Oxford Universitet var rugekasse for imperiets elite
I nesten tusen år har universitetet i Oxford vært utklekkingsanstalt for noen av historiens mest kjente verdensledere, imperiebyggere og nobelprisvinnere. Bak eliteuniversitetets fasade lurer mørke kapitler med brutale drap og blodige opprør.
På Oxford-universitets våpenskjold ses en åpen bok der det siden 1600-tallet har stått "Dominus illuminatio mea" (på norsk: Herren er mitt lys).
En kald oktoberdag i 1555 er en stor menneskemengde samlet foran Balliol College ved universitetet i Oxford.
To år tidligere har Maria 1. – Henrik 8.s katolske datter – inntatt Englands trone og begynt en storstilt utrenskning blant rikets protestantiske elite. Nå er turen kommet til biskopene Hugh Latimer og Nicholas Ridley.
De to mennene blir bundet til en stolpe og får en sekk med krutt om halsen. Rundt dem blir det lagt kvister og ved. Endelig får den ventende bøddelen tegn til å fyre opp bålet.
«Gled deg, mester Ridley, og hold hodet høyt», roper Latimer da flammene får tak. «I dag skal vi tenne et så stort lys her i England at det ved Guds nåde aldri skal slukkes!»
Ordene ble Latimers siste. Få øyeblikk senere slikket flammene seg opp til kruttposen, og biskopens overkropp gikk i luften. Ridley var ikke like heldig.
Svogeren hans kastet desperat mer ved på bålet slik at flammene skulle nå Ridleys kruttpose raskere og gjøre slutt på lidelsene hans. Men veden hadde motsatt effekt, den dempet flammene. Ridley ble langsomt brent til døde mens han brølte: «Ilden vil ikke ta fatt!»
Henrettelsene av de to biskopene var langt fra den eneste voldelige hendelsen i Oxford universitetets historie. Helt siden unge menn begynte å strømme til Oxford for å motta undervisning hos lærde på slutten av 1000-tallet, hadde byens innbyggere og studentene ligget i konflikt med hverandre.
I 1228, 1236 og 1298 endte det opp med blodige kamper og dødsfall. I februar 1355 toppet det seg. Et vertshusslagsmål utviklet seg til regelrette kamper. Etter tre dagers blodsutgytelser lå 63 studenter døde i Oxfords gater.
Drapet på studentene gjorde kong Edvard 3. rasende på byens befolkning. Siden universitetet i Paris hadde forvist engelske studenter i 1167, hadde kongehuset sett et stort potensial i Oxford som rugekasse for rikets mest begavede.
Som straff for blodbadet befalte Edvard 3. at byens befolkning skulle betale 63 sølvmynter hvert år til universitetet som bot for de døde – en straff som først ble opphevet i 1825.
Oxford stilte seg bak kongen
Det gode forholdet mellom kongehuset og universitetet i Oxford ble senere understreket i 1530-årene, da Henrik 8. ga skatteoppkreverne ordre om å holde fingrene fra universitetets penger:
«Ingen penger kommer mer til nytte enn dem som blir gitt til våre universiteter. Ved å støtte dem sikrer vi oss at landet vårt blir ordentlig ledet, selv etter at vi er råtnet bort».
Rundt hundre år senere gjengjeldte universitetet den kongelige støtten. Under en borgerkrig mellom Karl 1. og parlamentet tok universitetet kongens parti. Det gledet ham så mye at han i oktober 1642 marsjerte inn i Oxford, installerte hoffet sitt her og utnevnte byen til sin nye hovedstad.
Lærere og studenter ble utskrevet til å bygge skyttergraver, og universitetets bygninger ble brukt til å produsere krutt og uniformer. Snart ble stort sett all undervisning avlyst fordi studentene ble kastet ut av boligene sine for å gi plass til kongens soldater.
Tross Karls iherdighet falt Oxford til parlamentets tropper i 1645. Byen lå nesten i ruiner etter en beleiring som hadde vart i årevis, og «bygningene var falleferdige på grunn av soldatenes herjinger, universitetets formue var borte, og en rekke biblioteker var blitt plyndret», skrev en student.
«Lære-anstaltene var ødelagt, og det var nesten ikke noe universitet igjen».
I 1605 utarbeidet den berømte, britiske kartografen John Speed et kart over Oxford. Da var fortsatt byen og universitetet omkranset av en mur.
Ingen adgang for ikke-kristne
De neste århundrene lot universitetet i Oxford være å blande seg i politiske konflikter, mens det langsomt bygde seg opp igjen. Men selv om universitetets ledelse ikke blandet seg i politikk, hadde den ingen problemer med å vise sitt religiøse ståsted.
Oxford og erkerivalen Cambridge University hadde lenge hatt monopol på å utdanne prester til den anglikanske kirken, og de tette båndene til kirken betydde at blant annet katolikker, jøder, baptister og ateister i århundrer var nektet adgang til universitetet.
Først i 1854 vedtok parlamentet en rekke reformer som tillot religiøse minoriteter å studere ved Oxford. Når det gjaldt lærekreftene, var saken en annen. De som ikke bekjente seg til den anglikanske troen, fikk ikke tillatelse til å undervise før i 1871.
Samme konservatisme preget Oxford da den industrielle revolusjon dramatisk endret England, og jernbanen utviklet seg på 1800-tallet.
En reise til London med hestevogn tok rundt seks timer på den tiden, og universitetets ledelse så ingen grunn til at studentene skulle kunne komme raskere inn til hoved-stadens mange fristelser.
De kjempet derfor mot at Oxford skulle ha en moderne toglinje. Da parlamentet i 1843 likevel gikk inn for at det skulle legges en trasé til byen, fikk universitetet innført en egen rett til å nekte skolens studenter å ta toget hvis ærendet deres ikke ble vurdert til å være fornuftig nok.
Studenter burde ikke ha «uinnskrenket adgang til befolkningen. Alle vet hvordan pariserstudentene oppfører seg», skrev en av professorene harmdirrende, med henvisning til de angivelig så løsslupne franskmennene.
Kvinner får foten innenfor
1800-tallet brakte ikke bare tog til Oxford, men også kvinnelige studenter. I over 750 år hadde universitetet nektet kvinner adgang, men i 1866 ble koner og søstre av vitenskapelig ansatte de første som fikk lov til å være til stede på forelesningene.
Noen år senere fikk kvinner også ta eksamen i utvalgte studier, og i 1878 åpnet det første colleget for kvinner. Her kunne de studere på like fot med de mannlige studentene.
Det store innrykket av kvinner fant imidlertid først sted cirka 35 år senere, da verden ble vitne til en krig som overgikk alle tidligere kriger i omfang. En krig som tok livet av nesten en hel generasjon unge menn fra Storbritannia.
Fra Oxford meldte over 14 000 studenter seg til krigstjeneste under første verdenskrig, og av dem ble nesten 3000 drept.
Aller hardest gikk det utover de yngste studentene, fordi de ofte ble utnevnt til underoffiserer. Det innebar at de fikk i oppgave å lede de britiske troppene opp av skyttergravene og frem mot den angripende fienden fra forreste rekke.
Blant underoffiserene var de senere berømte forfatterne C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien, som begge kjempet på vestfronten. Etter å ha deltatt i flere slag fikk Tolkien skyttergravsfeber, og Lewis ble hardt såret under kampene ved den franske byen Arras. Begge overlevde krigen, mens en hel generasjon studenter rundt dem var så godt som utradert.
«Da vi skrev året 1918, var alle vennene mine bortsett fra én, døde», skrev Tolkien senere.
Få år etter krigen vendte Tolkien tilbake til Oxford som professor i angelsaksisk, og det var nettopp i denne perioden at han skrev klassikerne “Hobbitten” og de to første bindene av “Ringenes herre”.
Også på hjemmefronten tok universitetet i Oxford del i krigsinnsatsen. Gassmasken som var en del av de britiske soldatenes standardutrustning, ble utviklet av to universitetsforelesere. De samme mennene fremstilte også et apparat til å behandle ofre for de fryktede gassangrepene ved fronten.
Da verden ble kastet ut i enda en verdenskrig 20 år senere, skulle en ny oppfinnelse fra Oxford redde millioner av menneskeliv.
Sammen med den tyske biokjemikeren Ernst Chain, som hadde flyktet fra Nazi-Tyskland, forsket farmakologen Howard Florey på penicillin, som Alexander Fleming hadde oppdaget noen år tidligere.
Selv etter flere års forskning hadde ikke Fleming greid å utvikle en praktisk anvendelig penicillin, men Chain og Florey tok de avgjørende skrittene.
Deres stoff ble første gang testet på en politimann fra Oxford som lå for døden etter å ha fått en infeksjon.
Pasienten kom seg på mirakuløst vis, men et krigstrett Storbritannia hadde ikke kapasitet til å produsere nok av det nye vidundermiddelet. Til alt hell gikk USA med på å masseprodusere penicillinen. Medikamentet bidro dermed til å snu krigslykken for de allierte.
Imperiebygging og verdensledere
I dag – nesten tusen år etter at universitetet i Oxford ble grunnlagt – består universitetet av 38 ulike utdanningsinstitusjoner – det vil si colleger – spredt utover hele Oxford by.
I århundrer var universitetet en utklekkingsanstalt for den engelske elitens ungdom. Her tok de seg en grundig utdannelse i greske og latinske klassikere før de ble sendt ut i verden for å styre det verdensomspennende britiske riket.
Etter imperiets oppløsning har universitetet fortsatt å trekke til seg studenter fra hele verden, og per dags dato har mer enn femti statsledere vært tilknyttet Oxford.
Selv Adolf Hitler hadde en svakhet for universitetsbyen og skånte den under blitsen i 1940-41. Etter sigende planla Hitler at Oxford skulle bli den nye hovedstaden i et nazi-okkupert Storbritannia – slik Karl 1. hadde erklært Oxford for sin hovedstad 400 år tidligere.
Hadde Hitler visst at noen av Tysklands beste hoder hadde flyktet til Oxford og blant annet knekket tyske militærkoder og utviklet penicillin, hadde han kanskje ikke skånt byen.