Sju kryptiske budskap utfordret geniale kodeknekkere
Brev fra en seriemorder, en upassende kjærlighetserklæring og identiteten til en død mann. De fleste mysterier blir løst før eller siden, men enkelte kryptiske meldinger har bevart sin hemmelighet i flere hundre år – til tross for geniale kodebryteres iherdige innsats.
Geniale kodeknekkere har det vært mange av opp gjennom historien. For eksempel prøvde bokhandlerenVoynich i mange år å avsløre hemmeligheten bak et snodig manuskript som senere ble kjent som Voynich-manuskriptet.
1. Liten skive av leire splitter ekspertene
Faistos-disken Funnet: 1908 Inneholder: Et ukjent alfabet?
Den italienske arkeologen Luigi Pernier var i 1908 i full gang med en utgravning ved den mektige oldtidsbyen Faistos på Kreta.
Under blottleggingen av ruinbyens palass kom Pernier over en gjenstand som har holdt kodeknekkere i ånde siden: en liten terrakottaskive med en diameter på bare 15 centimeter, med 241 symboler på begge sider.
Tegnene har vist seg å være umulige å tyde, blant annet fordi arkeologene aldri har funnet andre gjenstander med samme slags tegn.
Av samme grunn kan ikke forskerne bruke en av sine mest vellykkede metoder, frekvensanalysen, der de ved å telle forekomsten av et bestemt tegn kan analysere seg frem til dets betydning.
Ekspertene har identifisert enkelte av tegnene som dyr eller redskaper, men skivens praktiske funksjon er stadig svært omdiskutert blant arkeologer og historikere. Noen mener at Faistos-disken er en form for alfabet eller symboloversikt. Andre er overbevist om at den er en forfalskning fra Perniers hånd.
Skiven er datert til rundt 1700 f.Kr., og stammer dermed fra den minoiske kulturens bronsealder – en periode som er kjennetegnet av tekniske og kulturelle fremskritt. Faistos-disken er i dag utstilt på et arkeologisk museum på Kreta.
De arkeologiske utgravningene i Faistos har blant annet avdekket et stort palass. Enkelte språkforskere mener at tegnene på Faistos-disken kan være i familie med skriftspråket linear A, som også ble brukt på Kreta.
2. Munker solgte mystisk manuskript
Voynich- manuskriptet Funnet: 1600-tallet Inneholder: Ny vitenskapelig innsikt?
I 1912 kjøpte bokhandleren Wilfrid Voynich et merkverdig manuskript av noen italienske munker. Boken var skrevet med en uforståelig skrift, og inneholdt en rekke tegninger av blant annet planter og himmellegemer.
Erfarne kodeknekkere fra første og andre verdenskrig har forsøkt å tolke manuskriptet, og eksperter hos National Security Agency (NSA) – en amerikansk etterretningstjeneste med kodeknekking som spesialfelt – har brynet seg på de uforståelige sidene i flere tiår.
Manuskriptets opprinnelse er ukjent, men det eksisterte etter alt å dømme allerede på 1600-tallet.
Da Voynich kjøpte boken, var det nemlig vedlagt et gammelt brev, som forklarte at manuskriptet var blitt solgt til den tyske keiser Rudolf 2. (1552-1612). Voynich selv mente at boken var skrevet på 1200-tallet av en engelsk munk.
En C14-datering fra 2009 slo fast at pergamentet i boken var fremstilt på 1400-tallet. En annen analyse viser at blekket og fargene også stammer fra den samme perioden.
Den kryptiske teksten ligner ikke noe kjent skriftspråk. Ifølge enkelte eksperter tyder imidlertid analyser av bokstavenes frekvens og plassering på at boken inne-holder en meningsfull tekst på et europeisk språk.
3. Blodtørstig seriemorder ville avsløre navnet sitt
Zodiac-brevene Funnet: 1969 Inneholder: Navnet på morderen?
I august 1969 mottok tre avisredaksjoner i California et brev fra en person som innrømmet å stå bak tre brutale drap som nylig var begått. Hvert brev var vedlagt en tredjedel av et langt kodeskrift. Ifølge brevskriveren ville det avsløre navnet hans dersom koden ble knekt.
Det krypterte budskapet ble raskt oversatt – uten at det dukket opp noe navn. Imens fortsatte de blodige forbrytelsene og de mystiske brevskriveriene. Brevene inneholdt nå blant annet restene av en blodig skjorte som et av ofrene hadde hatt på seg.
I november 1969 sendte morderen en kode på 340 tegn som ennå ikke er tydet. Og i april 1970 fikk pressen tilsendt nok et brev, som begynte med «Mitt navn er», fulgt av en 13 tegn lang kode.
Brevet inneholdt også en teknisk tegning av en bombe, som morderen truet med å bruke mot en skolebuss.
Morderens identitet er fortsatt ukjent, men både amerikanske myndigheter, presse og privatpersoner arbeider fortsatt med å utpeke rett gjerningsperson.
Morderen påsto å ha drept 37 mennesker, men politiet har bare bekreftet sju av dem.
4. 448 sider som ingen forstår
Rohonc-kodeksen Funnet: 1700-tallet Inneholder: Ukjent
På et bibliotek i Budapest står en tykk bok skrevet med et ukjent alfabet. Ifølge eksperter er papiret i boken laget i Venezia på 1500-tallet, men de eldste bevisene på bokens eksistens er fra 1840-årene.
Tegningene viser blant annet kors, halvmåner og symboler som sol og svastika.
5. Darwin ville knekke mystisk tekst
Shugborough-monumentet Funnet: Midt på 1700-tallet Inneholder: Veien til den hellige gral?
Nær godset Shugborough Hall i Midt-England er en kort kode hogd inn i sokkelen under et relieff. «O.U.O.S.V.A.V.V» lyder teksten.
I dag kan ingen huske hvem som sto bak inskripsjonen, eller om den er en kommentar til relieffet. Det forestiller flere personer som peker på en grav.
Siden 1700-tallet har folk som naturforskeren Charles Darwin og forfatteren Charles Dickens forgjeves forsøkt å knekke koden. Koden ble imidlertid først en attraksjon da stedet ble nevnt i boken «The Holy Blood and the Holy Grail» fra 1982.
Boken hevder at monumentet viser vei til den hellige gral. Andre argumenterer for at kodeskriften bare er en beskjed mellom to elskende – altså en slags graffiti fra 1700-tallet.
6. Lik tok hemmelighet med i graven
Somerton-mysteriet Funnet: 1948 Inneholder: Likets identitet og dødsårsak?
I halv sju-tiden om morgenen 1. desember 1948 fant forbipasserende en død mann i en australsk forstad. Rettsmedisineren beskrev mannen som en 45 år gammel rødhåret brite med «en kropp som en ballettdanser», og videre at han ikke hadde dødd av naturlige årsaker, men blitt forgiftet.
Mannen hadde ingen dokumenter på seg, og alle merkelapper i klærne hans var fjernet. Nærmere undersøkelser avslørte en liten papirbit i en skjult lomme. På lappen sto ordene «Tamam Shud». De viste seg å stamme fra en persisk diktsamling fra rundt år 1100. Et eksemplar av boken ble kort etter funnet i en bil i samme nabolag.
Boken manglet akkurat den biten av en side som lå i den døde mannens lomme. På siste side i boken var det rablet ned en kodet tekst som ingen hittil har kunnet tyde.
Teoriene om det mystiske liket og den etterlatte koden har florert siden 1948, og vært gjenstand for flere undersøkelser. En av teoriene er at mannen var britisk spion, og at han ble forgiftet av fiendtlige agenter. En annen utbredt teori er at et ulykkelig kjærlighetsforhold var årsaken til mannens død.
Identiteten hans forblir et mysterium.
Eksperter mener at en kodet beskjed kanskje kan avsløre identiteten til en død mann.
7. Upassende beskjed ble skjult
Dorabella-brevet Funnet: 1897 Inneholder: En kjærlighetserklæring?
Den britiske komponisten Edward Elgar var en flittig kodeskriver. Men selv om kodeentusiaster har avslørt innholdet i de fleste av de kodete brevene hans, volder det såkalte Dorabella-brevet fra 1897 stadig tolkerne hodebry.
Brevet er skrevet til den unge prestedatteren Dora Penny, etter at den 20 år eldre komponisten sammen med sin kone hadde besøkt foreldrene hennes.
Brevet består bare av 87 tegn, og i teksten er det benyttet 24 forskjellige symboler. Dora Penny har fortalt at hun aldri selv fikk tydet innholdet i brevet. Det ble offentlig kjent i 1937, da Penny ga ut en bok om den berømte komponisten.
Så sent som i 2007 utlyste The Elgar Society – en forening som arbeider for å gjøre komponisten kjent – en konkurranse for å få brevet tydet. Forsøket var resultatløst, men nye teorier kommer stadig til.
Siste forslag er fra en kanadisk analytiker, som mener at budskapet i brevet er: «Hvorfor er jeg så trist, Bella? Jeg falmer, som vi ser roser gjøre. E.E. (Edward Elgar, red.) er så evig glad i deg, Dora. Jeg vet at jeg skriver til deg i kjærlighet. I dyp hengivenhet».