I 5000 år har postbud verden over kjempet en tapper kamp for å få posten ut i tide.

Postens historie: Fra brevduer til livsfarlige postfly

Faraoene opprettet ­det første postvesenet. Perserne fikk luftpost med brevduer. Og aztekernes raske løpere leverte brev med ekspressfart. Kampen om å få posten frem i tide har pågått i over 5000 år..

Egypterne begynte å sende beskjeder

3100 f.Kr.

Rundt 3100 f.Kr. ble Øvre og Nedre Egypt samlet til et gigantisk rike. Egypt hadde nå en utstrekning på over 700 km langs Nilen, fra Aswan i sør til Middelhavet i nord.

Sikre opplysninger og pålitelige budbringere var avgjørende hvis det nye storriket skulle henge sammen og overleve.

Faraoen opprettet derfor et korps av kurerer som lærte beskjedene utenat for å kunne overbringe dem til rikets embetsmenn.

I takt med at byråkratiet vokste, ble det behov for skriftlige arkiver. Verken faraoen eller hans embetsmenn kunne huske alle viktige opplysninger om alt fra hærens utrustning til manglende skatteinnbetaling.

Egypternes høyt utviklede skriftspråk, hieroglyfene, spilte en avgjørende rolle da verdens første postvesen ble opp-rettet.

Også oppfinnelsen av papyrus var viktig: Det papirlignende materialet var lett og kunne fylles med store mengder informasjon på relativt begrenset plass.

Det egyptiske riket hadde blitt så komplekst at det var behov for rask og sikker kommunikasjon. Skriftspråket og papyrusen gjorde det mulig, og førte til at det første postsystemet ble opprettet rundt 2200 f.Kr.

Faraoens kurerer brakte papyrusruller med ordrer og lover ut til alle rikets provinser. Mens regnskaper og statusberetninger strømmet den andre veien.

Faraoens skrivere tok notater på papyrus, som ble fraktet med verdens første postvesen.

© Shutterstock

Perserne red fra post til post

500 f. Kr.

Rundt 450 f.Kr. beskrev den greske historikeren Herodot det velfungerende persiske postvesenet: “Hester og menn er stasjonert langs veiene med en dagsreises mellomrom”.

Postvesenet bygde på et eldre system der speidere til hest holdt kongen underrettet om hva som foregikk i riket.

I år 500 f.Kr. var den persiske sentralbringe beskjeder mellom kongemakten og embetsmenn i mer fjerntliggende deler av riket.

Langs Kongeveien – Perserrikets 2400 km lange hovedferdselsåre – lå det poststasjoner der en uthvilt hest og et nytt postbud ventet på å overta kunngjøringene, som måtte bringes videre så raskt som mulig. Brevene var tettskrevet på tørkede leirtavler med tett kileskrift.

Noen av historiens første brev var leirtavler med kileskrift. Perserne hadde ikke papir.

© Polfoto/Corbis

Den bevingede budbringeren

3000 f. Kr.

Allerede i oldtiden begynte mennesket å utnytte duers velutviklede sans for å finne veien tilbake til reirene sine.

3000 år gamle kilder nevner at perserne brukte duer til å sende beskjeder som måtte nå raskt frem.

Andre land i Middelhavsområdet kopierte ideen. Blant annet brukte grekerne brevduer til å informere sportsinteresserte landsmenn om hvem som hadde vunnet de olympiske lekene.

Fugler har også blitt brukt i nyere tid. I 1860 hadde nyhetsbyrået Reuters 45 duer til å hente hjem historier.

Brevduer har i årtusener vært pålittelige postbude.

© Polfoto/Corbis

Augustus skapte Romas postvesen

Ca. år 1

Kurerene fra Romerrikets keiserlige postvesen hadde forkjørsrett på veiene for å sørge for lynrask overbringelse av nyheter. Dette var nøkkelen til suksess for postvesenets stifter, keiser Augustus.

Rundt 2000 poststasjoner lå langs de viktigste veiene i imperiet med ca. 20 kilometers mellomrom.

Stasjonene var utstyrt med hester, reservedeler til vognene samt en mann som passet dyrene og sørget for mat og drikke til kurerene.

Dessuten kunne stasjonen stille med muldyr- og oksekjerrer til større forsendelser.

Rytterne fikk jevnlig stilt nye hester til rådighet og kunne tilbakelegge opptil 150 km i døgnet.

Romernes postvesen – kalt Cursus Publicus – var det første postvesenet i historien som også distribuerte post til vanlige borgere.

Mongolske budbringere tilbakela 300 km om dagen

1180

Marco Polo var imponert over det mongolske postvesenet da han stiftet bekjentskap med det i 1270-årene.

Den italienske oppdagelsesreisende beskrev hvordan en speider på utkikkspost blåste i et horn før budbringeren nådde frem til poststasjonen.

Oppasseren sto så klar med en ny hest slik at budet kunne ri videre med en gang.

Polo beskrev også hvordan rytterne, uten å stanse, hoppet over på en ny hest og galopperte bort i en sky av steppestøv uten å miste et sekund.

Den mongolske herskeren Djengis Khan (1162-1227) hadde skapt sitt budbringersystem, kalt örtöö, etter kinesisk forbilde:

I Kina var 1400 poststasjoner med en dagsreises avstand fordelt over det store landet. De hadde 50 000 hester, 6700 muldyr, 1400 okser, 400 vogner og 6000 båter til rådighet.

Djengis Khan og hans etterfølgere opprettet flere tusen poststasjoner med rundt 200 kilometers mellomrom.

På stasjonene ble rytteren skiftet ut. Mellom de større stasjonene lå en rekke mindre stasjoner der budbringeren kunne bytte hest.

Dermed kunne budene tilbakelegge opptil 30 mil om dagen.

Værstasjonene ble også benyttet av militærfolk, embetsmenn og utenlandske diplomater. En av dem var Marco Polo.

Mot å vise frem dette skiltet kunne et bud få den hjelpen han trengte.

© Metropolitan museum of Art

Inkaene bygde 40 000 km veier i Andesfjellene til postbudene

1200

Inkaenes imperium dekket omtrent tre millioner km2, og store deler av territoriet lå i de høye Andesfjellene.

Inkaenes herskere måtte ha pålitelig informasjon raskt for å kunne styre det enorme riket.

Derfor bygde inkaene i årene mellom 1200 og 1500 et 40 000 km langt veinett som gikk gjennom uveisomme fjell, over brusende elver, skar seg gjennom tette jungler og steinete ørkener.

Veiene var laget av store, flate, nøye tilpassede steiner som ble lagt på et fundament av mindre steiner og grus.

Hengebroer krysset elver og kløfter, og ved de mest ufremkommelige av dem ble herskerens budbringere – kalt chasqui – trukket over i en stor kurv.

Chasquiene løp gjennom riket med beskjeder til og fra Inkarikets topp.

Langs de viktigste veiene lå veistasjoner med seks-ni kilometers mellomrom. Hver stasjon var utstyrt med minst én uthvilt chasqui, som raskt kunne overta en beskjed og bringe den videre til den neste budbringeren.

De veltrente løperne kunne frakte en beskjed til sammen 160 kilometer om dagen. Det solide veinettet ble dessuten brukt til transport av soldater og varer.

Bare hvis de hadde en spesiell tillatelse til det kunne embetsmenn og andre høytstående borgere bruke veinettet til de lange reisene sine.

Store deler av veinettet i Inkariket ble anlagt slik at makthaverne kunne få nytt fra de mange provinsene.

© Shutterstock

En enkelt familie styrte Europas post

Etter Romerrikets fall lå postvesenet i Europa stille i 1000 år. Post ble sendt med bud hyret av byer, klostre eller universiteter.

Konger brukte sine egne, tungt bevæpnede menn til å bringe forordninger, beskjeder og penger rundt i kongerikene sine.

Vanlige folk måtte sende muntlige beskjeder med veifarende og handelsfolk.

Men i takt med at statsadministrasjonen ble mer og mer utbygd i løpet av middelalderen, økte behovet for et organisert postvesen igjen.

De fleste land i Europa opprettet kongelige postvesener i løpet av 1400- og 1500-tallet.

I 1480-årene fikk den innflytelsesrike tyske Thurn und Taxis-familien i oppgave å organisere et postvesen i den italienske delen av det tysk-romerske keiserriket.

Thurn und Taxis fikk tillatelse til å kreve betaling fra private kunder hvis de ville transportere den kongelige posten gratis.

Familien utførte oppgaven så effektivt at Jeannetto von Thurn und Taxis i 1489 ble utnevnt til postmester for hele riket.

Familiens postvesen omfattet etter hvert også området som i dag består av Tyskland, Østerrike, Sveits, Belgia, Nederland og Tsjekkia. 15 år senere fikk von Taxis-familien i oppgave å opprette et nasjonalt postvesen i Frankrike.

Thurn und Taxis sørget for at brev uten problemer nådde ut i store deler av Europa. Familien hadde monopol på å bringe ut post i Tyskland helt frem til 1867.

Postkasser sabotert med mus

1653

I 1653 fikk pariseren Renouard de Valayer en idé: Han satte opp verdens første postkasser rundt omkring i Paris.

Hvis brevene i kassen lå i en bestemt type ­konvolutt som bare de Valayer solgte, brakte han dem videre.

For de Valayers var det god butikk helt til en konkurrent tok i bruk ufine metoder. Han begynte å legge mus i postkassene.

De halvspiste brevene satte snart en stopper for de Valayers suksess.

Også i Tyskland fikk postkassene en tøff start: En gruppe puritanske borgere motsatte seg at det ble satt opp postkasser.

De fryktet at det ville bli ført “hemmelig og amoralsk korrespondanse“ hvis man kunne poste brevene sine uten at noen andre så det.

Hvis man derimot fortsatt måtte levere brevene til den lokale postmannen, var det mindre sannsynlig at man ville skrive uanstendige beskjeder.

Frem til 1800-tallet måtte borgerne se etter den såkalte “klokkemannen” for å få levert brevene sine.

Han gikk gjennom byens gater og samlet inn konvolutter og pakker som han brakte videre til postkontoret, som sørget for å sende dem.

De første norske postkassene er jevngamle med frimerkene, fra 1855, og var små, svartmalte blikkkasser.

Fra 1860-tallet av ble de utført i støpejern og prydet med posthorn og krone.

I 1956 ble det lyst ut en offentlig konkurranse om en ny postkasse, som ble vunnet av H. N. Bratlie fra Oslo. Bratlies postkassetype er den som stort sett har vært i bruk til i dag.

Britene skapte postrevolusjon

1840

I 1837 foreslo den britiske ildsjelen og skolelederen Rowland Hill å innføre frimerker.

Det nye nå var at avsenderen skulle betale for forsendelsen og ikke mottakeren, slik det hadde vært så langt.

Hills forslag førte til en postreform som ble vedtatt i parlamentet året etter, og 1. mai 1840 ble britene de første i historien som kunne kjøpe frimerker.

Det svarte frimerket med et portrett av den unge dronning Victoria kostet 1 pence, og fikk derfor navnet Penny Black. Antall brevforsendelser i Storbritannia eksploderte.

Før reformen sendte britene 82 millioner brev i året. Allerede i 1841 var tallet steget til 170 millioner.

De fleste andre land kopierte Hills idé og innførte frimerker i løpet av de neste 20 årene.

Postnumrene var bokstaver

Verdens første postnumre var ikke tall, men bokstaver, og de delte London inn i fire postdistrikter: North (N), South (S), East (E) og West (W).

Distriktene ble opprettet i 1840 i forbindelse med reformen der også frimerket ble innført. I løpet av 1800-tallet spredte systemet seg til de fleste europeiske og amerikanske storbyene.

I Norge ble det innført postnumre i 1968. Det kom i stand som følge av en sterk økning i antall forsendelser i løpet av 1960-tallet.

Postnumrene viste til et bestemt omdelingsposthus, og gjorde det mulig å grovsortere brevene etter område.

Internasjonal post druknet i tungvinte regler

1863

I andre halvdel av 1800-tallet var det veldig tungvint å sende brev til utlandet: Både avsender-, mottaker- og transittlandenes regler og takster måtte overholdes.

Skulle man for eksempel sende et brev fra Norge til Spania, måtte det settes på både dansk, tysk og fransk porto.

Transittlandene bestemte selv hva de skulle ha for å ta med internasjonale forsendelser – og når de ville ekspedere dem videre.

I 1863 besluttet en internasjonal postkongress å kutte byråkratiet, og elleve år etter ble de innviklede reglene avskaffet.

Ryttere brakte post tvers over USA

1863

På midten av 1800-tallet var store deler av USA stadig en ufremkommelig villmark.

Jernbanen stoppet i Missouri i Midtvesten, og Rocky Mountains og Sierra Nevada-fjellene dannet en effektiv barriere mellom øst og vest.

Post til det stadig voksende California måtte derfor med skip rundt Sør-Amerika. Det kunne ta flere måneder.

I april 1860 ble The Pony Express Company grunnlagt for å få posten raskere frem. Ponniekspressen anla poststasjoner langs den 3100 km lange ruten fra St. Joseph, Missouri, til San Francisco.

Her kunne rytteren bytte hest etter de 16 kilometrene dyret kunne makte i full galopp. For hver 160. km tok en ny rytter over.

Dag og natt red rytterne i full galopp i alt slags vær og terreng, og på bare ti dager krysset de det ville Vesten.

Leveringen av et brev kostet hele fem dollar, som tilsvarte en halv ukelønn for en arbeider.

Det var en farlig jobb å være postrytter. Risikoen for å bli overfalt av ransmenn eller indianere var stor når rytterne kjempet seg alene gjennom ødemarken.

Rytterne måtte til og med være unge og spinkle, for lette ryttere var avgjørende for hastigheten.

Men en postrytter tjente til gjengjeld fire ganger så mye som en vanlig arbeider.

Ponniekspressen nøt stor suksess, men ble nedlagt etter bare halvannet år i oktober 1861.

Fra dette tidspunktet sto den transkontinentale telegrafen klar og gjorde ponniekspressen overflødig.

Oversettelse:

SØKES:

Unge, tynne, spinkle karer.

Krav: Du må være under 18 år, en utmerket rytter og villig til å risikere livet hver dag. Foreldreløse foretrekkes.

Lønn: 25 dollar i uken.

Den industrielle revolusjon fikk posten frem med kull

1830

På 1800-tallet hadde den industrielle revolusjon fått handel og økonomisk vekst til å eksplodere.

Og rask adgang til informasjon ble bokstavelig talt gull verdt for tidens industribaroner.

Da jernbanen ble utbredt i Europa og USA fra 1830-årene, var posten noe av det første som begynte å gå på skinner.

I 1840-årene ble de første seilskipene utstyrt med en dampmotor og kunne bringe post over Atlanteren.

I stedet for 30-36 dager tok turen for et dampskip bare 12 dager.

I 1864 innførte det amerikanske postvesenet rullende postkontorer. Brevene ble sortert i ekspresstogenes postvogner mens toget kjørte.

Posten ble pakket i vesker og kastet av i byer der toget ikke stoppet.

Postvognene gjorde leveringen raskere, men de ble også en magnet for togranere som Jesse James og Dalton-brødrene.

Særlig var ekspresstoget mellom New York og Chicago svært utsatt, og i 1870 ble linjens postvogner armert med stål og skuddsikre vinduer.

Stephensons Rocket var verdens første moderne dampdrevne lokomotiv. Det ble bygd i 1829. Tog og dampdrevne skip ble brukt til å transportere post så snart de var oppfunnet.

© Polfoto/Corbis

Post mot alle odds

1870

For verdens postvesen har mottoet alltid vært at “posten skal frem”, uansett natur, vær og vind.

I ufremkommelige deler av verden har postbudene tatt mottoet svært bokstavelig, og både kanoer, kameler, hundesleder, ski og varmluftballonger er tatt i bruk for å få posten frem.

I landskapet Landes i det sørvestlige Frankrike måtte postbudene i sin tid gå på lange stylter for å krysse de mange sumpområdene.

I dag får havasupai-indianerne i Arizona fortsatt brakt posten ut med muldyr.

Dette indianerfolket bor nemlig på bunnen av Grand Canyon, og en ti kilometer bratt og smal sti er den veien eneste som fører til og fra reservatet.

I de franske sumpene måtte postbudet iføre seg helt spesielt fottøy.

© Scientific American Supplement

Postordrekatalog oppfylte bøndenes drømmer

1872

Mange av USAs nybyggere var avskåret fra å handle i butikker.

Når de endelig kom til en by, var utvalget lite, og prisene skrudd i været på grunn av manglende konkurranse.

I 1872 fikk det den omreisende handelsmannen Aaron Montgomery Ward til å sende ut en “katalog” på en enkelt side med manufakturvarer til folk på bygdene i Wisconsin, Illinois, Indiana og Iowa.

Gjennom katalogen kunne de bestille varer og få varene fraktet ut med posten til en rimelig pris. Wards geskjeft ble en kjempesuksess.

Sortimentet ble utvidet med alt fra landbruksredskaper til matvarer og kjoler, og katalogen ble stadig tjukkere. I 1890 var den på 540 illustrerte sider og ble kalt “Drømmeboken”.

Postordrekatalogene ga folk i distriktene mulighet til å handle på postordre.

© POLFOTO/CORBIS

Farlige flygninger gjorde posten dyr

1918

Da det første postflyet lettet fra Washington D.C. med kurs for New York i 1918, var begeistringen stor.

Med fly kunne posten fraktes mye raskere enn toget, og avsidesliggende områder kunne lett nås.

Pilotene ble helter – en av dem var Charles Lindbergh, som i 1927 var den første som fløy over Atlanteren alene uten stopp.

I 1925 ble markedet åpnet for post-flyging i USA, og det skapte en voldsom konkurranse. 34 selskaper konkurrerte heftig, og måten å vinne kunder på var å være raskere enn konkurrentene.

Pilotenes sikkerhet ble derfor grovt neglisjert. Det ble for eksempel vanlig å fly om natten, til tross for at det ikke fantes pålitelige høydemålere og landingsbanene bare var svakt opplyste.

Det var heller ikke uvanlig at piloter fløy 15 til 18 timer i strekk. Dermed ble transporttiden fra New York til San Francisco redusert fra 70 timer til 36, men det kostet mange liv.

I 1934 ble luftpostfirmaene avslørt i systematisk juks med vekten. Firmaene ble nemlig betalt per gram og kilometer.

Luftposten overgikk igjen til det statseide United States Postal Service, og det satte en stopper for luftpostens Ville Vesten-tilstander.