Skottlands nasjonaldrakt, kilten, har aner tilbake til 1500-tallet, da menn i det skotske høylandet iførte seg féileadh mór – et teppelignende ullplagg som de viklet om kroppen og holdt på plass med et belte.
Den nederste delen av plagget hang ned omkring knærne mens den øverste ble brukt som en varm kappe.
“Ullteppet” ble bare brukt i høylandet, der det beskyttet mot vær og vind og ga god bevegelsesfrihet i uveisomme strøk.
I det progressive lavlandet i sør gikk mennene i bukser og betraktet féileadh mór som et primitivt klesplagg som ingen ønsket å bli sett i.
Den moderne, korte kilten stammer fra det tradisjonelle ullplagget og dukket opp i 1720-årene, da den engelske forretningsmannen Thomas Rawlinson drev et jernverk i Inverness.
Rawlinson var lei av skottenes féileadh mór, som var “klossete og uhåndterlig”. Løsningen hans var å klippe plagget i to slik at arbeiderne bare behøvde å ha på den nederste delen. Rawlinsons oppfinnelse fanget de lokale stammenes oppmerksomhet og spredte seg fort over høylandet.
I 1746 ble kilten og andre skotske symboler forbudt av britene som hadde lagt skottene under seg.
Portrett av Georg 4 under hans besøk i Edinburgh i 1822. Festlighetene omkring besøket gjorde det skotskrutete mønsteret til landets nasjonalsymbol.
Da forbudet ble opphevet mot slutten av århundret, gikk kilten fra bare å være et stykke stoff til å bli et nasjonalromantisk symbol som skottene samlet seg om.