Hanekamp: Verdens minste gladiatorer

Tilskuernes forventningsfulle mumling stiger til en øredøvende roping. Veddemålene skal inngås:

“Odds to til én på Nash!”
“En guinea på Nash!”
“Nash, fem shilling!”

Kort etter trer motstanderen, Flemming, frem med sin hane. Selv om de to fuglene fortsatt er i sekkene sine, utstøter de truende lyder mot hverandre.

Forsiktig åpner Nash sekken og trekker ut den peneste hanen Edward noensinne har sett:

"Det var en rød og svart fugl – slank, maskulin og med trimmede fjær."

På hvert underbein har den en fastspent sølvspore, ca. 4 cm lang. Nash rekker hanen til motstanderen slik at han kan undersøke fuglen fra nebb til sporer.

Endelig blir arenaen ryddet – bortsett fra de to kamphanene og deres eiere. Mennene sitter med hver sin fugl i hendene og hisser dem opp ved å rekke dem frem mot hverandre. De to hanene gløder av raseri, og til slutt er det direkte farlig å holde dem. De to eierne slipper dyrene, og publikum istemmer en tordnende jubel. Kampen er i gang.

Haner kjempet for gudene

Arrangerte hanekamper har eksistert i minst 4000 år og er sannsynligvis verdens eldste dyrekamper – og de fortsetter den dag i dag. Edward Herberts brev kunne like godt ha blitt skrevet i antikkens Romerriket som i dagens Filippinene.

De første hønsefuglene ble domestisert av kineserne og inderne rundt 3000 f.Kr. Historikerne regner med at dyrenes eiere raskt oppdaget at flokkens hanner naturlig angrep sine rivaler. Og herfra var skrittet ikke langt til å arrangere regulære kamper. I Induskulturen, som i årene 3300-1300 f.Kr. spredte seg ut over dagens India og Pakistan, er det funnet bevis for at haner primært ble brukt til kamp og ikke som mat.

Hønsehold og hanekamper spredte seg snart til områdene rundt. I Midtøsten fikk hanene en nesten religiøs status. I både Babylon, Assyria og Persia ble hanen ansett som et guddommelig vesen, hvis fryktløse kampånd måtte være tett forbundet med gudene.

Et av stedene der hanekamp skulle få størst betydning, var i antikkens Hellas. Ifølge en legende ble sporten oppdaget av den athenske statsmannen og generalen Themistokles.

Da Themistokles i 492 f.Kr. marsjerte hæren sin mot perserne under den første perserkrigen, så han – ifølge den romerske historikeren Aelianus – to haner slåss i veikanten. Themistokles beordret hæren til å stoppe slik at soldatene kunne bli inspirert av dem:

“Se, disse to kjemper ikke for sine guder, foreldrene sine, for ære, frihet eller sine barns sikkerhet. De kjemper bare fordi de nekter å bøye seg for hverandre.”

Ifølge legenden ga synet av hanenes kamp soldatene ny kampånd slik at de kunne slå den tallmessig overlegne persiske hæren.

I de følgende årene ble Athen rammet av en regelrett hanekampfeber. Alle unge menn i våpenfør alder måtte nå komme til de fastsatte hanekampene og kunne ikke gå før den siste kampen var over. Hanenes kamp inspirerte til gode dyder og større mot, mente grekerne, som så på hanen som den ideelle krigeren.

"Vår tapperhet styrkes av hanenes gode eksempel", skrev den greske filosofen Krysippos på 200-tallet f.Kr.

Fuglen var nært forbundet med krigsguden Ares og ble ofte avbildet på soldatenes skjold og hjelmer.

Metallsporer skulle gjøre kampene jevnere

Fra Athen nådde hanekampene rundt 471 f.Kr. til Roma. Men selv om romerne gladelig lånte fra den greske kulturen, møtte kampene i begynnelsen stor motstand. Sporten ble ansett for å være barbarisk underholdning.

Men da Julius Cæsar som feltherre forsøkte å erobre England rundt år 55 f.Kr., observerte han at britene praktiserte hanekamp – og at det til og med var ulovlig å spise hanene.

Cæsar elsket angivelig sporten, og kort tid etter overga også romerne seg. Snart ble haner avbildet på alt fra mynter til fine mosaikker i overklassens hjem.

Den romerske forfatteren Columella klaget rundt 50 e.Kr. over at dedikerte fans av hanekamp ikke klarte å stoppe før de hadde spilt bort hele arven sin.

En grunn til at kampene vant innpass, kan ha vært at de var et billig alternativ til en tradisjonell gladiatorkamp: Der de rustningkledde gladiatorene var dyre og krevde en stor arena, kunne hanekamper lett arrangeres i et smug eller på et jorde.

Sikkert er det at romerne var de første som satte hanekampen i system ved å avle på spesielt aggressive raser og eksperimentere med å gi hanene våpen.

Det er nærliggende å tro at sporene ble lagt til for å gjøre kampene blodigere, men ikke alle forskere er enige. Noen mener at metallsporen også var et forsøk på å gjøre kampene jevnere.

Fra naturens hånd har haner en spore på hver tars (underbein). Sporen består av en knokkel omgitt av et hornlag, men visse raser og eldre haner har naturlig større sporer og dermed en stor fordel i kamp. Ved å erstatte dem med en metallspore i en standardisert størrelse sørget romerne for at yngre haner hadde bedre sjanser mot de eldre.

Kongenes sport var for alle

Etter Romerrikets sammenbrudd på slutten av 400-tallet forsvant tilsynelatende de offentlige hanekampene fra Europa. De er ikke nevnt i bevarte kilder før 1170, da den engelske kirkeadministratoren William Fitzstephen skrev:

”Hvert år, på fetetirsdag, tar skoleguttene med seg kamphanene sine. Frem til middag har de lov til å more seg med å se dem slåss.”

Tradisjonen med den årlige hanekampen i engelske skoler på fetetirsdag (tirsdag etter fastelavnssøndag fortsatte helt til 1800-tallet. Den endelige vinneren av kampene slapp gjerne å bli pisket under fasten, noe som ellers var normalt i de religiøse skolene slik at guttene kunne føle Jesu smerte.

I flere hundre år var hanekamp en fornøyelse for skolegutter, men da Henrik 8 besteg tronen i 1509, ble kampene nærmest Englands nasjonalsport. Kongen elsket hanekamp og bygget arenaen "The Royal Cock-pit" ved siden av sitt palass Whitehall i London.

Hanekamp ble nå omtalt som “kongenes sport”, og da Jakob 1 kom til makten i 1603, utnevnte han til og med en spesiell hanemester som sto for avl og opplæring av de kongelige hanene. Fire år senere utkom den første boka som gikk i dybden med de beste måtene å avle, trene og kjempe med hanene på.

Allerede på denne tiden kom det kritikk av kampene. Bl.a. skrev forfatteren Philip Stubbes i 1583: "Hanekamp er utvilsomt den mest barbariske av alle sportsgrener og en skam for menneskeheten."

Men for de utallige tilhengerne falt kritikken for døve ører.

Fra midten av 1500-tallet til begynnelsen av 1800-tallet forble hanekamp en av Englands mest populære sportsgrener. Datidens skrifter og aviser var fylt med annonseringer av kamper, og i motsetning til andre sportsgrener tiltrakk den tilskuere fra alle samfunnslag.

Selv om kampene møtte motstand under f.eks. statslederen Oliver Cromwell, som i 1654 gjorde hanekamp ulovlig i hele England, var ikke årsaken at han syntes synd på dyrene. Cromwell antok at kampene var et samlingssted for forrædere og opprørere som var imot hans styre. Straks etter hans død i 1658 ble kampene lovlige igjen.

Heller ikke Edward Herbert, som besøkte “The Royal Cock-pit” i 1822, tenkte på dyrevelferd. Han syntes kampen var ”storslått og vakker”.

Han beskrev i brevet til vennen sin hvordan de to fuglene styrtet mot hverandre i et forvirret kaos. Da ingen av dem vant det første angrepet, begynte de å se hverandre an mens de unnvek motstanderens utfall.

Plutselig hoppet Nashs hane opp og hugget sølvsporen sin inn i motstanderens bryst. Blodet piplet ut, og den skadde hanen, som hadde vært gul før, ble langsomt oransje. Halvparten av salen jublet, mens den andre halvparten tok seg til hodet.

Eierne løp inn i arenaen for å undersøke dyrene sine og vaske sårene. Så ble kampen startet på nytt, men "Flemmings fugl vaklet mot motstanderen og ble forferdelig hardt truffet". Den fikk et hugg til, og så var den død.

Amerikanerne avlet frem kjempehaner

Hanekampens historie er best dokumentert i England, men den ble dyrket i det meste av verden på 1600- og 1800-tallet.

Da oppdagelsesreisende Fernando de Magellan nådde Filippinene i 1521, oppdaget han at det også ble praktisert hanekamp der – selv om øyene aldri hadde opplevd vestlig innflytelse. Magellans assistent, Antonio Pigafetta, skrev i sin dagbok:

“De holder veldig store og veldig tamme haner. Noen ganger får de dem til å slåss mot hverandre og setter penger på vinneren.”

Det er imidlertid ingen tvil om at særlig den europeiske koloniseringen brakte hanekampen ut i verden. Historikere mener at de første kamphanene som nådde Nord-Amerika var irske eller engelske – men det tok ikke lang tid før amerikanerne avlet frem sine egne.

En av de mest kjente amerikanske hanerasene var de enorme "Connecticut Strawberries". En 3 kg tung hane av denne rasen, kjent som "Pukkel" pga. en medfødt misdannelse, kjempet i tre år på arenaen – uten noensinne å tape - på midten av 1800-tallet. Tusenvis av dollar ble spilt hver gang "Pukkel" ble båret inn på kampplassen.

På 1700-tallet ble hanekamp den nest mest populære sporten i Nord-Amerika, kun overgått av hesteveddeløp. De ble særlig arrangert i sørstatene, der bøndene lett kunne ta med seg egne haner.

Motstanden mot den blodige sporten hadde imidlertid allerede begynt å manifestere seg: I 1775 ble Georgia den første kolonien som gjorde kampene ulovlige. Etter at USAs uavhengighetskrig var over i 1783, ble hanekamp mange steder ansett som et barbarisk minne fra britene. Snart skulle imidlertid en ny og enda sterkere motstand spre seg.

Kamphane-oppdretter: “Kampene taler til menns natur”

Dyrevelferd satte en stopper for kampene

På 1800-tallet kom hanekamp under hard kritikk som en barbarisk og ondskapsfull sport i det meste av den vestlige verden. Motstanden ble forsterket av utviklingen av en enda blodigere kampform i England.

Under en såkalt Welsh Main ble 32 haner satt til å kjempe mot hverandre parvis. De 16 vinnerne av første runde ble straks satt til å kjempe mot hverandre, og slik fortsatte rundene til det bare var én hane igjen. Turneringsformen ble i 1775 kalt "skammelig for oss som briter" av antikvaren Samuel Pegge.

Også såkalte battle royals ble dyrket mange steder i verden. Her ble alle hanene sluppet ut på arenaen samtidig. I et kaos av fjær og blod var vinneren den siste overlevende.

Den første engelske protestgruppen mot dyremishandling oppsto i 1824, og ved stadig å være i den offentlige debatten lyktes gruppen i å snu folkestemningen.

Men først i 1849, 27 år etter at Edward Herbert hadde besøkt “The Royal Cock-pit”, led hanekampen sitt store nederlag da det britiske parlamentet vedtok “Cruelty to Animals Act”. Den banebrytende loven gjorde dyrekamper ulovlige og slo fast at alle dyr hadde rettigheter og ikke skulle slås eller mishandles.

Kampene fortsatte imidlertid i smug, så britene vedtok en ny lov i 1952 som gjorde det ulovlig å eie en hvilken som helst gjenstand tilknyttet hanekamp. Men forkjempere fantes fortsatt mange steder i den vestlige verden. Da den amerikanske delstaten Oklahoma debatterte et forbud mot hanekamp i 1975, raste demokraten John Monks i Representantenes hus:

“I hvert eneste land som er overtatt av kommunister, er noe av det første de foretar seg å gjøre hanekamp ulovlig.” Talen virket, og hanekamp ble først forbudt i Oklahoma i 2002.

I dag er hanekamp fortsatt lovlig i bl.a. Filippinene, Mexico og i noen regioner av Spania og Frankrike, hvor forkjemperne argumenterer for kampenes sterke kulturarv.