Pipekragen ga folk spisevansker
Da spanjolene lærer å avstive klærne sine, finner de på et av 1500-tallets største motefenomener.
Pipekrager ble først brukt av den spanske adelen som en form for hakesmekke.
Den beskyttet det dyre tøyet deres når de spiste. Men kragene så smarte ut til enhver anledning, og fra midten av 1500-tallet begynte de å bli et utbredt motefenomen i Europa.
Fra da av begynte pipekragen å vokse så den bredte seg ca. 25 cm ut fra halsen og ble understøttet av et ståltrådstativ.
Men dette skapte et problem – pipekragene var nå så enorme at de blokkerte for gaffelen på dens vei inn i munnen.
Dette fantes det heldigvis en løsning på, og eget spisebestikk med ekstra lange skaft begynte nå også å bli populært.
Kragene forsvant som motefenomen på midten av 1600-tallet, men benyttes ennå av danske prester.
Snabelsko var snublesko
Snabelsko var middelalderens heteste mote for menn.
Skoene hadde lange, spisse snuter som pekte oppover. Hvor lange og spisse avhang av brukerens stand.
Den jevne mann i gaten gikk i sko som ikke var stort lenger enn føttene, men var du prins eller adelsmann, kunne du ha sko som var over en halv meter lange.
Den lange spissen var fylt med ull, høy, gress, mose eller hår for å bevare formen.
Noen snabelsko hadde så lange snuter at en stram tråd ble bundet om kneet og ned på skoens spiss for å holde den unna veien så eieren ikke snublet.
Kirken hatet de lange skoene – for det første hadde mennene vanskelig for å bøye seg når de skulle be, og for det andre var de en hån mot fromhetsbegrepet.
En engelsk munk skrev rett ut at skoene var djevelske og “passet bedre som klør for demoner enn til menn.”
Like lite hjalp det, og moten eksisterte fra 1100- til 1400-tallet.
Ikke alle kvinner i middelalderen gikk tildekket fra topp til tå.
Blottet bryst forarget hele hoffet
Middelalderen hadde også trendsettere, og franske Agnès Sorel var 1400-tallets Kim Kardashian.
Hun var franskekongen Karl 7s elskerinne og hadde ikke bare stor innflytelse på ham, men også på tidens mote, der hun konstant utfordret kjønnsnormene.
Sorel elsket å provosere og fikk bl.a. innført pelskanter i hoffets kvinnemote. Disse hadde tidligere vært forbeholdt menn og kongelige.
Dessuten plukket hun sine øyenbryn helt av og satte god gang i parykkindustrien da hun gjorde det moderne å gå med falsk CHIGNON – oppsatt nakkehår.
Hennes mest provoserende påfunn var å gå til hoffarrangementer med det ene brystet blottet til fullt skue for de andre gjestene.
Her splittet hun det franske hoffet med både imitatorer og fordømmelser, men hun ble beskyttet av kongen som forgudet sin elskerinne.
Men kongen kunne likevel ikke redde Sorel fra hennes endelige skjebne da hun døde plutselig i en alder av 28 år.
Ifølge enkelte historikere ble hun forgiftet av fiender ved hoffet.
I Firenze kunne egne embetsmenn undersøke kvinners påkledning hvis de mente den var ulovlig.
Firenze hadde eget motepoliti
Sedelighetslover som bestemte påkledningen fantes i hele Europa, spesielt i Nord-Italia.
I Firenze ble det f.eks. innført 135 lover om kvinners klær og 25 lover om mannsklær fra 1281 til 1497.
Makthaverne mente at hvis kvinner fikk lov til å gå i det de hadde lyst til, ville det fort styrte mennene i forderv.
Men ifølge noen historikere ble lovene også innført av menn som var lei av å betale for konens luksuriøse moteliv.
Dyr mote ga færre ekteskap
Da antall ekteskap falt i den norditalienske byen Padova, var makthaverne sikre på årsaken: Kvinnene var for dyre i drift.
I innledningen til en lovtekst fra 1504 ble kvinnens skyld beskrevet:
“Det kvinnelige kjønns natur, full av forfengelighet og dovenskap, samt de skadelige utgiftene til deres nye moter og overflødige ornamenter, forpurrer mange ekteskap som kunne ha vært inngått hvis det ikke hadde vært for denne absurde og overdrevne luksusen.”
Loven la ned forbud mot å bære klær som var verdt mer enn 25 gulldukater, og det ble ulovlig å ha kjoler som var fremstilt av mer enn to meter stoff.
Hud skulle tildekkes
Sedelighetslover mot å vise hud var ganske vanlig i Italia.
I byen L'Aquila sørget en lov fra 1375 for at menn ikke fikk bære en vams som var “så kort at kjønnsdelene forblir udekket.” I 1491 slo Bergamo fast at kvinnene skulle kle seg i klær som gjorde “at brystene er og forblir helt tildekket.”
Men Italia var også et av de første stedene der ny mote oppsto, og når makthaverne vedtok lover mot ett fenomen, gikk spesielt kvinnene fort videre til det neste.
Statsansatte håndhevet sedeligheten
Spesielt i Firenze ble sedelighetslovene tatt alvorlig.
Her ble det fra 1330 utpekt en embetsmann som sto for håndhevelsen av lovene, sammen med seks assistenter.
Motepolitiet gikk rundt i gatene og dro hjem til borgerne for å finne mulige syndere.
Bystatens lover om påkledning var meget konkrete og sa f.eks. at kvinner kunne ha fire kjoler – og bare én rød.
Det var også regler for hvor mange ringer kvinner kunne gå med, hvilket materiale de kunne være laget av, og også hvor brede kvinnenes ermer kunne være.
Borgerskapet måtte kle seg i ull
Opp gjennom 1200- og 1300-tallet ble borgerskapet, som mest besto av kjøpmenn og håndverkere, rikere.
De fikk også større innflytelse i byene, spesielt da de samlet seg i de fagfellesskapene som het laug.
Den høye statusen skulle naturligvis gå frem av klærne, og adelens flamboyante mote ble kopiert av borgere som gikk i både silke og fløyel.
Men adelen satt fremdeles på toppen av samfunnet og ville ikke godta at det plutselig fantes folk fra lavere stender som kunne overgå deres prektige klær.
I store deler av Europa ble det derfor innført lover som definerte hvem som fikk gå i hva. Her ble borgerskapet mange steder utelukket fra både silke og fløyel.
I stedet kastet borgerskapet seg over ull. Det var et bra materiale å lage flotte klær av da det var lett å farge og derfor kunne simulere aristokratiets eksklusive klær.
Særlig grønne farger var populære blant borgerskapet siden disse var for dyre å vedlikeholde for lavere stender, og adelen og de kongelige bare sjelden gikk i grønt.
Når ulltøyet skulle være enda finere, ble pels og skinn brukt til å pryde kantene. Men også her innførte overklassen klare begrensninger, f.eks. på hvilke pelsslag borgerskapet kunne bruke til klærne sine.
Både i England og Frankrike var det bare kongen og familien hans som fikk gå i hvit hermelinpels. Derfor brukte borgerskapet helst reve- eller kaninpels.
Borgernes ullforbruk skapte et enormt ullmarked i Europa som spesielt England nøt godt av.
Da handelen toppet seg omkring år 1300, ble det hvert år eksportert 40-45.000 store sekker med ull fra England til resten av Europa.
Ullhandelen var så lønnsom at skattene fra bare den kunne betale for mange av Englands kriger på 1200- og 1300-tallet.
Gift gjorde øynene større
I 1500-tallets Italia begynte kvinnene å bruke saft fra planten belladonnaurt til å gjøre pupillene større.
Utvidede pupiller skulle få det til å se ut som om kvinnene var permanent opphisset.
Kvinner med forførende, store øyne ble nemlig ansett som toppen av skjønnhet. Det var bare ett lite problem – belladonnaurt er usedvanlig giftig.
For å få den etterlengtede virkningen la kvinnene bare én dråpe i hvert øye, men det var nok til å gi et sløret syn og økt hjerterytme.
Giften kunne også forårsake rødme rundt øynene, men dette ble av enkelte sett på som enda vakrere.
Ved langvarig bruk risikerte kvinnen å begynne å hallusinere, få hjerteanfall eller bli helt blind.
Elizabeth 1 av England var muligens storforbruker av venetiansk blyhvitt.
Kvinner døde for et hvitt ansikt
På 1500-tallet ble en ekstremt hvit hudfarge populært blant kvinner.
Derfor smurte kvinnene huden med såkalt venetiansk blyhvitt, et blekemiddel som var en blanding av vann, eddik og bly.
Dessverre ga kremen ofte blyforgiftning, og det førte til sårdannelse og hårtap.
Ved langvarig bruk kunne miksturen være dødelig. Et av tidens store moteikoner, italienske Isabella d’Este av Mantova, var storforbruker av blyhvitt og ble fort eldet av det giftige blyet.
I en alder av 59 ble hun beskrevet av den italienske forfatteren Pietro Aretino, som mente at hun hadde et “innsmurt ansikt” som var “urimelig stygt og enda mer urimelig kunstig.”
Knapper holdt ikke på noe
Knapper ble utbredt på 1200-tallet, men sjelden brukt til å feste tøyet med.
De var i stedet en dekorativ tilføyelse som ble ansett for altfor lette å åpne og ikke noe som anstendige mennesker brukte. Bare bønder og prostituerte kunne finne på å lukke klærne med knapper.
Men som dekorasjon var de en stor hit. Knappene kunne være laget av alt fra tre, bein og horn til sølv og gull og ble brukt som statusmarkør.
Derfor ble det også innført regler for hvem som fikk lov til å ha hvilke knapper og hvor mange.
Knapper av gull, sølv og elfenbein var f.eks. forbeholdt medlemmer av kongefamilien og høyadelen.
Frans 1 av Frankrike utnyttet at det ikke var noen regler for kongelige da han i 1520 fikk sydd en svart fløyelsdrakt med 13.600 gullknapper på.
De edlere deler skulle ses – reisning dagen lang
I middelalderen besto menns bukser oftest av to adskilte bein eller hoser som var snørt sammen.
Hvis mannen åpnet beina for mye, risikerte han derfor å blotte sin penis.
Derfor ble skamkapselen oppfunnet. Den var et tøystykke som var bundet opp mellom beina for å beskytte mannens anstendighet.
Men fra 1400-tallet begynte skamkapslene også å bli en del av moten.
Nå skulle de være større og understreke bærerens virilitet ved å få det til å se ut som om han hadde permanent erigert penis.
De ble derfor stoppet til med bl.a. ull så de sto rett opp, og mange ble til og med utsmykket med gull eller edelsteiner.
Ikke alle syntes at de erigerte skamkapslene var et uttrykk for maskulinitet.
I 1534 drev den franske renessanseforfatteren og humoristen François Rabelais gjøn med moten som han kalte:
“De hyklerske skamkapslene for fjols og flottenheimere som er fylt med ingenting annet enn luft – til det kvinnelige kjønns store irritasjon.”
Underlivet skulle fremheves på slagmarken
Moten med de stive skamkapslene omfattet også rustninger.
Selv keisere måtte skryte av sin store maskulinitet ved å ha et oppadsvingende metallhylster mellom beina når de skulle i krig.
Men de iøynefallende ornamentene var upraktiske da den stive utformingen gjorde rustningen mindre fleksibel i de lavere regioner.
Prostituerte fantes i de fleste byer i middelalderen, men de fikk ofte bare jobbe i bestemte gater.
Prostituerte skulle vise håret
Moten i middelalderen var ofte et spørsmål om hår – spesielt kvinners. Langt, flagrende kvinnehår ble nemlig betraktet som sterkt seksualiserende.
Fra 1100-tallet og fremover satte derfor gifte kvinner håret opp eller dekket det helt til for ikke å virke for tiltrekkende.
Prostituerte skulle til gjengjeld gå med håret fritt i mange land så det var lett å se hvilket yrke de tilhørte.
I 1300-1500-tallets Frankrike ble prostituerte til og med oppfordret til å kle seg utfordrende og med ekstravagante kjoler og smykker.
De hadde heller ikke lov til å bruke hårslør slik som respektable kvinner. Og i 1400-tallets Skottland var det bare prostituerte som fikk kle seg over sin stand.
Tiltak som dette var et forsøk fra statens og kirkens side på å skremme respektable kvinner fra å gå altfor luksuriøst og dristig kledd da de i så fall ville ligne og bli forvekslet med prostituerte.
Men ofte begynte kvinnene bare å gå i ny mote som adskilte dem fra de prostituerte.
Striper kunne gi dødsstraff
Striper ble moderne på 1400- og 1500-tallet, men hadde vært strengt forbudt noen århundrer tidligere.
De ble nemlig sett som djevelens tøy og måtte bare brukes av samfunnets utskudd.
Hoffnarrer bar striper, og ifølge loven i mange europeiske land skulle også prostituerte og bødler gjøre det.
Historikere mener at aversjonen kan ha kommet fra bibelverset “Du vil ikke kle deg i et stykke stoff som er laget av to.” Geistlige kan ha tolket det som Guds motstand mot klær i flere farger.
Å iføre seg djevelens stoff kunne bli en alvorlig affære. Da en fransk skomaker gikk i striper en dag i 1310, endte det med at han ble dømt til døden.
Selv etter at striper ble tillatt, var de forbundet med dristighet og vågemot og ble ofte båret av provokatører, sjarmører og leiesoldater.
Chopines fantes i mange størrelser. På slutten av 1500-tallet var de høyere enn noen gang.
Kvinner veltet på styltesko
Nåtidens platåsko er bare blåbær mot de stylteskoene som kvinner i Venezia gikk med på 1400-1600-tallet.
De ble kalt chopines og kunne være over 50 cm høye. Beinforlengerne hadde to formål: De skulle beskytte kvinneføttene på de våte og sølete gatene og samtidig understreke kvinnens høye sosiale status.
Det var umåtelig vanskelig å holde balansen i de høye skoene, og selv om adelskvinnene hadde en tjener til å støtte seg, falt mange på de ujevne veiene.
Utenfor Venezia var de fleste enige om at denne motedillen var helt åndssvak, men i motsetning til mange andre motefenomener ble stylteskoene ikke kritisert av kirken, sannsynligvis fordi de holdt kvinnene fra å danse, og det var tross alt en enda større synd.
