Niagara Falls tiltrakk seg dumdristige personer fra hele verden

1883: Skipskapteinen og svømmehelten Matthew Webb fra England ble i 1875 den første som svømte over Den engelske kanal – på under 22 timer.

Åtte år senere var 35-åringen i ferd med å gå i glemmeboken.

For å skape ny blest om seg selv bestemte han seg for å prøve krefter med Niagara.

Iført sin klassiske røde silkebadedrakt hoppet Webb ut i vannet fra en båt like ved Whirlpool Rapids, et stykke nedenfor fossen.

I begynnelsen gikk det fint, men etter et kvarters anstrengende svømmetur ble Webb sugd inn i elvens store virvelstrøm og forsvant.

Armene hans skjøt opp av vannet en siste gang før han ble dratt under for godt. Liket ble først funnet tre dager senere.

Politimann vant hundre dollar etter en tur i kraftig strøm

1886: Nyheten om kaptein Webbs ulykke ble raskt kjent, og de neste som prøvde seg, var noe mer forsiktige.

Men et veddemål fikk William Kendall, en 24 år gammel politimann, til å prøve å fullføre kaptein Webbs vågestykke og svømme fra fossen og ned til strømvirvelen.

Da Kendall hoppet i de urolige vannmassene, hadde han på seg en korkvest.

Det hjalp ikke stort, for strømmen trakk Kendall under gang på gang. Da han endelig ble funnet – etter en lang runddans i virvelstrømmen – var han bevisstløs.

Noen timer senere kunne han imidlertid nyte et glass whisky­ og innkassere premien på tusen dollar.

På stylter over den brølende elven

1859: Et ni centimeter tykt tau var alt som skilte Charles Blondin fra Niagaras vannmasser 50 meter lenger nede.

Året var 1859 da franskmannen tok steget ut på det 335 meter lange reipet for å bli den første til å gå fra amerikansk til kanadisk side av elven på line.

25 000 tilskuere hadde møtt opp for å se det dristige rekordforsøket, og mange hadde satset store summer på at det ville ende fatalt.

Men Blondin fantes ikke redd. Uten sikkerhetsnett trippet han over elven, tok en liten piruett og skyndte seg tilbake.

Noen uker senere gikk han utpå igjen, denne gangen med en liten varm ovn på ryggen.

Halvveis over stekte han seg to omeletter som han heiste ned til en turistbåt på elven.

Linedanseren gjorde gode penger på triksene og fortsatte med å krysse på stylter, med en trillebår og sågar med agenten sin på skuldrene.

Da Blondin ga sin siste forestilling i 1896, hadde han krysset Niagara­ ca. 300 ganger.

1860: Etter Charles Blondins fantastiske opptredener ble publikum vanskeligere å imponere.

En som likevel greide det, var amerikaneren William Hunt, bedre kjent under kunstnernavnet «Den store Farini».

I begynnelsen utførte han akrobat­iske stunt på linen: sto på hodet, la seg ned på ryggen eller hang seg etter tærne.

Deretter annonserte Farini «det største vågestykket i historien».

Han gikk ut på midten av linen, spente et tau fast og firet seg ned på en dampbåt som ventet på elva.

Her nøt han et glass vin med passasjerene og klatret de 46 meterne opp igjen.

Farini fortsatte så over på den andre siden, før han med bind for
øynene gikk tilbake over elven igjen.

Farini prøvde på alle måter å overgå Blondin.

Franskmannen hadde krysset Niagara med en liten ovn, så Farini tok i stedet en primitiv vaskemaskin på ryggen og vasket lommetørklene sine midt ute på linen.

Farini ble aldri like berømt som Blondin og endte som spion for nordstatene under den amerikanske borgerkrigen.

Første kvinne til å beseire Niagara

1876: Etter Blondin og Farini måtte publikum vente helt til 1876 før en ny linedanser torde å utfordre mestrene.

Linedanseren var en vakker, ung kvinne med italienske aner.

Den 23 år gamle Maria Spelterini – som avisene mente var «fantastisk bygd» – ble den første kvinnen som prøvde krefter med Niagara på en line.

Spent stimlet publikum sammen for å se om hun kunne måle seg med mennene.

Spelterini overgikk alle forventninger. Hun trippet grasiøst ut på linen med et par fruktkorger festet til beina.

Så krysset hun elven med bind for øynene og deretter til og med baklengs.

Etter tre ukers suksess forsvant hun ut i glemselen, og senere forsøk på å kartlegge livet hennes har vært forgjeves.

Den første tønnekapteinen

1886: En varm sommerdag trakk en liten båt en to meter lang tretønne ut midt på Niagara-elven og slapp den løs.

Beholderen danset og hoppet som en kork gjennom de ville fossestrykene og videre ned til den store strømvirvelen, med mennene i båten som urolige tilskuere.

Inne i tønnen lå nemlig en tønnemaker fra England,­ Carlisle Graham.

Briten hadde sikret fartøyet med ekstra ballast og luftventiler for å unngå kvelning.

Men det var ikke nok til å hindre at han ble banket både gul og blå i løpet av de ni minuttene turen tok.

Forslått og triumferende kunne Graham gå i land. Senere gjentok han turen – denne gangen med hodet utenfor tønnen.

Lærer tok med katt

1901: Den første som skulle overleve en tur ut over Niagarafossen, var verken en kruttsterk kaptein eller en ung galning.

Det ble i stedet den 63-årige læreren Annie Taylor, en staut og bereist dame som klemte seg ned i en 130 kilo tung tønne, iført søndagsklærne og med kattungen Henry som selskap.

Fra de mange tusen tilskuerne hørtes unisone gisp da tønnen forsvant utover hesteskofossen i en forrykende fart.

Da tønnen dukket opp igjen flere minutter senere, inneholdt den en forslått, men levende eldre dame og en vettskremt kattunge: «Dette bør ingen gjenta», kom det bestemt fra læreren.

Kongen av Niagara fikk en stille død

1911: Det skulle bli kronen på verket for Bobby Leach.

Tidligere hadde han overlevd både en svømmetur gjennom Niagaras store strømvirvel og et fallskjermhopp fra hengebroen over elven.

Nå ville den britiske restauranteieren fullføre prosjektet ved å seile ned fossen i en tønne av jern.

Leach hadde drukket tett før han inntok plassen, og turen ut i fossen gjorde ham ikke mer stø på beina.

Fallet var så voldsomt at han brakk kjeven og knuste kneskålene, men han overlevde.

Niagaras største våghals gled 15 år senere på et appelsinskall, brakk beinet og døde av koldbrann.

Bare armen var igjen

1920: Charles Stephens etterlot to telegrammer på hotellrommet før tønneturen gjennom strykene.

Det ene skulle sendes til avisene hvis han overlevde, det andre skulle sendes til hans kone og elleve barn hvis han druknet.

Stephens hadde bundet en ambolt fast til føttene, og to reimer holdt armene fast.

Uheldigvis gikk ambolten gjennom tønnebunnen i fallet.

Da redningsfolkene tok seg frem til den knuste tønnen, fant de bare Stephens' avrevne arm, med ordene «Forglem meg ei, Annie» tatovert på seg.

Skilpadden var eneste­ vitne

1930: Aldri før hadde noen satt en så gigantisk tønne på Niagara som den grekeren George Stathakis i 1930 prøvde å krysse vannmassene i.

Tretønnen var tre meter lang og veide nesten et tonn.

Inni lå Stathakis klemt tett opp mot sin 105-årige venn, skilpadden Sonny Boy: «Hvis jeg dør, kan skilpadden fortelle om turen når tiden er inne», forklarte den greske kokken.

Stathakis tok turen for å finansiere et storverk om menneskeheten.

Boken kom aldri ut, for Stathakis døde da tønnen ble fanget bak fossen i over tjue timer.

Sonny Boy overlevde til gjengjeld, men holdt på hemmeligheten om den drama­tiske ferden frem til den døde av alderdom.

Rekordmaker ble lagt i håndjern

1975: Nesten hundre år skulle det ta før noen igjen kom i nærheten av å gjøre som 1800-tallets store linedansere ved Niagara.

Men i 1975 inntok franske Henri Rechatin podiet. Rechatin var en beryktet­
rekordmaker som tidligere hadde prestert å tilbringe hele 213 timer
på et reip – høyt over Loiredalen i Frankrike.

Nå ville han også sette ny Niagara-rekord.

Myndighetene hadde forbudt alle hasardiøse opptredener ved elven, så Rechatin tok seg uten tillatelse ut på kabelen til taubanen over Niagaras store virvelstrøm med en spesialbygd motorsykkel.

Den ble kjørt av en venn, mens Rechatin selv balanserte på en metallstang som stakk opp over motorsykkelen.

Rechatins kone hang opp ned på en stang under kjøretøyet.

Fem meter før de fikk fast grunn under beina, gikk Rechatin av og spaserte det siste stykket.

Her ble han hilset velkommen av politiet og lagt rett i håndjern.

Mindre enn hundre personer har vært modige – eller gale – nok til å prøve krefter med Niagara siden Sam Patch tok det første spranget i 1829.

Av de femten som valgte å seile utover fossen, omkom fem.

Ytterligere fire våghalser ble drept i forbindelse med andre stunt på elva.

Mens villbassene satte utfor med et ønske om å overleve og oppnå berømmelse, har en annen og langt større gruppe mennesker bevisst avsluttet livet­ i de naturskjønne omgivelsene­.

Over 5000 mennesker har begått selvmord i Niagara-elven­ siden 1850.