Svensk konge stoppet ut skjeløyd løve
Blant overklassen på 1800-tallet var utstoppede dyr et must hvis man ville følge moten. Også svenske kong Fredrik 1. ble bitt av basillen. Han fikk en løve konservert etter alle kunstens regler – dog med et noe besynderlig resultat.

Den utstoppede løven på Djurgården er moderne igjen. De siste tiårene har taksidermi fått sin renessanse i den vestlige verden.
Foran den svenske kongelige konservatoren lå restene av det som en gang hadde vært et prakteksemplar av arten Panthera leo: skinnfellen og skjelettet fra en løve.
Under mer normale omstendigheter ville den ha utstøtt sitt siste brøl på savannen under sørlige himmelstrøk.
Men sammen med en villkatt, tre hyener – og en slave til å passe de eksotiske dyrene – hadde løven i stedet endt sine dager i den kongelige parken Djurgården midt i hjertet av Stockholm.
De noe uvanlige skapningene til den svenske hovedstaden å være, hadde blitt gitt i gave til kong Fredrik 1. i 1731. Ifølge historiske kilder var avsenderen en algerisk hersker.
Løven hadde uten tvil bidratt til kongens popularitet mens den ennå var i live, og nå var det konservatorens oppgave å sørge for at trofeet også gjorde nytte etter sin død:
Dyrenes konge skulle stoppes ut slik at den kunne stå som et staselig minne over folkekongens regjeringstid.
Men det var lettere sagt enn gjort. Særlig for en svensk konservator som etter alt å dømme bare hadde vært i nærkontakt med løvene som prydet det svenske kongerikets våpenskjold.
Resultatet av arbeidet skulle derfor vise seg å bli noe helt utenom det vanlige.
Råtne tenner angrepet av midd
Kong Fredrik hadde kastet seg på en voksende trend. På 1700-1800-tallet skulle alle som var noe å regne med i Europas høyere samfunnslag, ha en samling på minst et par eksotiske dyr fra fjerne himmelstrøk.
Taksidermi var siste skrik, et ord som kommer av det greske taksis: å ordne, og derma: hud. Teknikken gikk ut på at skinn fra et dyr ble trukket over et skjelett av for eksempel tre eller netting, som så ble arrangert i en livaktig og karakteristisk positur.
Utstopping og balsamering av dyr, og av og til også mennesker, var ikke noe nytt. Helt tilbake til det antikke Egypt hadde mennesker prøvd å hindre jordiske rester i å gå i forråtnelse.
Balsamerte mumier av mennesker og dyr ble lagt inn i egypternes gravsteder slik at kroppene kunne være til nytte for eierne i livet etter døden.
Det var først flere tusen år senere, i middelalderens Europa, at det igjen begynte å dukke opp bevarte dyr.
I motsetning til egyptisk balsamering var det ikke for å sikre de døde en god overgang til etterlivet. Eksemplarene skulle være til glede for de levende.