Den kjente musikkritikeren Eduard Hanslick gleder seg til å se igjen sin gamle venn Richard Wagner. I 1861 skal Tysklands mest kjente komponist sette opp operaen «Lohengrin» i Wien, men møtet mellom de to gamle vennene tar en ubehagelig vending.
Til tross for mange muntre stunder sammen kan Wagner tilsynelatende ikke huske hvem Hanslick er. Et raskt blikk og en kjølig hilsen er alt han får.
En av operasangerne prøver å komme den glemsomme komponisten til unnsetning ved å bemerke at de to mennene kjenner hverandre godt, men Wagner fortrekker ikke en mine. Han meddeler kaldt at han så visst vet hvem gjesten er. Så snur han seg. Wagner bærer nag.
Tre år tidligere hadde Hanslick gitt Wagner en dårlig anmeldelse – og den slags tilgir komponisten aldri. Hanslick er ikke den eneste som opplever Wagners ondskapsfulle side. Mange av hans samtidige har beskrevet komponisten som en ubehagelig person som hatet jøder, forførte sin mesens kone og ikke engang gadd å gå i sin kones begravelse.
Wagners musikk skaper splid på 1800-tallet. Noen kaller den nyskapende og epokegjørende. Andre mener at operaene hans er tortur for trommehinnene.
Ingen gidder å lytte til den unge Wagner
Wagner ble født i Leipzig i 1813, og det lå ikke akkurat i kortene at han skulle bli en kjent komponist. Lille Richard var det niende barnet til embetsmannen Carl Friedrich Wagner og hans kone Johanna. Seks måneder etter Richards fødsel døde faren av tyfus – en tragedie som for alltid endret Wagners livsbane.
Like etter giftet moren seg med Ludwig Geyer, en skuespiller ved hoffteateret i Dresden. Besøkene i stefarens garderobe på teateret åpnet en helt ny verden for Wagner. Allerede som stor skolegutt visste Wagner at han ville skrive skuespill og sette musikk til dem.
Ved siden av musikkutdanningen ved universitetet i Leipzig skrev Wagner operaer, men gjennombruddet lot vente på seg. Operaer er dyre å sette opp, og få turte å satse på en helt ukjent komponist.
Wagners opera «Das Liebesverbot» (Kjærlighetsforbudet) bygger på Shakespeares teaterstykke «Like for like».
Da Wagner endelig klarte å få satt opp en opera i Magdeburg i 1834, gikk teateret konkurs etter den første forestillingen av «Das Liebesverbot».
Wagners honorar ville bli betalt først etter den andre kveldens forestilling, så konkursen etterlot ham med en stor gjeld. De påfølgende årene måtte komponisten reise Europa rundt med kona Minna mens han arbeidet som dirigent.
Nedbetalingen av gjelden lyktes ikke selv om Wagner ved hjelp av venner fikk satt opp operaene «Rienzi», «Tannhäuser» og «Den flyvende hollender» i 1840-årene. Alle tre floppet.
Med sin langtrukne handling, buldrende musikk og overdådige scenografi var Wagners operaer langt fra den gjennomsnittlige operaelskers ønsker.
Tidens smak traff til gjengjeld Wagners venn, den tysk-jødiske komponisten Giacomo Meyerbeer. I 1849 ble han hyllet for sin storslåtte oppsetning av operaen «Le Prophète» i Paris, verdens operahovedstad.
VIDEO – hør den muntre operasjangeren som Wagner var i konkurranse med:
Vennens suksess gjorde Wagner rasende. Sinnet kom til uttrykk i artikkelen «Das Judenthum in der Musik» – Jødedommen i musikk – som ble trykket under pseudonym i et musikktidsskrift i 1850. Wagner nevnte ikke Meyerbeer ved navn, men kastet seg ut i antisemittiske tirader av verste skuffe.
Ifølge Wagner var jøder ikke i stand til å snakke et europeisk språk, men meddelte seg gjennom «uutholdelig meningsløst vrøvl». Han mente derfor at jøder heller ikke kunne uttrykke seg gjennom musikk.
I et spesielt ondskapsfullt angrep sammenlignet han jødiske komponister med «en svermende koloni av insekter» som livnærte seg av den tyske musikkens døde kropp.
Elskerinnens mann betaler
Mellom utgytelser mot jøder roet Wagner nervene ved å jakte på kvinner. Han støttet også et kuppforsøk mot kongen av Sachsen og måtte derfor flykte.
«De eneste jeg teller hos nå, er kvinnene. Det skulle bare ha vært flere av dem.» Sukker fiaskoen Wagner i 1852.
Under sine eksilår i Sveits savnet Wagner hjemlandet sitt meget – noe som satte varige spor i musikken hans, som var full av fedrelandskjærlighet.
På toppen av savnet kom den triste kjensgjerning at Wagner som 39-åring fortsatt var fattig og ukjent.
«De eneste jeg teller hos nå, er kvinnene. Det skulle bare ha vært flere av dem», sukket komponisten i 1852.
Hjelpen var imidlertid nær. Samme år møtte han Mathilde Wesendonck, som ble hans elskerinne. Den 23 år gamle Mathilde var både vakker og en talentfull dikter og komponist, men viktigst av alt: Hun hadde en rik ektemann.
Minna Wagner ble gift med Richard i 1836, men sidesprangene hans gjorde slutt på ekteskapet.
Silkehandler Wesendonck ville gjerne være velgjører for kunstnere, fordi den rollen var den høyeste moten blant rike menn – og han beundret Wagner så mye at han ikke bare finansierte komponistens arbeid, men også lot ham bo i et hus på familiens område like ved Zürich.
Komponist søker rik kone
Affæren mellom Wagner og fru Wesendonck ble avslørt seks år senere da Minna fant elskernes korrespondanse rullet inn i et utkast til operaen «Tristan og Isolde». Men avsløringen endret ingenting.
Silkehandleren så gjennom fingrene med sin kones sidesprang og fortsatte ufortrødent å gi Wagner penger.
De strakk imidlertid ikke til. Da Wagner fikk oppfylt sin livslange drøm om å sette opp en opera i Paris i 1861, ble heller ikke det startskuddet til berømmelse og rikdom. I stedet ble han pepet ut av bygningen.
«Jeg kunne skrive noe lignende i morgen etter bare å ha sett katten min gå opp- og nedover partituret», bemerket den kjente franske forfatteren Prosper Mérimée om operaen «Tannhäuser».
Det franske magasinet L’Éclipse brakte i 1869 denne satiretegningen av Richard Wagner.
Wagners musikk får ørene til å blø
Ingen av verkene i operahistorien til da minnet om Wagners komposisjoner, men hans nyskapende forestillinger med langtrukne opptrinn og pompøs musikk falt langt fra i alles smak.
Wagners mange timer lange forestillinger og den overveldende musikken kunne være litt av en prøvelse – selv for 1800-tallets operaentusiaster.
«Du kan ikke bedømme Wagners ‘Lohengrin’ etter bare å ha hørt den én gang. Og jeg har sannelig ikke tenkt å høre den en gang til. Herr Wagner har gode øyeblikk. Det er kvarterene hans som er de dårlige», sa den berømte italienske komponisten Gioacchino Rossini.
Selv inkarnerte Wagner-beundrere som den danske eventyrdikteren H.C. Andersen betraktet forfatterens komposisjoner med en viss skepsis.
«Melodien mangler. Hva kunne ikke Carl Maria von Weber eller Mozart ha gjort ut av dette», skrev Andersen skuffet i dagboken sin i 1852 etter at han hadde overvært en oppsetning av «Tannhäuser».
I 1989 oppsummerte den nåtidige amerikanske komikeren Bill Nye mange musikkelskeres holdning til de geniale, men ikke spesielt melodiøse Wagner-komposisjonene.
«Wagners musikk er bedre enn den høres ut», uttalte komikeren.
Til slutt klappet også Otto Wesendonck igjen pengekassen. Desperasjon fikk Wagner til å begynne jakten på en rik kvinne å gifte seg med. Han ba til og med søsteren om å ha «en fornuftig samtale med Minna og overtale henne til å motta et årlig bidrag i fremtiden uten å legge beslag på min person».
Søsterens svar var kjølig. Hun rådet broren til å søke den ledige stillingen som kapellmester i Darmstadt. Den jobben ville ikke Wagner nedverdige seg til.
Gal konge blir Wagners redning
Etter 13 år i eksil våget han å sette sine bein på tysk jord igjen og flyttet inn i et hus som han dekorerte med silke og sateng. Imens klaget han sin nød til alle som orket å høre på det.
«Situasjonen min er ekstremt utsatt. Det er en hårfin balanse: Ett dytt og alt er over, og jeg vil ikke kunne skape noe i fremtiden. Ingenting. Ingenting», jamret han til en venn.
Omsider hadde Wagner hell med seg. En mesen med ubegrensede midler meldte seg.
Bayerns gale kong Ludvig satte seg i gjeld til oppover ørene for å støtte Wagner og bygge sitt personlige eventyrslott, Neuschwanstein.
Ludvig 2. besteg Bayerns trone i mars 1864. Men den 18 år gamle kongen var slett ikke interessert i å regjere. Til gjengjeld var han fascinert av sagnene om tyske helter og vakre jomfruer – det samme persongalleriet som det vrimlet av i Wagners operaer.
Endelig hadde komponisten funnet den gullåren han så sårt trengte.
«Mitt liv, dets poesi, dets fineste musikk tilhører heretter Dem, min nådige unge konge; gjør med det som om det var Deres eget», skrev Wagner samme kveld til den unge monarken.
Wagners første tanke gikk til rivalen Meyerbeer, som hadde dødd tidligere på året. Det ergret ham at «denne operamesteren, som har forårsaket så mye smerte, ikke er i live slik at han kan oppleve denne dagen», skrev han smålig i erindringene sine.
Cosima var datter av den ungarske komponisten Franz Liszt. Hun ble gift med den 24 år eldre Richard Wagner i 1870.
Å være kongens favoritt hadde andre og mer håndgripelige fordeler enn muligheten til å triumfere over avdøde rivaler. Kongen betalte ned Wagners gjeld, stilte to hus til hans disposisjon og bevilget komponisten et årlig honorar på 4000 gylden – mer enn en departementsråd tjente etter nesten 20 års tjeneste.
Wagner fikk også et stort forskudd for å skrive de fire operaene i «Nibelungens ring».
Nå hadde Wagner nok å gjøre. Den kongelige lønnen ga ham råd til å ansette elskerinnen Cosima som sekretær. Samtidig hadde operaen «Tristan og Isolde» premiere på Münchens nasjonalteater – den første Wagner-premieren på 15 år. Karrieren tok av for alvor.
Perioden med uhindret tilgang til kongen varte imidlertid ikke lenge. Wagner var overbevist om at et geni som ham ikke bare var ekspert på musikk, men også i statssaker. Han underviste derfor den unge kongen i utenrikspolitikk.
Hitler hadde blikk for propagandaverdien ved å bli fotografert arm i arm med den berømte Richard Wagners barnebarn Verena (t.v.) og Friedelind.
Nazistene tok Wagners musikk som gissel
I 1930-årene gjorde nazistene Wagners verk til Det tredje rikets bakgrunnsmusikk. I dag prøver komponistens etterkommere å hente komponisten ut av nazismens skygge.
Bare 16 år gammel hørte Adolf Hitler sin første Wagner-opera. Han hadde bare råd til en av de billige billettene – en ståplass oppe på galleriet. Men tonene forførte ham og gjorde ham til nazist, mente han:
«Der begynte alt», skrev Hitler.
Da nazistene kom til makten i 1933, hadde komponisten vært død i 50 år. Likevel spilte Wagner en stor rolle i Det tredje riket. Med sin nasjonalisme, heltedyrkelse og skjebnetunge offervilje var operaene hans som skrevet for nazismens idealer. Det faktum at Wagner til og med var glødende antisemitt, bare økte tiltrekningskraften hans.
«Den som vil forstå nasjonalsosialismen, må først forstå Wagner», skal Hitler ha sagt.
Familien Wagner tok varmt imot Hitler og andre toppnazister når de ankom de tradisjonsrike festspillene i Bayreuth. Etterkommere har siden forsøkt å skape avstand mellom Wagner og nazismen.
I Israel har imidlertid befolkningen ennå ikke blitt overbevist om de gode intensjonene. Her er tyskeren fortsatt svært kontroversiell.
Så sent som våren 2022 førte protester til at Haifa symfoniorkester oppga en konsert med komponistens verk.
Utviklingen skapte bestyrtelse ved hoffet. I desember 1865 tvang hoff-folkene kongen til å kaste Wagner på porten.
Ludvig vaklet ikke, men fortsatte hardnakket sin støtte til Wagner helt av egne midler. Komponisten kunne fortsette sitt komfortable liv med Cosima. Da Minna døde året etter, var han endelig en fri mann.
Begravelsen ofret han ikke mange tanker. Han meldte høflig avbud med den begrunnelse at han led av en betent finger. Fire år senere giftet han seg med Cosima.
Festspill gjør Wagner berømt
Wagner var nå en berømthet – en rolle han nøt i fulle drag. Da en lege en dag spurte ham om han var den Richard Wagner, svarte han ubeskjedent:
«Hvis De mener han som har skrevet vakre ting, så ja, jeg er ham.»
I 1876 kunne han sette kronen på sitt livsverk da Ludvig og andre av hans støttespillere betalte for byggingen av et operahus i den bayerske byen Bayreuth. «Richard Wagners Festspielhaus» med 1937 sitteplasser og plass til et 110-manns orkester ble åpnet 13. august 1876 med «Rhingullet» – den første operaen i «Nibelungens Ring».
Med dette innledet Wagner tradisjonen med årlige festspill – en tradisjon som snart etablerte hans navn som komponist av internasjonalt format.
VIDEO – hør Wagners dramatiske opera
Med suksessen i hus kunne Wagner se frem til en fredelig alderdom. Men den fikk han ikke. Hans overdådige operaer kostet store summer å sette opp, og han var fortsatt i konstant pengenød.
Samtidig skrantet helsen. Forbitret kastet Wagner seg ut i å skrive sinte pamfletter og tok seg også tid til å prise Darwin og vegetarisme.
«Det å slakte en av våre nære slektninger er på en måte det samme som å slakte en av våre egne», skrev den aldrende komponisten.
Han lekte også med tanken på å reise til USA for å grunnlegge et samfunn av spesielt utvalgte germanere.
Interessen for kvinner oppga Wagner aldri – og det kan ha kostet ham livet. Da komponisten døde av et hjerteinfarkt den 13. februar 1883 i en alder av 69 år, skjedde det angivelig etter en krangel med Cosima.
Kona var sint for at han hadde invitert sin nyeste erobring til lunsj.
Verken Wagner eller verkene hans ble noen gang glemt. I dag betraktes han som en av historiens største og mest nyskapende komponister. Ikke minst filmskaperne har tatt Wagners verk til seg. Musikken hans er blant annet blitt brukt i Vietnam-dramaet «Apocalypse nå!» og i Lars von Triers «Melancholia»
VIDEO – Wagner-musikk fant veien til film om Vietnamkrigen:
En av de mest lovpriste scenene i Francis Ford Coppolas «Apokalypse nå!» fra 1979 akkompagneres av Wagner-musikk.
Heller ikke Eduard Hanslick, Wagners gamle venn, som pådro seg evig fiendskap med sin kritiske anmeldelse, er helt glemt.
Ham udødeliggjorde Wagner nemlig som Sixtus Beckmesser – superskurken i operaen «Mestersangerne i Nürnberg».