Franskmannen Maurice Garin snakker med kraftig og selvsikker stemme til et samlet fransk pressekorps:
“Hvis jeg ikke har blitt drept før vi når Paris, vinner jeg Touren.”
Sykkelstjernen vant den første utgaven av Tour de France året før, i 1903, og er nettopp kommet først over målstreken i Lyon etter å ha gjennomført den 467 km lange førsteetappen av Tour de France anno 1904.
Nå er Garin opprørt over at syklistene igjen og igjen blir overfalt av ukjente voldsmenn som særlig forsøker å stoppe rytterne som ligger i tet.
De skandaløse opptrinnene truer med å ta knekken på Tour de France ganske kort etter løpets fødsel.
Andre utgave av Tour de France begynte så bra
Årets løp begynte bra. Tilskuerne får det de vil ha da det blir et storslått brudd allerede på første etappe.
Tittelforsvarer Maurice Garin og Lucien Pothier rykker sammen fra feltet og legger opp til et samarbeid på den 467 km lange etappen fra Paris til Lyon. De tråkker løs på pedalene på de topp moderne racersyklene, som veier 25 kilo.
Solen steker i den varme midtfranske sommeren, og det er mange timer til rytterne kan hvile beina og baken etter turen på elendige franske landeveier. De to syklistene gjør seg ingen forhåpninger om å komme i mål innen mørkets frembrudd.
Maurice Garin - Han kom først i mål, men vant ikke.
Stjerne får bryte reglene
Midt på ruten, langt fra de offisielle depotene, møter Garin plutselig veggen. Han kontakter følgebilen og truer med å trekke seg hvis han ikke får hjelp.
Det er mot reglementet, men Garin vant den første Touren året før, og han er viktig for oppmerksomheten rundt løpet. Han får proviant.
Ryttere overfalt av maskerte menn
Lenger fremme, etter 16 timers kjøring på støvete grusveier, har solen gått ned.
Ut av mørket kommer en bil kjørende opp på siden av de to rytterne. Fire maskerte menn stirrer på de to utmattede konkurrentene, som ser seg tilbake, og blir møtt med slag.
De når bare så vidt å vike unna. Syklistene klarer med nød og neppe å holde rytmen, selv om bilen følger dem flere kilometer mens mennene roper, truer og forsøker å presse dem i grøften.
Garin og Pothier vakler av gårde, men de unngår velt. Voldsmennene flykter da en offisiell følgebil nærmer seg.
Syklistene har fått en smaksprøve på hva som venter dem under årets Tour de France. De er begge overbevist om at overfallsmennene er betalt av konkurrentene.
Rytter får haik med lokalkjente
Samtidig ligger franskmannen Pierre Chevallier bakerst i feltet, flere timer etter.
Han blir frakjørt gjentatte ganger, men hver gang klarer han overraskende å komme tilbake. Det er enkelt å jukse i ly av mørket. Velvillig lokalbefolkning gir ham haik i bilene sine.
Skandalene gir fine opplagstall
Maurice Garin har tatt ledelsen etter første etappe, få sekunder foran Pothier. Men samme kveld klager en annen av favorittene, Hippolyte Aucouturier, til løpsledelsen.
Han er fortørnet over at han konstant blir sjikanert av konkurrenter. Gang på gang dytter de andre rytterne borti ham slik at han velter.
Episodene er godt stoff for avisene, etter at offentlighetens interesse er blitt fanget av løpet.
Tour de France har allerede vakt stor oppsikt i hjemlandet. Bladet L’Auto, som er offisiell arrangør, kan glede seg over en bratt opplagsstigning, og franskmenn i hele landet gleder seg til å se rytterne passere gjennom hjemtraktene sine.
Men ryktene om uregelmessigheter når ut til de fjerneste avkroker i republikken, og et ulmende raseri har begynt å bre seg. Det skal snart få dramatiske konsekvenser.
I 1919 fikk Eugene Christophe historiens første offisielle gule trøye. Han vant den på etappen fra Grenoble til Geneve.
Løpets leder grep til våpen
På andre etappe skal syklistene opp Col du Grand Bois i nærheten av St. Etienne, en kraftig stigning før Alpene. 12 km med 5,2 prosent i gjennomsnittlig stigning og med toppunkt 1161 meter over havet.
En stor skare lokale tilskuere har tatt oppstilling på fjellet, og venter i sitrende spenning.
De har alle hørt rykter om juks og bedrag, og da rytterne nærmer seg toppen, sprer ropene seg som ild i tørt gress:
“Ned med Garin! Leve Fauré! Drep alle de andre!”
Mengden sperrer veien, slik at alle unntatt én må av syklene. Folkemengden støtter lojalt den lokale helten Antoine Fauré. Han er den eneste som får slippe gjennom, mens flere menn angriper Maurice Garin med stokker.
Snart høres motordur lenger nede i fjellsiden, og en følgebil kommer til syne i nærmeste hårnålssving.
Da løpslederen Georges Lefèvre ser opptrinnet, blir han rasende. Han griper spontant pistolen sin, som han fyrer av over folkemengden.
Lyden av skudd og synet av den opphissede arrangøren får voldsmennene til å trekke seg tilbake. Fulgt av en tirade av skjellsord fortsetter rytterne nå over fjellet.
Diskvalifisert til slutt
Et stort felt syklister samler seg på den lange nedkjøringen, og holder sammen de neste 250 kilometerne frem til avgjørelsen faller.
Hippolyte Aucouturier vinner knepent massespurten i Marseille.
Han har på forunderlig vis unngått velt etter klagen sin dagen før. Senere samme kveld blir den ukjente rytteren Ferdinand Payan diskvalifisert for å bruke en bil som hare.
Diskvalifisering terget tilskuerne
På tredje etappe skal feltet gjennom byen Nîmes ved Middelhavet. Nîmes ligger i den diskvalifiserte Ferdinand Payans hjemtrakter, og da syklistene nærmer seg sentrum og skimter det romerske amfiteateret over de røde hustakene, blir de møtt av opphissede tilrop fra et tallrikt publikum:
“Touren kommer aldri gjennom Nîmes!” roper det taktfaste koret av protestanter, og snart oppdager syklistene i lederfeltet spiker i veien. Lenger fremme er det strødd glasskår i hele veibanen, og flere syklister punkterer. Men feltet fortsetter.
Dypt inne i de kronglete, gamle gatene kaster en tilskuer en stein mot feltet, og det får mengden til å gå amok.
De velter inn i veibanen og angriper rytterne. Denne gangen er imidlertid arrangørene forberedt, og det blir øyeblikkelig avfyrt en rekke varselskudd. Pøbelen trekker seg tilbake.
Arrangører med skarpladde våpen
Tourledelsen er nå blitt vant til å håndtere bråket.
De neste dagene står arrangørene klar med ladde pistoler i følgebilene, og politiet er mobilisert for å håndtere presset. Imidlertid bidrar opptøyene til interessen, og bladet L’Auto selger fantastisk, selv om sjefredaktør Henri Desgrange etter hvert frykter kreftene han har sluppet løs.
Fjerde etappe forløper uten nevneverdig vold, og sjefredaktøren kan puste lettet ut.
Lucien Pothier vinner i Bordeaux. Til og med i dagslys, fordi etappen var kort, bare 268 km.
Også femte etappe blir relativt rolig, med forhåndsfavoritten Aucouturier som vinner i Nantes.
Svindel avdekkes
Løpsledelsen begynner å få kontrollen. På sjette etappe til Paris er det riktig nok protester langs ruten, men uten vold.
Sammenlagt leder Maurice Garin med de få sekundene han tok fra Pothier på første etappe, men den angrepsivrige Garin er ikke fornøyd med det.
På den flate strekningen mot Paris setter han inn et kraftig rykk, og da han kommer i mål, er han seks minutter foran nummer to. Han blir hyllet i Paris av en begeistret folkemengde. Den andre Tour-triumfen av to mulige.
Løpets arrangører er ikke fullt så begeistret.
De sitter inne med kunnskap som vil ødelegge løpet og rive landets sykkelhelter ned fra pidestallen som redaksjonen i L’Auto har plassert dem på. Den franske journalisten Michel Nicolini sa mange år senere:
“Hvis de hadde tatt beslutningen på målstreken, ville det ha blitt opptøyer og lynsjinger av arrangørene.”
Et av sportsverdenens best kjente symboler er en gul trøye. Ledertrøyens historie er uviss. Tourvinneren Philippe Thys fortalte at han fikk en i 1913, men den første offisielle trøyen ble først trukket over hodet i 1919.
Tour de France får dødsdommen
Arrangørene tar seg god tid, og allierer seg med det franske sykkelforbundet, Union Vélocipédique de France. De blir enige om å skrinlegge saken, slik at hendelsene kan komme litt på avstand – og folkets følelser kjøles ned.
Først i slutten av november 1904 kommer løpets egen rapport. Hele 29 syklister er strøket fra resultatlisten, og får langvarig karantene.
Dermed blir 20-åringen Henri Cornet stående som ny offisiell vinner. Han står stadig som den yngste vinneren noensinne.
Få dager senere offentliggjør Frankrikes sykkelforbund også en rapport.
Den erklærer at Garin er fratatt seieren, og at de fire øverst på resultatlisten er diskvalifisert. Offentligheten er rystet, og Tourens grunnlegger, redaktøren Henri Desgrange, spår løpet en snarlig død.
“Tour de France er ferdig. Jeg er redd for at den andre utgaven av rittet ble den siste. Det kommer til å dø av sin egen suksess, av den blinde lidenskapen det har utløst, av skadene og jukset som uvitende og ondskapsfulle har tilført det,” skriver han i L’Auto.
Bevis forsvant sporløst
Nøyaktig hva det var som fikk ledelsen til å diskvalifisere vinneren Maurice Garin og 28 andre syklister, er aldri blitt offentliggjort.
Men det er kjent at avgjørelsen var basert på vitneutsagn. En rekke øyevitner fortalte om syklister som tok toget, om haik med biler, og om liner som ble spent ut mellom bil og syklist.
I mange år lå sakens dokumenter bak lås og slå, og da tyskerne invaderte Frankrike i 1940, ble papirene i all hast fraktet til Sør-Frankrike. Der forsvant de. Garin selv hevdet til sin dødsdag i 1957 at han var uskyldig.
Løpets grunnlegger, Henri Desgrange, skrev i L’Auto:
“Vi må i gang med den store moralske oppgaven å rydde opp i sykkelsporten, og det er noe bare Tour de France kan gjøre.”