Karate – den tomme håndens våpen

Kampen begynte i Øst-Asia

Kunsten å slåss er like gammel som mennesket, og over hele verden og til alle tider har evnen til å forsvare seg betydd forskjellen mellom liv og død. Men ingen steder ble teknikken bak slåsskampene så detaljert og så velutviklet som i Øst-Asia.

Og det er heller ingen andre teknikker innenfor nærkamp uten våpen som er blitt så kjent eller myteomspunnet.

I dag har den østasiatiske selvforsvarskunsten blitt en konkurranseidrett med millioner av utøvere over hele verden.

En av frontfigurene innenfor den østasiatiske kampsportkunsten het Bodhidharma og var en buddhistisk munk. På 400- eller 500-tallet kom han til Kina fra India for å spre sin lære.

Ifølge legenden gikk misjonsarbeidet ikke særlig bra fordi øvelsene hans var så kjedelige at disiplene falt i søvn når de skulle meditere. For å holde elevene våkne innførte Bodhidharma fysiske øvelser, og vha. den harde treningen fikk munkene en fantastisk evne til å kontrollere kroppsmusklene.

Ut fra dette oppsto kampsporten, hvorav karate er den mest kjente.

Opprinnelsen til karate kan spores til øya Okinawa, som på grunn av sin strategiske beliggenhet i Øst-Kina-havet ofte ble skueplass for invasjoner og maktskifte. På 1600-tallet ble øya okkupert av japanerne, og det ble bestemt at bare samuraier kunne bære våpen.

Karate, delvis påvirket av kampsportdisipliner fra Kina, ble den gang en måte for innbyggerne å forsvare seg mot de ikke alltid vennligsinnede sverdmestrene.

Undervisning i hemmelighet

Det finnes ikke mange opplysninger om hvordan den våpenløse kampdisiplinen – navnet kommer fra kara og te, de japanske ordene for "tom hånd" – utviklet seg. Det skyldes bl.a. at en stor del av det skriftlige materialet om teknikken ble ødelagt på slutten av andre verdenskrig, da amerikanske og japanske tropper utkjempet et blodig slag om øya.

Okinawas herrer så ikke på kampsporten med blide øyne, så derfor var karate også noe som ble formidlet videre i største hemmelighet fra mesteren (sensei) til hans disippel (deshi).

I karate- og ninjafilmer kan man se hvordan de kjempende dreper fienden sin med ett enkelt slag eller får motstanderen til å miste bevisstheten ved å trykke på spesielle nervepunkter. Skildringen er ikke så langt fra virkeligheten.

Den som hadde lært jujutsu, ble spesialist i forskjellige grep og i å få motstanderen til å miste bevisstheten vha. kvelertak på bare noen få sekunder.

Jujutsu ble utviklet av samuraiene, og her lå fokus i høyere grad på kast og grep, i motsetning til karatens slag og spark, som sjelden var effektive nok mot en fiende i rustning.

Mange jujutsu-mestere hadde imidlertid mer enn bare grep og kast på repertoaret. De hadde bl.a. kjennskap til hvordan man effektivt kunne stikke ut øynene på en motstander, eller hvordan man best mulig håndterte dolker, kjeder og andre våpen.

Det var kunnskap som gjorde jujutsu-mestrene til ettertraktede soldater og livvakter ved krigsherrenes hoff.

I Japan hersket det før i tiden et ekstremt hierarki. I noen perioder ble landet styrt av keiseren, i andre perioder var det i praksis den høyeste militære befalhaveren – shogunen – som hadde makten.

Dertil kom en lang rekke underordnede krigsherrer, alle med hvert sitt hoff.

Snikmord var vanlige

Snikmord var en del av hverdagen, og en hevet hånd på feil sted eller i feil situasjon kunne lett tolkes av livvaktene som en fare for hans herres liv. For å unngå diplomatiske skandaler ble livvaktene trent i å bruke de mest besynderlige grep for å nøytralisere motstanderen uten å skade ham.

Hvis gjesten derimot viste seg å være en reell trussel, kunne alt skje hurtig. Livvaktene var tross alt trent til å drepe.

Kampteknikkene endret seg i takt med utviklingen i samfunnet. I fredstid var det mer vanlig med rene oppvisninger der ingen ble skadet – med andre ord omtrent som under ridderturneringene i middelalderens Europa.

I krigstid ble det utviklet mer brutale og anvendelige metoder for avvæpning og drap. Man kan forestille seg at det var i en slik periode at jujutsu-kastet kikko gaeshi (“snu skilpadden”) så dagens lys.

Det kan høres ut som en lek, men korrekt utført var denne teknikken dødelig siden den gikk ut på å snu motstanderen opp ned og deretter sende ham i bakken med hodet først.

Trener opprettet egen karateskole

Mannen bak moderne karate het Gichin Funakoshi (1868-1957). Han begynte å trene karate i ung alder på hjemøya Okinawa, opprettet sin egen skole på begynnelsen av 1900-tallet og spredte på 1920-tallet sine ferdigheter til de japanske hovedøyene.

Hans form for karate ble kjent som shotokan-karate og er kjennetegnet ved de høye kravene til utøvernes teknikk. Den er dessuten i stor grad basert på forsvar og blokkeringer.

Japan var lenge en lukket nasjon, noe som var en av grunnene til at det varte til midten av 1900-tallet før landets kampteknikker for alvor spredte seg til Vesten.

På slutten av andre verdenskrig kom mange amerikanske soldater hjem med sine nyervervede karateferdigheter i bagasjen.

Bare noen få år senere var det en dojo, et treningsstudio, i så godt som alle større amerikanske byer.

Karate i Norge

I Norge har karate vært en populær kampsport siden midten av 1960-tallet. Den ble organisert i Norges Karateforbund i 1973 og kom med i Idrettsforbundet i 1976.

Karaten fikk imidlertid først sitt store gjennombrudd i Skandinavia på 1980-tallet og ble da mest kjent på grunn av den tidens opphetede videovoldsdebatt. Karate ble stemplet som noe som ble praktisert av kriminelle ungdommer som hadde havnet på skråplanet.

I dag har kritikken ebbet ut, og en av hemmelighetene bak karatens gjennombrudd er at sporten ikke bare handler om selvforsvar, men like mye om samspillet mellom kropp og sjel.

I dag møter man til og med karaten i omsorgssektoren som et supplement til medisinsk behandling og også som smertelindring – mildt sagt en sterk kontrast til hvordan kampsporten ble brukt på Okinawa for 400 år siden.