Rosa ga soldaten status
På 1700-tallet var det ganske vanlig å se unge menn spankulere rundt i rosa silkedrakter pyntet med blomstret broderi.
Den rosa nyansen var nemlig avledet av den maskuline fargen rød, som ble ansett for å være pasjonert og krigersk.
Men også unge kvinner kunne gå kledd i lyserødt, for fargen utstrålte både ungdommelighet og sunnhet. Ifølge professor Jo B. Paoletti, som har spesialisert seg på kles- og tekstilhistorie, stammer oppfatningen fra uttrykket «in the pink», som betyr at en person er «i god form både fysisk og psykisk».
Dermed hadde ingen av kjønnene enerett på fargen på 1700-tallet. Faktisk var det først i 1940-årene at rosa ble en desidert jentefarge. Ifølge Paoletti var oppdelingen et resultat av klesbutikkenes markedsføring av klær til barn.
Her reklamerte de oftest med lyseblått til gutter og rosa til jenter.
Kjolen var praktisk for en kvikk gutt
Tunikaer og kjoler fantes i klesskapet hos mange menn og gutter gjennom det meste av middelalderen.
På begynnelsen av 1600-tallet begynte voksne menn imidlertid å velge vekk de lange gevantene – men de aller fleste foreldre kledde fremdeles kjoler på guttene sine.
Kjolen gjorde bleieskift enkelt, og senere kunne guttene uten stort besvær gå på do selv. Gutter gikk derfor i kjole frem til seksårsalderen.
Kjoler var fortsatt populære langt ut på 1800-tallet, da en buksedrakt som ble kalt skeleton suit etter hvert overtok hos gutter mellom tre og seks år.
På begynnelsen av 1900-tallet begynte klesprodusentene å bruke en rekke nye stoffer, og det ble lettere å stryke og vaske buksene. Derfor løp snart alle guttunger rundt i bukser.
Når unge gutter på 1600-tallet fylte seks år, ble det ofte avholdt en seremoni der de fikk sine første bukser samt et tilhørende sverd i barnestørrelse
Cheerleaderne ble toppen av amerikansk mandighet
Amerikanske gutter ville gjøre nesten hva som helst for å få en plass på cheerleader-laget da sporten dukket opp på slutten av 1800-tallet.
Den gymnastiske showdansen ble nemlig ansett for å være like mandig som den brutale sporten amerikansk fotball.
Men under andre verdenskrig overtok kvinnene plassene i heia- gjengen mens mennene var i hæren.
Og etter krigen ble den før så maskuline disiplinen i økende grad feminin, preget av pomponger og stadig kortere skjørt.
La den beste mann strikke
I middelalderen var strikking et mannefag som ble strengt regulert av strikkelaug, der medlemmene var høyt respekterte borgere, akkurat som skreddere og smeder.
Under den industrielle revolusjon på 1800-tallet overtok maskiner mye av arbeidet, og mennenes interesse for strikkepinner forsvant.
Deretter endte faget som en kvinnehobby.
Å være god til å strikke ble på 1800-tallet fortsatt regnet som mandig.
Kakaodrikken var bare for mannlige krigere
Opprinnelig stammer kakaodrikken fra Sør- og Mellom-Amerika, der den ble drukket av mayaene, olmekerne og aztekerne.
Særlig de sistnevnte ble begeistret for drikken. På 1500-tallet helte keiser Montezuma 2. angivelig i seg 50 gullbeger med kakao hver dag. Dessuten proklamerte han at kakao var en drikk utelukkende for rikets krigere (mennene).
Da de spanske erobrerne tok kakaobønnene med til hjemlandet på 1600-tallet, spredte de seg raskt til hele Europa. Her var det primært overklassens kvinner som falt for drikken, og derfor mistet kakaoen snart statusen som en mannfolkdrikk.
Strømpebukser gjorde menn stiliger
Senmiddelalderens mote dikterte at menn skulle gå med kort tunika. Det førte til et krav om pene ben, men det bød på problemer fordi hårete mannelegger ble uglesett.
Løsningen ble et par hoser – de stramme benklærne som ligner mye på dagens strømpebukser og tights.
Da hosene igjen fant veien til butikkene på 1930-tallet, overtok kvinnene denne bekledningen, og i 1956 så moderne strømpebukser dagens lys.
Middelalderens hoser ble fremstilt av ull, silke eller fløyel.
Datanerder kom fra kjøkkenet
Da noen av de første data-programmererne skulle ansettes i 1940-årene, falt valget på seks kvinner.
De ble ansatt ved University of Pennsylvania, der verdens første elektroniske datamaskin, ENIAC, ventet.
Mannlige fysikere hadde bygd datamaskinen, men fordi universitetet anså utviklingen av programvare som en lett og dermed feminin jobb, fikk kvinnene dette ansvaret.
At kvinner var det riktige valget, bekreftet dataforsker og admiral i U.S. Navy, Grace Hopper, i et intervju med Cosmopolitan Magazine (1967):
«Programmering er som å forberede en middag. Du er nødt til å tenke langt frem og planlegge slik at alt er klart når du trenger det. Kvinner er derfor naturtalenter som dataprogrammerere».
Kvinnene fortsatte som foretrukne programmerere frem til 1960-årene, da det etter hvert ble ansatt stadig flere menn i programmererjobber.
En teori er at arbeidsgiverne begynte å etterspørre menn da de innså hvor komplisert arbeid programmering faktisk er.
Verdens første elektroniske datamaskin, ENIAC, ble betjent av kvinner.
Tøffe gutter tok lett til tårene
Antikkens menn skammet seg ikke over å tute.
Dette fins blant annet uttrykt i Homers fortelling «Iliaden», der selveste Zevs – gudenes konge – gråter tårer av blod over at hans sønn Sarpedon må dø.
Gråten var ikke bare mandig i seg selv, den var også et uttrykk for at den gråtende fortjente tilgivelsen han ba om.
Siden 1500-tallet har saken imidlertid vært ganske uklar. Ofte anført av religiøse bevegelser, har samfunnets holdning til gråtende mannfolk endret seg flere ganger.
0-1500: Tårene trillet hos antikkens menn. Helt frem til 1500-tallet prøvde ingen å skjule gråten – den beviste tvert imot maskulinitet.
1500-1680: Ved utgangen av middelalderen skulle de mektige ha selvkontroll. Kunne en mann beherske tutingen, kunne han også herske over andre, var logikken.
Borgerskapets menn hulket likevel videre, og henviste til Bibelen og Jesus som gråt.1680-1750: På slutten av 1600-tallet gjorde britiske anglikanere opprør mot de religiøse tårene, som de mente var fanatiske og uanstendige.
1750-1800: Takket være de fromme metodistene fikk gråten en renessanse hos samfunnseliten, der den igjen ble ansett som en hellig handling.
1800-1960: Skulle 1800-tallsmannen oppfattes som maskulin, måtte han oppføre seg som en soldat under napoleonskrigene, der tårer ikke var velkomne.
1960-: Med hippie-bevegelsens inntog og fremveksten av «den myke mannen» viste mennene igjen følelser.
I 1771 ga forfatteren Henry Mackenzie ut boken «The Man of Feeling». Den handler om en mann som gråter hver gang han hører en trist historie.
Menn tok sexlysten fra kvinnene
Påstanden om at kvinnens behov for sex er større enn mannens, ble blant annet fremført av den greske legen Galenos.
På 200-tallet e.Kr. forklarte han at kvinnens livmor av natur er kald, og at den inneholder kvinnelig sæd som størkner hvis den ikke holdes varm.
Kvinner har derfor behov for regelmessige samleier. Ellers vil den stivnede sæden til slutt kvele livmoren.
Galenos' lærebøker ble stadig lest i middelalderen, da den engelske legen John of Gaddesden på 1300-tallet kom med dette rådet til kvinnene: «Hvis den størknede sæden begynner å kvele livmoren, må kvinnen finne en mann.
Hvis hun ikke kan finne en, er nonne eller er gift med en gammel mann som ikke er i stand til å tilfredsstille henne, må hun dra andre steder».
Var kvinnen avskåret fra alternativer, måtte hun oppsøke en jordmor som kunne føre fingre opp i vaginaen hennes.
Synet på kvinnens sexlyst endret seg i 1530-årene, da forskeren Andreas Vesalius oversatte Galenos verker til latin.
Under arbeidet oppdaget han at den greske legen blant annet tok feil i sin antagelse om at det var sæd i kvinnens livmor.
Dermed var det heller ingen grunn til å tro at kvinner fra naturens side skulle være mer interessert i sex enn menn.
Nyere forskning viser også at menn gjennomsnittlig har større sexlyst enn kvinner.
Kvinner brygget ølet
Ølbrygging var fra oldtiden og langt opp i middelalderen et kvinnefag. I Norge hadde hver gård et bryggerhus der husholdningens øl ble laget.
I noen land kunne kvinner eie og drive større bryggerier. I England ble kvinnelige bryggermestere kalt «alewives» eller «brewsters».
I løpet av 1400-tallet ble kvinnene presset ut av bryggerbransjen av mennene. De organiserte seg i laug og bygde mer effektive bryggerier.
Dermed var det ikke plass til kvinnene.
Legekunnskapen var for kloke koner
I det gamle Egypt og antikkens Hellas fantes det mange kvinner i legestanden.
Slik var det også i middelalderens Europa, der abbedisser og nonner ofte arbeidet som helbredere.
Kvinnenes dominans endte imidlertid i 1487, da den katolske kirken skrev at «hvis en kvinne våger å kurere uten å ha studert, er hun en heks og må dø».
Det nye regulativet stengte effektivt kvinnene ute fra legegjerningen, ettersom de ikke hadde adgang til å studere ved europeiske universitet.
Sekretærarbeid krevde en mann
Egypts skrivere og middelalderens sekretærer hadde ansvarsfulle jobber som det måtte en mann til å utføre.
Med industrialiseringen og den voksende handelen på slutten av 1800-tallet, skiftet oppgavene karakter – og kvinnene fikk jobben.
Mange arbeidsgivere mente dessuten at kvinnene med sine slanke fingre var bedre til å betjene tastene på skrivemaskinen, som nettopp var oppfunnet.
Kvinnene rappet de høye hælene
Siden 800-tallet hadde persiske ryttere gått med høyhælte sko for ikke å gli ut av stigbøylen mens de red.
Først på slutten av 1500-tallet nådde oppfinnelsen til Vest-Europa. Her ble sko med høye hæler snart et statussymbol hos adelsstandens menn, fordi hælene gjorde dem høyere.
Mennene mistet imidlertid eneretten på de høye hælene allerede på 1600-tallet, fordi aristokratiets kvinner ønsket å utstråle mer maskulinitet og derfor etterlignet tidens herremote.
De høytstående kvinnene fikk noen ekstra centimeter, og i løpet av århundret begynte borgerskapets fruer også å spankulere rundt på høye hæler.
Resultatet ble at adelskvinnene fikk laget seg enda høyere hæler, slik at de fremdeles skulle skille seg ut.
Mennene, derimot, valgte i løpet av 1700-tallet å slutte helt å gå med høyhælte sko.
Solkongen Ludvig 14. brukte hæler på ti centimeter for å kompensere for at han var lav.