sladderen. Hun mente at hennes evner talte for seg selv. Hun fikk gode muligheter til å vise de evnene og kanskje øke sin popularitet enda mer da hun besluttet å åpne en salong.

“Enestående affekterthet, fordømt av kunstnere, kjennere og mennesker av god smak, ses hos madame Vigée-Lebrun, som viser sine tenner.”
Fransk avis, 1787

Salongene var populære møtesteder hvor det parisiske kulturlivet samlet seg til intime konserter, amatørteater og diktopplesninger. Lebruns salong var enestående ved å ha en kvinnelig kunstner som vertinne, og i årene 1783-1789 flokket adelen seg om hennes arrangementer; noen kom helt fra Versailles.

Gjestene talte imidlertid ikke de parisiske opplysningsfilosofene og forfatterne, som med stigende vrede fordømte adelen og eneveldets manglende kontakt med virkeligheten. I hennes selskaper diskuterte ingen politikk – i stedet var litteratur, teater og den nyeste sladderen hete temaer.

Selv om Lebrun og den franske adelen ikke enset revolusjonens tordenskyer i horisonten, var livet i salongen ikke uten dramatikk for den grensesprengende kunstneren.

To år før den franske revolusjonen var Lebrun selv skyld i en kunstrevolusjon.

“Enestående affekterthet, fordømt av kunstnere, kjennere og mennesker av god smak, ses hos madame Vigée-Lebrun, som viser sine tenner”, skrev en avis harmdirrende da hun i 1787 stilte ut sitt selvportrett i den fornemme Salon Paris.

Naturlighet var kunstnerisk vanvidd

Lebrun var vant til å provosere Paris’ kunsteksperter, men ikke noe kunne måle seg med det ramaskriket som møtte selvportrettet med datteren fra 1787. Her hadde hun ikke bare tennene fremme, men tillot seg å male seg selv naturlig og intimt.

Getty Images

Uanstendig tannsmil

Portretter med tenner hadde vært tabu nr. 1 i kunstens verden siden antikken. Kun drukkenbolter og evnesvake ble vist med åpen munn, mens ordentlige mennesker holdt munnen lukket.

Getty Images

Morskjærlighet skulle gjemmes vekk

Øm samhørighet mellom mor og datter var ganske uhørt – og stikk imot tidens barneoppdragelse. Vanligvis sendte overklassen sine barn til slektninger på landet, hvor de kunne vokse opp uten å være i veien for sine foreldre.

Getty Images

Hverdagsklær hørte ikke til på lerretet

Tidens mote med store, selvhøytidelige kjoler er erstattet av myke klær som smøg seg naturlig om Lebruns kropp. Sammen med hennes avslappede kroppsholdning føltes bildet skremmende intimt for kunstkritikerne.

Getty Images

Fra alle sider haglet forargelsen ned over henne. Opplysningsbevegelsens alvorstunge menn var fortørnet over hennes tomhjernede og sentimentale smil, og de tradisjonelle kunstkritikerne så rødt over at hun brøt med den lukkede munns kodeks. Inntil da var kun pøbel, evnesvake og idioter uten selvkontroll blitt avbildet med åpen munn.

Lebrun red imidlertid stormen av, for skandalen gjorde henne til et landskjent navn, og kundene sto fortsatt i kø. Ufortrødent fortsatte hun å male smilende kvinneportretter, og etter inspirasjon fra henne begynte også flere av hennes kolleger å male smilende ansikter.

Pøbelen går amok

På høyden av hennes suksess som ettertraktet portrettmaler fant ryktene om den ulmende uroen i Paris’ gater veien til atelieret. Fra sine fornemme salonggjester hørte hun hvordan de en kveld var blitt stoppet, og at pøbelen hadde truet:

“Om ikke lenge vil dere være spent for vognene deres, og vi vil sitte oppi dem.”

Da hun var på middag hos noen venner på det lille slottet Marly ved Versailles, ble en fyllik pågrepet nede i slottsgården. Fra lommene hans veltet det ut pamfletter med ordlyden: “Ned med den kongelige familie! Ned med adelen.”

Dette berømte bildet av stormingen av Bastillen ble malt av Jean-Pierre Houël, som bodde i Paris og selv støttet revolusjonen aktivt.

© Bibliothèque nationale de France

Malere gikk forrest i revolusjonen

Mens den franske revolusjon betydde at Élisabeth Vigée-Lebrun måtte flykte fra hus og hjem, var mange andre kunstnere langt mer begeistret over revolusjonen. Slagordene “Frihet, likhet og brorskap!” ble grepet av mange som ivrig ga seg til å male heroiske bilder som viste selvoppofrelse og patriotisme.

Særlig maleren Jacques-Louis Davids scener med store menneskegrupper inkarnerte revolusjonens idealer om menneskerettigheter og moralsk rettferdighet. Av revolusjonens ledere ble han gjort til kunstfaglig diktator og kunne felle dom over hvilken kunst som skulle ødelegges eller bestå. Mange kunstnere som levde av hoffets bestillingsarbeid – som Lebrun – måtte flykte i eksil.

Revolusjonens ledere oppfordret dessuten komponister til å skrive revolusjonære sanger og musikkstykker; f.eks. skrev Claude-Joseph Rouget de Lisle i 1792 den nåværende franske nasjonalsangen, Marseillaisen, om fedrelandets barn som reiser seg mot tyranniet.

Mange kunstnere så positivt på de nye tendensene som vokste i det franske samfunnet, men som den forhatte dronningens kjente yndlingsmaler var Lebrun mildest talt nervøs for fremtiden.

Flere ganger ble hun truet på gaten, og nervene hennes begynte å svekkes. Men hun var ikke klar til å reise fra alt hun hadde kjært, og forble nærmest paralysert i flere måneder i atelieret sitt, ute av stand til å arbeide.

Sommeren 1789 nådde folkestemningen et morderisk nivå, og anført av revolusjonens arkitekter tok det av: Bastillen og Nasjonalforsamlingen ble okkupert av den rasende folkemengden – og adelen fratatt sine nedarvede privilegier. Samme høst marsjerte en flokk kvinner bevæpnet med høygafler til Versailles og tvang kongen og dronningen inn til Paris.

Tolv år som fornem vagabond

Lebrun hørte om de skjellsettende begivenhetene fra sin bror, Etienne, som med egne øyne hadde sett folkemengden tvinge de kongelige ut av palasset sitt. Nå slapp hun endelig ut av sin paralyserte tilstand; hun måtte ut av landet før det var for sent. Med seg tok hun bare sin niårige datter, Julie, og guvernanten.

Forkledd som en fattig kvinne av folket leide hun en kalesjevogn – i stedet for å reise i sin egen, som ville ha røpet hennes velstand. Ut gjennom byens fattige og revolusjonsoppglødde forstad Saint-Antoine trillet vognen, mens Lebrun befant seg på randen av et nervesammenbrudd.

“Paris står i flammer, og kongen og dronningen er blitt massakrert.”
Det siste Élisabeth Vigée-Lebrun hørte før hun flyktet fra Paris.

Hennes mann og bror hadde begge bestemt seg for å bli, men de fulgte vognen hennes på vei, og familien skiltes gråtende ved byporten. På vei ut gjennom de omliggende landsbyene ble vognen igjen og igjen innhentet av ryttere, som ropte de siste nyhetene fra Paris til henne:

“Paris står i flammer, og kongen og dronningen er blitt massakrert."

Det viste seg å ikke være sant, men den opphissede stemningen forsikret Lebrun om at hun måtte helt bort fra Frankrike. I stedet dro hun på rundreise i Europa med sin datter og ble installert i luksuriøse boliger av selskapslivets høyeste kretser.

Her kunne alle være enige om hvor forferdelig revolusjonen i Lebruns franske hjemland var. Hun tjente gode penger ved å male portretter av sine prominente verter – og av de mange adelige som var flyktet fra revolusjonen.

Hele Europas elite ville skildres av Lebrun

Flukten fra den franske revolusjonen viste seg å være en velsignelse for Lebruns karriere. I tolv år reiste hun rundt i Europa, der overklassen elsket å bli foreviget av Marie-Antoinettes portrettmaler.

På invitasjon fra den østerrikske ambassadøren reiste hun i 1792 til Wien, hvor hun ble mottatt av Marie-Antoinettes nevø, Frans 2, som nettopp var blitt tysk-romersk keiser. Mens hun var fullt beskjeftiget med å male portretter ved keiserhoffet, fikk hun i oktober 1793 et brev fra sin bror, Etienne, i Paris: Dronning Marie-Antoinette var blitt halshugget.

“Resten av mitt liv unngikk jeg å stille et eneste spørsmål om begivenhetene som skjedde før, og de som fulgte etter, dette motbydelige mordet. Det var for smertefullt”, skrev hun om mordet på sin venninne og mesen.

Etter tolv år på farten vendte Lebrun i 1802 omsider hjem til Paris, etter at en gruppe venner og beundrere etter flere års innsats hadde klart å få navnet hennes fjernet fra listen over kontrarevolusjonære.

I dag er Élisabeth Vigée-Lebrun anerkjent som en av Frankrikes største malere. Hun rakk å portrettere mer enn 600 personer i løpet av sin karriere – mange med "avskyelige” tannsmil.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul