Smukke George og tjeneren Jeffries

Alle elsket å hate Pene-George

Iført gullhårspenner og fargerike kvinneklær provoserte bryteren Pene-George hele det konservative USA. Den utålelige atleten tjente millioner, men berømmelsen endte med å koste ham livet.

Iført gullhårspenner og fargerike kvinneklær provoserte bryteren Pene-George hele det konservative USA. Den utålelige atleten tjente millioner, men berømmelsen endte med å koste ham livet.

Bettmann/Getty Images, HISTORIE/montage

Olympic Auditorium i Los Angeles er fylt til bristepunktet 11. november 1947.

De 10 500 fremmøtte av begge kjønn beveger seg utålmodig frem og tilbake i setene som alle vender mot bokseringen midt i arenaen. Her har publikum i tretti år kunnet se seriøse boksere og klassiske brytere kaste hverandre i gulvet, men i kveld er bokseringen ramme rundt en langt mer utartet sportsgren – fribryting. Og om litt stiger kveldens helt store hovedperson inn på scenen.

«Mine damer og herrer, Pene-George er på vei!» lyder det fra høytalerne.

En pompøs marsj fyller arenaen idet George trer inn på en rød løper som tjeneren hans, Jeffries, har rullet ut. Fribryteren er 175 cm høy, veier nesten hundre kilo og har en manke av platinablondt, krøllet hår satt opp med gullnåler. En spraglet silkekåpe smyger seg rundt den muskuløse kroppen, og et arrogant smil ser ut til å ha frosset fast midt i det gigantiske ansiktet.

«Jeg er den peneste i verden. Du er for stygg til å være i ringen med meg.» Pene-George, 1947

Tjeneren Jeffries kaster roseblader ut foran Pene-Georges føtter og dynker både ringen, dommeren og motstanderen Sam Manecker med en parfyme han kaller «Chanel nummer 10». Da dommeren tar tak i Pene-George for å presentere ham, roper bryteren hysterisk:

«Få de skitne hendene dine unna!»

Så roper han til motstanderen: «Jeg er den peneste i verden. Du er for stygg til å være i ringen med meg.»

Buing, piping og bannord hagler ned over den blonde bryteren. Men i kveld kommer edene ikke bare fra publikum i arenaen. Kampen blir nemlig også vist på fjernsyn, som så vidt har begynt å bli vanligere i amerikanske hjem.

Pene-George vinner ikke bare kampen – til publikums fortvilelse –, men også hele USAs oppmerksomhet. Den ekstravagante bryteren er den perfekte skurk og blir landets første store TV-stjerne.

«Jeg vet ikke om jeg var skapt for fjernsynet, eller om fjernsynet var skapt for meg», sa bryteren senere. Snart skal mediet gjøre fribryting populært som aldri før og Pene-George til den best betalte idrettsmannen i USA.

Smukke George wrestler med modstander

Pene-George var kjent for å bruke feige knep i ringen, men han kunne også slenge motstanderen rundt, når det var nødvendig.

© Nara Archives/Shutterstock/Ritzau Scanpix

Kona blåste liv i karrieren

Fribryting hadde eksistert i USA i flere tiår før sporten ble forvandlet til en muskuløs maskerade for massene. Den særegne bryteformen – som også ble kalt «catch-as-catch-can» (grip det som kan gripes) – stammet fra Storbritannia og tillot i motsetning til klassisk gresk-romersk bryting også spark, armvridning, slag og kvelertak.

Fribryting ble utbredt i USA, og på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det et kuriøst innslag i sterk-mann-konkurranser på tivoli og karneval.

Frem til 1910-årene var det ingen som tvilte på ektheten ved amerikansk fribryting, men omkring 1915 begynte de første ryktene å svirre i mediene om at utfallet av kampene var avtalt på forhånd. Men etter en nedgangsperiode ble ryktene redningen for «sporten», da arrangørene begynte å selge bryting som en særegen blanding av performancekunst og idrett. Underholdningsverdien lå mest i de spektakulære faktene – utfallet var mindre viktig.

Tre stærkmænd fra cirkus poserer

På 1800-tallet begynte «sterke menn» å opptre på sirkus, noe som med tiden utviklet seg til den tidlige fribrytingen.

© Collections.si.edu

Snart oppsto det forskjellige fribrytingsorganisasjoner i USA, og de kjempende i ringen fikk mer og mer rollen som skuespillere som bevisst brøt reglene med ulovlige spark og slag for å oppildne publikum. Og ingen klarte å være en rødere klut i ansiktet på tilskuerne enn skurken Pene-George.

Da George første gang inntok de amerikanske TV-skjermene i 1947, hadde den 32 år gamle bryteren arbeidet seg opp i bransjen i 15 år. Han debuterte i 1932 under sitt egentlige navn, George Raymond Wagner, og de neste årene kjempet han mot et utall fribrytere, særlig i USAs sørstater.

Selv om vinneren var avtalt på forhånd, lærte Wagner snart at han likevel kunne komme til skade. Som alle andre fribrytere fikk han seg noen smeller på vei mot toppen. Løse tenner, brukne ribbein og knuste ryggvirvler var hverdagskost når de menneskelige bergene kastet hverandre rundt i ringen.

Chief Don Eagle i høvdingedragt

På 1950-tallet dukket utallige fribrytere opp med ulike påfunn. En av de mest populære var Chief Don Eagle, en innfødt amerikaner fra mohawk-stammen som opptrådte i full høvdingdrakt.

© Creative Commons

I 1938 ble Wagners liv endret for alltid da han traff den 27 år gamle servitrisen Elizabeth Hanson. Etter noen få måneder giftet paret seg i en brytering under en forestilling i Oregon. 3500 av de 23 000 innbyggerne hadde møtt opp for å overvære det bisarre bryllupet.

Suksessen fikk paret til å gjenskape bryllupet over hele landet, og alle steder trodde publikum at de var de første til å se et bryllup i ringen. George og «Betty» visste at bryting ikke handlet om å vinne en kamp, men om å vinne folks oppmerksomhet.

Bortsett fra bryllupspåfunnet var Wagners karriere fortsatt ikke særlig imponerende. Han var verken en av de største eller teknisk beste bryterne, og etter et par år tjente paret fortsatt akkurat nok til å brødfø seg. Heldigvis hadde Betty en idé.

«Du er en altfor renslig bryter», sa hun til ektemannen. «Vi må gjøre deg skitnere!»

Smukke George og konen Betty

Wagners kone, Betty, var med på å skape figuren Pene-George. I 1950 endret George Wagner offisielt navn til «Gorgeous George».

© Digital Collection of Los Angeles Public Library

Fra det øyeblikket tok Wagner på seg rollen som skurken i ringen. Han stakk motstanderen i øyet, slo med knyttede never og oppfant et brutalt kvelertak som raskt ble forbudt. De skitne knepene fikk ham diskvalifisert fra kampene, men ryktet hans som fribrytingens verste skurk vokste dag for dag.

I 1943 tok paret skuespillet til nye høyder da Wagner trådte inn i ringen iført en fargerik silkekjole sydd av Betty og moren hennes. Det krøllede, mørke håret hans var farget platinablondt og satt opp med gullnåler i en feminin frisyre.

Publikum trodde ikke sine egne øyne. Wagner ga den testosterontunge oppvisningen en provoserende innsprøytning kvinnelighet og valset provoserende rundt i ringhjørnet som en jenteaktig muskelbunt mens skjellsord og forbannelser regnet ned over ham. «Gorgeous George», Pene-George, var født.

The Undertaker i wrestling arena

Vanvittige figurer er fortsatt en fast del av fribrytingens verden. «Begravelsesagenten» kan for eksempel gjenoppstå fra de døde, siden han er forbundet med en magisk urne.

© Steve Wright Jr.

Fribryting har sitt eget språk

Under Pene-Georges storhetstid i slutten av 1940-årene og første halvdel av 1950-årene utviklet amerikansk fribryting seg til en voldelig teaterforestilling med et helt eget språk, som fortsatt brukes i bransjen.

George ble USAs rikeste idrettsmann

Etter TV-opptredenen i 1947 eksploderte populariteten til Pene-George, og bryteren ble raskt en av landets største berømtheter. Tusenvis av mennesker kjøpte billett for å se den provoserende underholderen, og millioner snerret mot den utålelige bryteren på TV-skjermen. Pene-Georges ekstravagante stil tiltrakk seg særlig det motsatte kjønn – det anslås at opp mot 35 prosent av tilhengerne hans var kvinner, et enormt høyt tall sammenlignet med andre brytere.

Sigaretter, knapper, mynter og et hav av skjellsord ble kastet mot Pene-George når han steg inn i ringen. Noen ganger ble til og med de dyre kjolene stjålet og revet i stykker av det frådende publikummet. Men alt dette hatet så bare ut til å oppmuntre den uutholdelige figuren.

For å terge publikum brukte han for eksempel et kvarter på å legge kåpen sin sirlig sammen før kampen. Han tok også ølen fra en ropende tilskuer og tømte den over ham. Publikum ante ikke at mannen var ansatt av George selv.

Se Pene-George gjøre sin pompøse entré i ringen:

I sin storhetstid tjente Pene-George opp mot 100 000 dollar i året (nesten en million dollar i dag), og han var dermed den best betalte idrettsmannen i USA. Suksessen hans ga en oppblomstring av enda mer vanvittige figurer, og snart var bryteringen forvandlet til en voldelig sirkusmanesje.

George kunne trekke publikum som ingen annen, og derfor sørget arrangørene også for at han fortsatte å vinne.

I januar 1949 sto han overfor sin hittil største tittelkamp da han skulle kjempe mot Bobby Managoff på 107 kilo, som ifølge en sportsjournalist hadde «en rygg så bred som en garasjeport».

Her utførte Pene-George et av sine mest utspekulerte knep da han i tredje runde lot som om han falt om i ringen med et hjerteanfall. Da Managoff gikk bort for å se til ham, spratt George opp som troll av eske og slo ham ut med et avgjørende angrep.

«Vinn hvis du kan, tap hvis det er nødvendig, men juks alltid!» var Pene-Georges mantra.

Alkoholmisbruk endte karrieren

Kampen i 1949 ble karrierens høydepunkt. Pene-George selv beskrev det slik: «Da jeg valset ned mot ringen, fikk jeg den største applausen i mitt liv. Lyden var så voldsom at de ikke klarte å annonsere kampen. Jeg var en sensasjon.»

Samme år ble han til og med hyret som skurk i hollywoodfilmen Alias the Champ. På dette tidspunktet hadde brytemanien nådd uante høyder, men i 1950-årene begynte Pene-Georges fasade å krakelere.

I 1951 ble han skilt fra kona og støttespilleren Betty, noe som utløste et enormt alkoholforbruk.

Drikkevarene fikk fatale konsekvenser for karrieren. Pene-George glemte å møte opp til kamper, og den en gang så imponerende fysikken hans ble avløst av en tiltakende ølmage.

Smukke George som kvinde

Pene-George hadde mer enn hundre overdådige kåper og opptrådte etter sigende aldri to ganger i den samme.

© Bettmann/Getty Images

På dårlige dager var Pene-George så full at han knapt nok klarte å holde seg oppreist i ringen. I 1959 led brytingens ekstravagante skurk det verst tenkelige nederlaget. Etter å ha tapt for sin gamle rival Whipper Billy Watson måtte Pene-George la rivalen klippe av den ikoniske platinablonde manken foran 20 000 tilskuere i arenaen og millioner foran TV-skjermene.

Nederlaget markerte på sitt vis slutten på den største skurken fribrytingens verden noen gang hadde sett. Pene-George kjempet bare noen få ganger de neste årene og mistet håret enda en gang etter møtet med den maskekledde Tilintetgjøreren i 1962. Kampen ble hans siste.

Bare ett år etter, julaften 1963, ble George innlagt på sykehus med brystsmerter. Han døde to dager senere av hjertestans, 48 år gammel.

Pene-Georges innflytelse lever likevel videre helt frem til i dag. Fribryting som fargesprakende underholdning med outrerte personligheter som Hulk Hogan i 1980-årene skylder Pene-George alt. Antihelten gjorde provokasjon til en kunstform og banet vei for en industri der oppmerksomhet – den gode og særlig den dårlige – er den viktigste valutaen.