Musikkhistorie: Et enkelt stykke musikk kostet en formue
I dag regner de fleste musikk som en gratis og lett tilgjengelig glede. Men for 400 år siden måtte man betale lønn til 90 musikere hvis man ville høre et enkelt stykke musikk. Bli med på en musikalsk reise gjennom historien.
Mange basunister og fløytister kan takke Ludwig van Beethoven for jobben i symfoniorkesteret. Hadde det ikke vært for hans krav til instrumenteringen, ville det ikke vært behov for dem.
Orkesteret tar form
I dag består et symfoniorkester av rundt 90 musikere, men slik har det ikke alltid vært. Opp gjennom århundrene har orkesterets størrelse og klang stadig blitt bygd ut. Instrumenter med unike egenskaper har funnet veien til Europa fra alle verdenshjørner. Oboen kom fra Jerusalem, paukene fra militæret.
De første orkestrene besto av små grupper omflakkende musikanter som ble hyret til én oppgave om gangen. I middelalderen var ikke musikk noe man lyttet til – det var noe man danset til. Først i renessansen (1400-1600) begynte musikk å få en verdi i seg selv da fyrster og adel satte pris på elegant taffelmusikk til store måltider og musikk til minneverdige begivenheter som for eksempel bryllup.
Musikken krevde et hoffensemble som i renessansen besto av høyst ti musikere. I barokken (1600-1750) vokste orkestrene seg litt større. Komponisten Bach hadde for eksempel 18 musikere til sine store kirkeverker, og Händel rundt 30. Samtidig ble instrumentseksjonene mer organisert: Blåsere, strykere, tangenter og strengeinstrumenter satt nå samlet etter instrument.
I opplysningstiden (1700-1800) slo verker av Mozart og Haydn an over hele Europa, og fyrstene krevde at musikken skulle høres minst like bra ut hos ham som når den ble spilt ved naboens hoff. For å innfri det kravet måtte orkestrenes størrelse og instrumentering standardiseres.
I løpet av 1700-tallet begynte borgerskapet å ta etter fyrstenes smak og fikk bygd konsertsaler med plass til stort publikum. Det store rommet stilte nye krav til lydstyrke og instrumenter. Med tiden betydde de kunstneriske kravene, de fysiske rammene og de økonomiske begrensningene at symfoniorkesteret endte med å ha rundt 90 medlemmer fordelt på fire instrumentseksjoner.
Messingblåserne skapte drama
Orkesteret ble styrket med trompet og horn som skulle spille opp til dramaet i operaene. Men først måtte trompeten bygges om.
- Valthornet ble opprinnelig brukt som signalhorn på jakt. Venstre hånd betjener de tre eller fire ventilene, mens høyre hånd stappes inn i trakten på hornet for å forme lyden.
- Trompeten var i begynnelsen bare et langt rør med traktformet munning som ble brukt under militære slag. I middelalderen fikk trompetister spesialbeskyttelse fordi de var livsnødvendige for å videreformidle ordrer til hærens enheter. Trompetens lyd ble den gangen sammenlignet med eselskryt. Først i renessansen ble den brukt til musikk, og ikke før trompeten fikk sine tre ventiler på 1800-tallet, kunne den spille tonene nøyaktig.
- Tubaen ble oppfunnet i Tyskland i 1835 til bruk i militærorkester. Den erstattet snart ophicleiden (et bass-horn). Tubaen fins i dag i flere størrelser – den største er 2,5 meter høy og altså en del høyere enn musikeren som spiller på den.
Trompeten var lenge uglesett av komponister – de sammen- lignet den med eselskryt.
Klarinett nedstammer fra en blokkfløyte
Klarinetten er en videreutvikling av blokkfløyten og ble først kalt skalmeie. I 1700 satte en tysk instrumentmaker klaffer på den, og dermed var klarinetten skapt. I begynnelsen var klaffene dekket av utett filt. Først da en russisk klarinettist i 1812 brukte lær i stedet, kunne klarinetten holde tonen.
Oboen kalte jødene til bønn
Bibelen omtaler det obo-lignende instrumentet chalil, som ble brukt til å kalle til bønn i tempelet og kunne høres over hele Jerusalem. I middelalderen oppsto blant annet skalmeien, som ble videreutviklet til en obo av Ludvig 14.s hoffkomponist Lully.
Pauken ble hentet ned fra kamelens rygg
Opprinnelig stammer pauken fra Midtøsten, der de lå på en kamelrygg slik at rytterne kunne spille på dem.
De europeiske korsfarerne rappet idéen og flyttet instrumentene over på hester. Nå kunne den taktfaste dunkingen ledsage marsjen. Sammen med trompeten fant pauken veien inn i symfoniorkesteret via militæret.
Araberne brukte pauken til å drive soldatene frem på slagmarken.
Xylofonen fikk en sjanse
Antakelig kom xylofonen til Afrika fra Asia rundt år 500 f.Kr. I Europa ble den populær i polsk og tysk folkemusikk på 1400-tallet. Den fikk først en plass i komposisjonsmusikk på slutten av 1800-tallet, og er dermed et av symfoniorkesterets yngste medlemmer.
Fiolinen gikk rett inn i hjertet
I renessansen utviklet instrumentmakere fiolinen ut fra den litt større violaen. Med alle håndverkets triks lokket de mest mulig klang ut av det spinkle instrumentet, og det ble snart det mest populære av alle. Med sin følsomme lyd og sitt store register kunne fiolinen bedre enn noe annet medlem av orkesteret illudere den menneskelige stemmen, og antall fioli-nister økte jevnt.
Harpen var en egyptisk armbrøst
Oldtidens egyptere oppdaget at strengen på armbrøsten kunne avgi en tone – og dermed var den første harpen skapt. Også grekerne og tyrkerne ble med tiden begeistret for harpen, og i Irland var den nasjonalinstrumentet allerede for tusen år siden.
Utviklingen av harpen fortsatte. I 1697 fikk den pedaler som kunne endre strengenes tonehøyde – og sikre medlemskap i symfoniorkesteret.
De eldste harpene er over 5000 år gamle og stammer fra Egypt.
Jakten på kammertonen
Tonen som skal bringe det store symfoniorkesteret i perfekt samklang, er A. Før konserten stemmer alle musikere instrumentet etter oboens A, kammertonen.
Før i tiden kunne denne A-en ha svært forskjellige tonehøyder rundt omkring i verden. Britene brukte for eksempel en egen stemmefløyte som satte A til 380 hertz (svingninger per sekund), mens A-en i de tyske orglene var satt til 480 Hz. Forskjellen på den britiske og den tyske A-en var med andre ord mer enn to heltoner. For å rydde opp i dette uvesenet fant den britiske musikeren John Shore i 1711 opp stemmegaffelen med 423 Hz.
I 1859 klaget franske operasangere imidlertid over at kammertonen hadde krøpet helt opp på 452 Hz på grunn av de italienske sopran-divaenes innflytelse. Den franske regjeringen vedtok raskt en lov mot den italienske innflytelsen ved å senke kammertonen til 435 Hz. De neste tiårene sluttet Spania, Østerrike, Russland, Storbritannia og Italia seg til Frankrikes le diapason normal – den normale tonehøyden.
Men harmonien ble brutt i 1920-årene, da amerikanske instrumentbyggere begynte å heve A-en igjen. Først i 1939 fant verden tilbake til kammertonen under en kongress i London, der selv det krigsinnstilte Nazi-Tyskland stemte for å legge A-en på 440 Hz.
Men debatten fortsatte. I 1989 klaget blant andre tenoren Pavarotti til den italienske regjeringen over den altfor høye A-en, som han kalte helseskadelig.
Noter banet vei for landeplagene
I år 1050 fant benediktinermunken Guido d’Arezzo opp et system som gjorde at komponister kunne feste musikken et sted og dermed distribuere den blant utøvende musikere. På fem linjer kunne han angi tone, rytme og pausering.
Hvert notesystem i et partitur starter med en såkalt G-nøkkel. Spiralen (nøkkelens startsted) angir hvordan notene skal leses – for eksempel hvor tonen G er plassert.
Skalaen kom fra grekerne
Dagens tonesystem kan spores helt tilbake til grekernes ideer om musikk. En skala besto hos grekerne av en rekke toner som steg i høyden med et bestemt intervall mellom hel- eller halvtoner. Slik ble grekernes joniske skala til dagens dur-skala, og den eoliske ble til moll.
En vanlig skala kalles også en oktav og består av åtte toner.
Taktstokken var tung som en åre
Navnet taktstokk er ikke helt dekkende for den tynne pinnen dagens dirigenter svinger. Men ordet beskriver nøyaktig det redskapet som for eksempel Solkongens hoffkomponist Jean-Baptiste Lully hadde i hendene.
Lully dirigerte orkesteret med en stav på størrelse med et kosteskaft som han holdt loddrett og dunket i gulvet for hvert taktslag. Uheldigvis knuste Lully en tå en gang han dirigerte litt for heftig. Den forfengelige mannen nektet å amputere tåen og døde etter en stund av koldbrann.
Den tyske komponisten Felix Mendelssohn Bartholdy skal ha vært den første som svingte en liten pinne av tre foran musikerne. Det skjedde i London i 1829.
Metronom setter tempoet
Musikkens tempo ble opprinnelig angitt med italienske termer – grave for «svært sakte», adagio for «behagelig» osv. I 1814 fant nederlandske Dietrich Winkel opp metronomen som anga takten. Oppfinnelsen ble stjålet av tyskeren Johann Mälzel og solgt under navnet Mälzel’s Metronom. Når et noteark i dag angir «MM = 60», betyr det 60 metronom-slag i minuttet.
Stemmegaffelen sier «Aaa»
John Shore, som var trompetist og luttspiller ved det engelske hoffet, fikk i 1711 ideen til stemmegaffelen. Inspirasjonen kom fra en vanlig gaffel, og hans tanke var at det vesle redskapet kunne etablere en internasjonal standard for kammertonen A.
Ved å gi en gaffel til sin venn hoffkomponisten Händel, sørget Shore for at oppfinnelsen fikk stor utbredelse.
Partituret bærer komponistens idé
I barokken ble komponistene nysgjerrige på hvordan musikken deres hørtes ut. Det ble nødvendig å gi dirigenten beskjed om arrangement, styrke, tempo og melodilinjen for de viktigste instrument- ene. Det skjedde ved hjelp av partituret.
Mozarts partitur med noter til hver instrumentseksjon.
Kniven gjorde gutter til operaens superstjerner
«Lenge leve kniven, den velsignede kniven!» skrek ekstatiske kvinner under italienske operaforestillinger på 1700-tallet. Stjernene som fikk kvinner til å gå amok, var kastratsangerne.
Takket være en livsfarlig operasjon hos den lokale barbereren hadde sangerne nemlig bevart det gutteaktige lyse toneregisteret (sopran og alt). Virkningen var nesten magisk, og kastratene ble – paradoksalt nok – tilbedt som sexsymboler blant kvinner. Fenomenet var erkeitaliensk og nært forbundet med den katolske kirken.
Ifølge apostelen Paulus skulle kvinner nemlig tie i offentlige forsamlinger – også i teateret. Her måtte kastrerte menn stå for de høye tonene. Og kvinner falt pladask for dem.
Den 9. symfoni brakte ulykke
Den østerrikske komponisten Gustav Mahler var svært overtroisk og hadde gjort en redselsfull oppdagelse: Flere komponister døde brått mens de skrev på sin 9. symfoni – eller kort tid etterpå. Det mest prominente offeret var Ludwig van Beethoven, men også Schubert, Bruckner og Dvorák døde under lignende omstendigheter.
For Mahler kunne dette ikke være tilfeldig. Døden ventet på alle som gikk i gang med den 9., og derfor satte han alt inn på å lure skjebnen. I første omgang skjulte han sin 9. symfoni ved å kalle den noe annet – «Das Lied von der Erde».
Til sin store lettelse virket trikset, og han gikk i gang med en ny symfoni. Men da våknet «mannen med ljåen», og Mahler døde to år senere, 50 år gammel. Historien har heldigvis mange eksempler på at komponister har overlevd sin 9. For eksempel skrev Mozart knappe 60, og finske Leif Segerstam står oppført med hele 285.