Svensk konge stoppet ut skjeløyd løve

Blant overklassen på 1800-tallet var utstoppede dyr et must hvis man ville følge moten. Også svenske kong Fredrik 1. ble bitt av basillen. Han fikk en løve konservert etter alle kunstens regler – dog med et noe besynderlig resultat.

Den utstoppede løven på Djurgården er moderne igjen. De siste tiårene har taksidermi fått sin renessanse i den vestlige verden.
© Hans Thorvid/Nationalmuseum

Publisert den 11.07.17

Av Nadia Claudi

Foran den svenske kongelige konservatoren lå restene av det som en gang hadde vært et prakteksemplar av arten Panthera leo: skinnfellen og skjelettet fra en løve.

Under mer normale omstendigheter ville den ha utstøtt sitt siste brøl på savannen under sørlige himmelstrøk.

Men sammen med en villkatt, tre hyener – og en slave til å passe de eksotiske dyrene – hadde løven i stedet endt sine dager i den kongelige parken Djurgården midt i hjertet av Stockholm.

De noe uvanlige skapningene til den svenske hovedstaden å være, hadde blitt gitt i gave til kong Fredrik 1. i 1731. Ifølge historiske kilder var avsenderen en algerisk hersker.

Løven hadde uten tvil bidratt til kongens popularitet mens den ennå var i live, og nå var det konservatorens oppgave å sørge for at trofeet også gjorde nytte etter sin død:

Dyrenes konge skulle stoppes ut slik at den kunne stå som et staselig minne over folkekongens regjeringstid.

Men det var lettere sagt enn gjort. Særlig for en svensk konservator som etter alt å dømme bare hadde vært i nærkontakt med løvene som prydet det svenske kongerikets våpenskjold.

Resultatet av arbeidet skulle derfor vise seg å bli noe helt utenom det vanlige.

Råtne tenner angrepet av midd

Kong Fredrik hadde kastet seg på en voksende trend. På 1700-1800-tallet skulle alle som var noe å regne med i Europas høyere samfunnslag, ha en samling på minst et par eksotiske dyr fra fjerne himmelstrøk.

Taksidermi var siste skrik, et ord som kommer av det greske taksis: å ordne, og derma: hud. Teknikken gikk ut på at skinn fra et dyr ble trukket over et skjelett av for eksempel tre eller netting, som så ble arrangert i en livaktig og karakteristisk positur.

Utstopping og balsamering av dyr, og av og til også mennesker, var ikke noe nytt. Helt tilbake til det antikke Egypt hadde mennesker prøvd å hindre jordiske rester i å gå i forråtnelse.

Balsamerte mumier av mennesker og dyr ble lagt inn i egypternes gravsteder slik at kroppene kunne være til nytte for eierne i livet etter døden.

Det var først flere tusen år senere, i middelalderens Europa, at det igjen begynte å dukke opp bevarte dyr.

I motsetning til egyptisk balsamering var det ikke for å sikre de døde en god overgang til etterlivet. Eksemplarene skulle være til glede for de levende.

Fugler ble stoppet ut til bruk under falkejakt, og jakttrofeer flådd og stoppet med ulike materialer som strå og leire. Det ga ofte dyrene et så forvrengt utseende at de var nærmest ugjenkjennelige.

Taksidermistene hadde også en del å lære om bevaring av pels og skinn. De lot øyne og tenner sitte, og selv om de anstrengte seg aldri så mye og brukte alskens urter, salt og krydder, vant insekter og midd ofte kampen mot evigheten.

Det eksisterer fortsatt et par tidlige eksemplarer av utstoppede dyr som delvis har styrt unna tidens forfall. Det eldste kjente er et neshorn fra 1500-tallet som er utstilt på det naturhistoriske museet i Firenze i Italia.

Arsenikk brukt til balsamering

På begynnelsen av 1700-tallet fikk utstoppingens kunst et av sine store gjennombrudd. Den franske apotekeren og naturvitenskapsmannen Jean-Baptiste Becoeur begynte å ta i bruk oldtidens og renessansens klassiske drapsgift arsenikk som et middel mot forråtnelse og sultne insekter.

Bruken av det hvite giftige pulveret måtte etter sigende også ta sin del av skylden for de mange tidlige dødsfallene blant Europas taksidermister. Til gjengjeld fikk utstoppede fugler og jakttrofeer et forlenget liv.

Sammen med de nye teknikkene kom en økt interesse for vitenskap og natur i vestlige land. Snart kastet Europas kongelige og kjente, blant dem den britiske naturforskeren Charles Darwin (1809-1882), seg over de døde dyrene og tok dem med helt inn i dagligstuene.

Enhver by med respekt for seg selv hadde en konservator, og de fleste møblerte hjem hadde eksotiske dyr såvel som lokale fuglearter til pynt, mens franske og britiske forskere konkurrerte om å ha de særeste og underligste skapningene med hjem fra det store utlandet.

Britiske dronning Victoria (1819-1901) var også med på å forvandle de tidligere tvilsomme taksidermistene til respekterte kunstnere.

Hun hadde sin egen private samling av fugler og gikk heller ikke av veien for å få sine kjæledyr utstoppet og hengt opp på veggen som et evig minne.

I viktoriatiden ble det også populært med såkalt antropromorf taksidermi: utstoppede dyr arrangert i menneskelignende situasjoner.

Den engelske kunstneren Walter Potter oppnådde for eksempel stor popularitet med sine utstillinger av kattunger eller kaniner mens de var i bryllup eller teselskap.

Evig liv til kongen

Fredrik 1.s avdøde løve skulle verken gifte seg eller drikke te. Den skulle stå som et sterkt og imponerende symbol på den svenske kongens makt.

Den kongelige taksidermisten plasserte øynene tett på hverandre – det skulle skape et mer truende blikk. Tenner og tunge ble inspirert av de heraldiske løvene på våpenskjoldet – en stilart som går ut på å fremheve enkelte trekk.

Slik, med tungen hengende ut av halsen, kan løven ses i dag på Gripsholm slott i Sverige. Mange hundre år etter at de jordiske restene av Fredrik 1. gikk i forråtnelse i den svarte mulden.