Passasjerene om bord på Eastern Airlines 727 stirrer forbløffet på mannen som baner seg vei gjennom flyets midtgang med en flyvertinne på slep. Han trykker en stor slaktekniv mot kvinnens hals, og forsvinner med offeret inn i cockpiten.
Passasjerene sitter helt lammet i noen minutter, før frykten deres blir bekreftet av flykapteinen over høyttaleren – flyet som er på vei fra New York til Miami har blitt kapret.
«Fortell dem at dette ikke er en spøk. Galningen er ekte.» Allen Funt
Allen Funt er en av de redselsslagne passasjerene om bord i flyet denne februardagen i 1969. Den 54 år gamle amerikaneren er på toppen av sin karriere og har i mer enn 20 år produsert det populære fjernsynsprogrammet Candid Camera – Skjult kamera.
Showet der vanlige mennesker blir filmet med skjult kamera i merkelige situasjoner, får hver uke millioner av amerikanske TV-tittere til å riste av latter.
Men opptrinnet i flyet er for en gangs skyld ikke Allen Funts verk, og han forsøker etter beste evne å berolige sin kone og to små barn. Funts halvskallede hode er imidlertid kjent for alle amerikanere, og de vet at når han er i nærheten er det narrestreker i luften.
Så da en kraftig kvinne på et av nabosetene plutselig får øye på Funt, er hun ikke i tvil.
«Si noe da,» kommer det fra henne, mens hun stirrer på en måpende Funt.
«Frue, jeg er like redd som deg. Vær snill og ikke gjør noe dumt. Bare sett deg, og la meg være,» prøver Funt forgjeves, men kvinnen er sikker i sin sak.
«Du har sagt mer enn nok,» bjeffer hun og henvender seg til resten av kabinen:
«Mine damer og herrer. Jeg er glad for å kunne avsløre at dette ikke er en flykapring. Denne spøkefuglen er Allen Funt, og vi er med i Candid Camera!»
Det tar et par sekunder før budskapet trenger inn hos passasjerene, men så bryter jubelen løs. Folk tramper i gulvet og klapper, og da flykapreren forundret kikker ut fra cockpiten for å se hva som foregår, får også han klappsalver.
Den like forbløffede Funt ber om at ingen går frem til kapreren for å gratulere ham med hans flotte prestasjon. TV-personligheten kikker rundt seg for å finne ut hvordan han skal oppklare misforståelsen.
Blikket hans faller på en prest: «Fader, jeg har ingen rett til å be deg om en tjeneste, men kanskje de vil tro på deg. Fortell dem at dette ikke er en spøk. Galningen er ekte.»
Presten gransker Funt og bryter så ut i latter. «Kommer ikke på tale! Meg lurer du ikke,» ler han hjertelig.
I 1969 var Allen Funt og familien om bord på et fly som ble kapret – og alle trodde at han sto bak.
Først da flyet lander på Cuba og sikkerhetsstyrker pågriper flykapreren, går det opp for alle passasjerene at Funt ikke hadde noe med kapringen å gjøre.
Men passasjerenes reaksjon vitnet om Allen Funts enorme innflytelse i etterkrigstidens USA. Hele nasjonen kjente til showet hans, som hadde brutt alle grenser og banet helt nye veier for underholdningsindustrien.
Krigen ga opphav til nye ideer
Det var ikke mye latter i verden da Allen Funt ble født i Brooklyn i New York i september 1914. Første verdenskrig hadde nettopp brutt ut, og da Funt 25 år senere startet sitt eget radioproduksjonsselskap, var verden på vei ut i enda en ødeleggende krig.
Newyorkeren ble innkalt i 1941, men Funts radioerfaring gjorde at han ble utstyrt med en mikrofon i hærens signalkorps.
På Camp Gruber i Oklahoma fikk han overtalt hæren til å produsere radioprogrammer som skulle underholde troppene, som ellers ikke fikk annet enn krigsnyheter på radioen.
Funt hadde alltid hatt et humoristisk sinn, og han ønsket å gi de amerikanske soldatene litt underholdning. Alvor var det nok av under 2. verdenskrig. I et av programmene hans, med tittelen «Bak identitetsmerket», kunne menige før utsendelse til fronten sende inn et brev med et sprøtt ønske til Funt, som så ville oppfylle drømmen.
En soldat ønsket for eksempel å «svømme i øl», og Funt fant en rik familie med svømmebasseng som var villig til å skifte ut vannet med øl fra et lokalt bryggeri. Hele seansen ble foreviget med mikrofon og deretter sendt ut i eteren.
VIDEO – Se en betjent miste fatningen i trafikken:
Disse uvanlige programmene engasjerte lytterne, og tiden i hæren lærte ham at den frekke formen for underholdning hadde et stort publikum. Det var også i hæren at Funt så en spesiell, tysk båndopptaker som amerikanerne hadde fått fatt i. Apparatet var datidens minste transportable opptaker.
«Det ga meg en idé. Den amerikanske hæren ante det ikke, men Onkel Sam var indirekte ansvarlig for at Skjult kamera ble født,» avslørte Funt senere. Apparatet var nemlig veldig lett å skjule.
Etter krigen flyttet Funt de elleville radioprogrammene sine ut i den sivile verden, slik at amerikanerne fikk et «ærlig blikk på» hvordan folk reagerte i usedvanlige situasjoner. Newyorkeren ønsket å ta opp skjulte samtaler mellom alminnelige mennesker, for der var det selvsagt mye morsomt.
Funts kontor delte kantine med et modellbyrå i samme bygning, og han og de andre mannlige kantinegjestene hadde ofte ønsket at de kunne overhøre samtalene mellom de vakre modellene, som ofte sto og hvisket.
Funt monterte en liten opptaker i en sugerørsbeholder i nærheten av der modellene ofte sto og snakket. Men skuffelsen var stor da han hørte gjennom båndet:
«Det var det mest uinteressante sludderet du kunne tenke deg. De pratet bare om sminke og dating. Det var et slag i ansiktet at selv disse flotte jentene bare snakket om helt hverdagslige ting. Det var tydelig at jeg manglet en ingrediens for å få konseptet mitt til å fungere.»
Funts skøyerstreker på radio
Funt behøvde ikke å vente lenge før han fant den manglende ingrediensen. Fra kontoret sitt hadde han utsikt til en tannlege i nabobygningen – kanskje var samtalene der mer oppsiktsvekkende? Funt hadde lagt merke til at pasientene virket kritiske overfor assistenten, men så fort tannlegen kom inn ble pasientene svært så ærbødige.
Funt fikk ordnet det slik at han kunne gjemme en mikrofon i nærheten av tannlegestolen. Mens han satt og plundret med opptakeren, kom det en pasient inn døren og satte seg i stolen.
Kvinnen trodde at Funt var tannlegen, og begynte å fortelle om de ømme visdomstennene sine. Funt grep sjansen og spilte med i rollen som tannlege. Han ba kvinnen åpne munnen så han kunne undersøke tennene.
«Jeg har undersøkt deg grundig, og jeg har oppdaget at du ikke har visdomstenner,» sa han til henne.
«Har jeg ingen visdomstenner?» spurte pasienten forvirret.
«Det er korrekt. De mangler ganske enkelt,» svarte Funt.
Før situasjonen utviklet seg videre kom den riktige tannlegen inn og overtok behandlingen av den perplekse pasienten mens Funt forlot lokalet.
«Jeg var helt oppe i skyene. Jeg hadde funnet det elementet som manglet for å få «Candid» til å fungere: å sette inn en provokatør. Det var bruk for en person som kunne fjerne det ordinære i hverdagssituasjonen og bringe den et skritt videre,» skrev han senere.
RADIO – Hør en i dag helt politisk ukorrekt radiospøk om eskimoer:
Bevæpnet med en båndopptaker slentret Funt rundt i Manhattans gater og fremprovoserte absurde situasjoner som uvitende ofre reagerte på. Fra opptakene laget han et bånd med de beste episodene, som han spilte av for radiokanalene.
American Broadcasting Company (ABC) lot seg begeistre, og sommeren 1947 kunne amerikanerne for første gang lytte til programmet Candid Microphone – «Skjult mikrofon».
«Selv om mange av de skjulte opptakene er laget i humorens navn, er det egentlige målet å komme tettere på virkeligheten og fange folk når de ikke er på vakt,» lød innledningen før moroa startet.
Candid Microphone var noe helt nytt, og lytterne moret seg over ofrenes reaksjoner på bisarre situasjoner og spørsmål – som når Funt oppsøkte en urmaker for å kjøpe en klokke som gikk baklengs, eller stoppet en murer på gaten for å spørre om vedkommende kunne mure inn en person hjemme hos Funt. Det kunne mureren, så lenge det ble «laget et luftehull».
I en annen populær sketsj opererte Funt i rollen som kontorsjef. Han hadde låst fast sekretæren til skrivebordet og ringte så til en låsesmed. Da låsesmeden kom, forklarte Funt at han hadde mistet nøkkelen og trengte hjelp fordi det var «tid for lunsjpausen hennes».
Den måpende låseeksperten var helt stille, før han til slutt utbrøt: «Jeg har aldri før sett noen som er lenket fast slik. Det måtte i så fall være vestpå.»
Anmelderne tok godt imot det nyskapende radioprogrammet. New York Herald Tribune mente det var «fantastisk morsomt» og herlig å høre folks «uforberedte, intetanende og ikke-arrangerte kommentarer».
Avisen var ikke i tvil om at konseptet gikk en stor fremtid i møte, selv om anmelderen også bemerket trusselen mot privatlivet: «Mulighetene er ubegrensede, fremtidsutsiktene urovekkende. Vent til de lager Candid Television Camera. Da vil du ikke være trygg i ditt eget badekar».
Anmelderens profeti gikk raskt i oppfyllelse. Allerede året etter var Funt klar til å kaste seg over skjult kamera.
Kamera erstattet båndopptaker
Da Candid Microphone hadde gått sin seiersgang i nesten et år, ringte et filmteam til Allen Funt. De laget små reportasjer som ble vist som oppvarming til kinofilmer, og ønsket å filme når Funt laget et av numrene sine.
For Funt var det fin reklame, men han var sterkt i tvil om det overhodet var mulig å skjule filmteamet og kameraene deres. «Ta det rolig. Vi skal nok holde oss skjult,» garanterte filmfolkene.
De holdt det de lovte. Kameraet var så godt skjult at ingen i nærheten ante at det ble filmet. Funt var imponert, men først og fremst begeistret. Og med den åpenbaringen ble Candid Camera født.
Radionumrene fungerte bra, men nå kunne publikum plutselig se ofrenes ansiktsuttrykk. Det tilføyde et ekstra underholdende element.
VIDEO – Se en rekke av Funts egne favoritter:
Etter TV-premieren i 1948 slo magasinet Variety fast at «Candid Camera er enda bedre» enn radioprogrammet. Til gjengjeld medførte TV-formatet en rekke nye utfordringer når Funt og teamet hans skulle sette opp utstyret sitt.
Filmopptak krevde på den tiden mye lys, men folk ble naturligvis mistenksomme dersom de fikk en lyskaster i hodet når de for eksempel var på restaurant.
Derfor sørget Funts stab for å lyse opp en annen del av lokalet enda mer, for da merket ikke ofrene at de selv satt i kraftig lys. Hvis noen spurte om lyset svarte Funt at «stedet skal males», og det svaret kjøpte de fleste.
Selve kameraet var lettere å skjule. Ofte ble opptakeren bare plassert bak et skjermbrett som hadde hull til linsen. Også mikrofonene var relativt enkle å gjemme, siden Funts teknikere allerede hadde laget sine egne avlyttingsremedier.
Dermed kunne helt alminnelige telefoner, lamper og askebegre utstyres med innebygde mikrofoner. Selv en uskyldig pakke Kleenex kunne inneholde en mikrofon.
følge Funt var utstyret så lite og usynlig at andre nasjoner i starten av den kalde krigen kontaktet ham for å få tips om hvordan de kunne forbedre sitt spionutstyr.
Morsomhetene var det som oftest Funt selv som klekket ut. Hvis han sto i fare for å gå tom for ideer, hentet han bare frem telefonkatalogen. Når han bladde litt i katalogen med annonser og telefonnumre til firmaer, veltet inspirasjonen frem.
Mange løste aldri inn Allen Funts pengesjekk, men rammet den i stedet inn som et minne.
Kameraet avslørte folks hemmeligheter
Funt måtte ha ofrenes tillatelse for å kunne bruke opptakene. Det krevde oppfinnsomhet og en økonomisk godbit.
Det var ikke alle som var like begeistret når Funt avslørte at han hadde drevet ap med dem og i tillegg hadde det hele på bånd. Noen ble rasende og slo etter Funt mens andre prøvde å løpe unna.
Begge deler var dårlig nytt for kamerateamet, som av juridiske årsaker måtte ha ofrenes godkjennelse for å bruke opptakene.
For å hindre at folk flyktet, utviklet Funt derfor en teknikk der han la armen kameratslig rundt dem, slik at de ikke kunne stikke av når han fortalte dem sannheten. De fleste hadde ikke så mye imot å delta når de fikk roet seg, og det hjalp at Funt ga dem en sjekk på 50 dollar som takk.
Det var likevel enkelte som ikke ga sitt samtykke. Det var de personene som ble fanget på feil sted til feil tid. På et tidspunkt filmet teamet åtte ulike par i en restaurant, og seks av dem nektet plent å gi Funt tillatelse. Det viste seg at de fleste av parene var gift – bare ikke med hverandre.
Et godt nummer besto nemlig ofte i å kontakte vanlige arbeidsfolk som Funt ville sette i en uvanlig situasjon. Da en annonse for et vaskebyrå eksempelvis lovte at firmaet kunne «rengjøre alt», ba Funt firmaets sjef om å komme til et kontor.
Her fortalte han mannen at han gjerne ville ha vasket noen penger. Rengjøringseksperten blunket ikke en gang, og lovet at sedlene skulle bli «glatte og rene, helt som nye».
Funt brukte programmets orkester som testpublikum for å finne ut hvilke morsomheter som virket. Ut fra deres reaksjon kunne han sortere ut det dårlige materialet. Etterpå fikk Funt en ekstra evaluering hos sin lokale kioskeier.
«Hvis alt han sa var ‘Godt show, Allen’, visste jeg at det hadde vært en flopp. Men hvis han kommenterte ett bestemt innslag og sa ‘Jeg elsket den der! Kona og jeg lå flate av latter’, så var jeg fornøyd resten av dagen,» avslørte Funt i sin selvbiografi.
Sosiologer studerte showet
Som oftest var mottakelsen av sendingene svært god, og seertallene steg opp gjennom hele 1950-tallet. Men det var ikke bare hjemme i stuene man fulgte Funts programmer. Også forskere ved flere universiteter studerte showet med påtakelig interesse.
Det hadde alltid vært Funts mål at de skjulte mikrofonene og kameraene skulle vise menneskets sanne natur. Selv om noen kritikere mente Candid Camera var et ondsinnet inngrep i privatlivets fred, mente flere sosiologer at programmet var en svært spennende studie av menneskets adferd.
VIDEO – Se to skolegutter reagere på sin nye, vakre lærerinne:
Harvard-sosiologen David Riesman gikk så langt som å kalle Funt «den nest mest geniale sosiologen i Amerika» (etter den berømte Paul Lazarsfeld, som var kjent for sine studier av velgeradferd i USA).
Candid Camera ble et undervisningsverktøy på flere universiteter, siden opptakene med skjult kamera utløste mekanismer, oppførsel og ritualer i samhandlingen mellom mennesker. Filmsekvensene ga blant annet innsikt i folks adferd overfor autoriteter, som ofte hadde roller i Funts univers.
Opptakene avslørte for eksempel at selv om en låsesmed tydeligvis mente det var vanvittig av en sjef å låse sekretæren fast til pulten, så var han likevel ikke villig til å konfrontere sjefen – autoriteten – med den umoralske handlingen.
Buster Keaton demonstrerer for Funt hvordan en pepperbøsse skal spille hovedrollen i sketsjen hans.
Stumfilmstjerne fikk alle til å gråte av latter
På 1960-tallet fikk Funt selveste Buster Keaton til å opptre i en sketsj, og den ble en av Skjult kameras morsomste.
I løpet av årene fant Allen Funt ut at skuespillere som var over sine beste profesjonelle år men fremdeles var berømte, passet perfekt til programmene hans. En av disse var Buster Keaton, som i stumfilmens tidsalder hadde vært en av Hollywoods aller største stjerner.
Keaton kjente alle triks innenfor komediesjangeren og trengte derfor nesten ikke instruksjon – Funt slapp ham stort sett bare løs i en typisk amerikansk diner.
I scenen setter Keaton seg ved disken iført et par ekstremt tykke briller og bestiller suppe, og derfra går alt galt. Først faller lokket av pepperbøssen så hele innholdet ender i suppen. Pepperen får så Keaton til å nyse så kraftig at også tupeen hans og de tykke brillene faller ned i suppen.
Ved siden av Keaton sitter innslagets virkelige ofre – et ungt par som desperat prøver å ikke le. Det får de store problemer med da Keaton – etter å ha prøvd å sette den dryppende våte tupeen tilbake på hodet – i stedet bestiller en toast som han straks søler kaffe på og må vri for å få ut væsken.
Gjennom hele seansen fokuserer det skjulte kameraet på det unge paret. Mannen, som sitter lengst unna, holder kvinnen løpende orientert om katastrofene mens hun nesten gråter av latter.
På den måten viste Candid Camera et mer sannferdig bilde av virkeligheten. Hvis låsesmeden i stedet hadde blitt intervjuet av en sosialpsykolog i forbindelse med en studie, hadde vedkommende etter all sannsynlighet svart at han ville klaget på sjefens handling.
Generelt ble Candid Camera – i motsetning til dagens TV-show med skjult kamera – sett på som mer enn bare lett underholdning. Programmet var riktignok bygd opp rundt humor, men de fiffige innslagene ga også folk noe å prate om.
Når et avsnitt hadde rullet over skjermen, var det ikke uvanlig at ofrenes oppførsel ble diskutert over hekken med naboen neste dag. For de fleste amerikanere var det imidlertid først og fremst behovet for en god latter som fikk dem til å like showet. Og Amerika var langt fra ferdig med å le.
Smil, du er på skjult kamera!
I 1960 inngikk Funt en avtale med CBS. TV-kanalen hadde hele sendeflaten på søndagene, den kvelden amerikanerne ofte samlet seg foran skjermen.
Kvelden startet med den høyt elskede «Lassie»-serien, og når barna var vel i seng klokken 22, var det tid for Candid Camera.
Til tross for det sene tidspunktet ble Funts show mer populært enn noensinne, og to måneder etter debuten på CBS var programmet det fjerde mest sette i USA. To år senere var showet det nest mest populære i landet med nesten 16 millioner seere.
Woody Allen jobbet for Funt i ungdommen. Han ble siden verdensberømt.
At så mange amerikanere fulgte med uke etter uke på 1960-tallet, førte til at Funts ansikt ble gjenkjent overalt. Et amerikansk magasin utnevnte ham til og med til en av «Amerikas 10 mest gjenkjennelige personer».
Det var derfor ikke så merkelig at spøkefuglen ble oppdaget og mistenkt for å stå bak kapringen av Eastern Airlines 727 i 1969.
Berømmelsen førte til at Funt måtte kle seg ut med falskt hår og skjegg når han skulle gjennomføre sine skøyerstreker. Men på 1960-tallet begynte newyorkeren også å bruke mer ukjente «provokatører» til de komiske situasjonene.
Også kjendiser hadde gjesteopptredener, til seernes store begeistring. Baseballstjernen Mickey Mantle hadde for eksempel rollen som caddie på en golfbane, der han gjorde alt en caddie absolutt bør unngå.
Han pratet og nøs når spillerne skulle slå og ga dem katastrofale råd. Da Mantle løftet på lua og avslørte ansiktet sitt, gikk golfspillerne i sjokk – og TV-seerne gikk amok.
VIDEO – Se Woody Allen lage skjult kamera:
Funt hadde i årevis jaktet på den perfekte avslutningen på innslagene, men det var først etter 15 år i Candid-universet at han fant setningen som skulle hefte ved showet for alltid.
«Smil, du er på skjult kamera!» lød det for første gang i 1961. Replikken var en hit fra første stund, og ifølge et amerikansk VVS-selskap ble slagordet den mest skrevne setningen på toalettdørene i USA.
Siden de fleste snart ble kjent med replikken, kunne Funt avsløre sannheten for offeret langt mer effektfullt enn om han hadde måttet gi en lang forklaring om at vedkommende var filmet for moro skyld.
Rent teknisk ble programmet også bedre da det i 1966 gikk fra sort-hvitt til farge-TV. Alt ble lekrere å se på, og da Candid-suksessen fortsatte inn på 1970-tallet, gjorde også videobånd produksjonen lettere.
Mikrofonene ble med tiden både mindre og trådløse, noe som gjorde det enklere å sette opp utstyret uten at nysgjerrige folk oppdaget hva som foregikk.
Skjult kamera ga inspirasjon til Reality-TV
Med Candid Camera hadde Allen Funt bevist at TV med vanlige mennesker kunne fange seerne. I 1989 kopierte kanalen Fox konseptet med programmet «Hidden Video».
Allen Funts sønn Peter oppdaget imidlertid at Fox slett ikke brukte vanlige mennesker, men skuespillere. Funt saksøkte Fox, og kanalen måtte endre tittelen til «Totally Hidden Video» og love å ikke lure folk med skuespillere som ofre i fremtiden.
De neste tiårene eksploderte antallet nye reality-programmer. Men ifølge Peter Funt hadde programmene et annet premiss: «Vi arbeider ut fra ideen om at folk er fantastiske, og det er vi ute etter å bekrefte. Våre imitatorer og andre programmer fremstiller det ofte fra et motsatt perspektiv – folk er dumme, og det vil de finne metoder for å understreke,» uttalte Peter Funt i 2010.
Seerne fulgte fortsatt med hjemme i stuene, men på 1980-tallet begynte også dramaserier som Dallas og Dollars å vinne amerikanernes hjerter.
Candid Camera ble skjøvet ut av topp-50-listen over de mest sette programmene, men publikum var ikke helt borte og i 1987 gjorde Funt og CBS seg klare til å feire det populære showets 40-årsjubileum. Og denne gangen var det med nytt Funt-blod foran kameralinsen.
Funts lys sluknet
Allerede i 1962 hadde Funts eldste sønn Peter medvirket i Candid Camera, og da Allen Funt merket at alderen begynte å gjøre seg gjeldende i 1987, var tiden kommet for å gjøre Peter til en sentral skikkelse i showet.
I flere år ledet far og sønn Candid Camera sammen, og i 1991 proklamerte magasinet Variety at «showet hadde fått tilbake noe av energien fra de tidligere årene.»
Allen Funts egen energi var imidlertid nesten oppbrukt. Han fikk slag i 1993, og sønnen overtok ledelsen av farens hjertebarn. Seks år senere ble det et endelig farvel med USAs store spøkefugl.
«Jeg holdt hånden hans og lovet å ta meg av familien og programmet,» fortalte Peter Funt om avskjeden med sin 83-årige far ved sykesengen i 1999.
Peter holdt det han lovet, og førte Candid Camera inn i et nytt årtusen. Først i 2014 ble showet lagt ned.
Som det eneste underholdningsprogrammet i TV-historien produserte Candid Camera nye episoder gjennom syv tiår på rad. Men lyset var slukket for godt, og det skjulte kameraet ble gjemt helt bort.