Selvmål kostet fotballspiller livet

Under VM i fotball i 1994 har narkobaronene satset enorme summer på at Colombia kommer langt. Men det går elendig for det søramerikanske mannskapet, og snart tikker dødstruslene inn.

Under VM i fotball i 1994 har narkobaronene satset enorme summer på at Colombia kommer langt. Men det går elendig for det søramerikanske mannskapet, og snart tikker dødstruslene inn.

All Over Press

Svetten drypper fra Francisco Maturanas panne. Den colombianske landslagstreneren er plaget av tung hodepine etter fiaskoen mot Romania i lagets første kamp i fotball-VM i 1994.

Colombia er blant favorittene til å vinne verdensmesterskapet i USA, men tur­ne­ringen er bare noen dager gammel, og sør­ame­ri­ka­ner­ne er allerede i vanskeligheter.

Ett nederlag til og Maturanas lag er ute. Igjen og igjen prøver han å finne forklaringen på nederlaget og legge en taktikk som skal sikre seieren over vertsnasjonen USA i neste kamp.

«Vinn over USA, eller frykt for ditt liv». Trusselen spillerne kunne lese på fjernsynet på hotellrommene sine 20. juni 1994

Den colombianske treneren sitter på hotellrommet sitt med en liten taktikktavle i hendene da tankene blir avbrutt av telefonen på nattbordet. Han løfter av røret og hører en ukjent stemme:

«Maturana, nå skal du høre etter og notere. På onsdag mot USA skal du ta Barrabás Gómez av banen og skifte ham ut med Pitufo de Ávila. Hvis du ikke gjør det, vil du og spillerne dine dø!» Så slenger den ukjente mannen på røret.

Da Maturana kort etter samler spillerne sine til taktikkmøte, klarer han ikke å holde tårene tilbake. «Det var som å se sin far gråte», mintes landslagsspilleren Leonel Álvarez.

Maturana forteller om oppringingen, og snart har også spillerne tårer i øynene. På 1990-tallet er Colombia et ekstremt vol­de­lig land, og narkogangstere li­kvi­derer jevnlig både hverandre og personer som står i veien for dem.

Pablo Escobar brukte mange av kokainpengene sine på fotball.

© Joblo

Narkobaron festet med landslaget

Flere spillere fra VM-laget i 1994 var nære venner med Colombias mest beryktede narkobaron. Han holdt hånden over dem til sin død.

Pablo Escobar ble kalt «kongen av kokain». I 1980-årene og starten av 1990-årene var han Colombias mest be­­ryk­­te­­de narkogangster, og samtidig en glødende fotballtilhenger.

Escobar brukte noe av sin 30 mil­li­ard­er dollar store formue på fotball­­klub­­ben Atlético Nacional i hjembyen Medellín. Klubben hadde kontrakt med hele seks av de colombianske spillerne som deltok i VM i 1994, inkludert den drepte Andrés Escobar (ikke i familie med Pablo).

Mange av spillerne i Atlético var ko­­ka­­in­­kongens personlige venner, og ble jevnlig invitert på fest og vennskapelig ­fotball på den enorme ranchen hans.

Mens Pablo Escobar regjerte Medellín, vågde ingen krumme et hår på spillernes hoder, men året før VM ble han skutt av colombiansk narkotikapoliti, og der­med forsvant spillernes eneste reelle beskyttelse.

Treneren og de fleste spillerne mener at trusselen må tas på alvor. De få som tviler, innser snart at de har tatt grusomt feil. Etter tak­tikk­møtet går spillerne tilbake til rommene sine for å hvile, men i stedet for en rolig stund foran fjern­synet får de nok et sjokk.

TV-en er allerede på, stil­t inn på en kanal som viser en klar melding til alle på laget: «Vinn over USA, eller frykt for ditt liv», står det på skjermen.

Dødstrusselen hviler tungt over det colombianske landslaget før den avgjø­ren­de kampen mot USA. Alle spil­ler­ne er livredde for å begå en al­vor­lig feil, men det er nøyaktig det en av dem gjør. Og noen dager senere blir han oppsøkt av bevæpnede menn.

Colombia ydmyket Argentina

I september 1993 – et knapt år før VM – var Colombia en sensasjon alle fotball­fans snakket om. Det colombianske landslaget reiste til Buenos Aires for å møte Argentina, som var et av verdens be­ste lag.

Vant Colombia, hadde laget kvalifisert seg til VM i USA, men Argentina var både regjerende søramerikanske mestre og hadde vært i VM-finalen i 1990. Det var des­­suten seks år siden sist ar­gen­tinerne­ hadde
tapt en hjemmekamp.

Da kampen begynte, holdt midt­stop­peren Andrés Escobar eksemplarisk Colombias forsvar sammen, og angriperne Asprilla, Rincón og Valencia slo til med uhyggelig effektivitet hver gang sjansen bød seg.

Escobar spilte på et stjernespekket landslag med blant andre kaptein Carlos Valderrama og Faustino Asprilla (nr. 1 og 2 fra venstre i forreste rekke).

© Alloverpress

Colombia vant 5-0, og ble klappet av banen av det argentinske hjemmepublikummet, som godt kunne se at laget deres var blitt beseiret av en overlegen motstander.

Resultatet gjorde at Colombia ikke bare var en sikker deltager i verdensmesterskapet i 1994, men plutselig også ble regnet blant favorittene til å vinne VM.

«I mine øyne er Colombia det beste laget. Det betyr ikke at de kommer til å vinne turneringen, men de vil helt sikkert være blant de fire semifinalistene», spådde den brasilianske fotballegenden Pelé.

Narko og fotball hang sammen

Colombia solte seg i verdens beundring av landslaget deres, men suksessen kunne ikke skjule de mørke skyggene narkotikahandelen kastet over landet tidlig på 1990-tallet. Colombianerne var verdens største eksportører av kokain, og bakmennene tjente seg styrtrike.

De såkalte narkobaronene trengte å få hvitvasket millioner av svarte penger, og fotballklubber viste seg å være perfekte til dette formålet. Den beryktede narkobakmannen Pablo Escobar – også kjent som «kongen av kokain» – pumpet sammen med andre nar­ko­gang­stere millioner inn i colombianske klub­ber.

For de svarte pengene kunne de bygge bedre treningsanlegg, hyre dyktige, utenlandske trenere og tilby unge, talentfulle spillere så mye penger at de ble i klubben selv om Europas storklubber lokket.

Når de unge talentene var modnet til stjernespillere, solgte narkobaronene dem og fikk dermed hvitvas­ke­de millioner mellom hendene.

Spillersalg var imidlertid ikke den eneste måten for narkobaronene å få hvitvas­ket pengene sine.

Gambling for enorme summer ble også brukt, og massevis av narkopenger ble sat­set hos bookmakere verden over.

VM i 1994 var intet unntak, og suksessen i kvalifiseringskampene fikk nar­ko­gang­stere til å satse millioner på at Colombia kom til å nå langt.

Dødsulykke bekymret spillerne

Verdensmesterskapet begynte imidlertid langt­ ifra så lovende som Colombias spil­le­gale narkobaroner hadde regnet med. Sør­ame­ri­ka­nerne undervurderte lite meritterte Romania i åpningskampen, og måtte se seg slått 1-3.

«Mange gamblere tapte store pengebeløp, og enkelte narkobakmenn var særdeles misfornøyde med spillernes innsats», minnes den colombianske journalisten César Mauricio Velásquez.

Nederlaget var begynnelsen på en for­fer­de­lig uke for det colombianske landslaget. Dagen etter fikk forsvarsspilleren Luis Fernando Herrera vite at broren hans var drept i en trafikkulykke hjemme i Colombia.

Dødsfallet gjorde spillerne urolige, for rykter ville ha det til at tragedien ikke skyldtes en ulykke, men kunne være nar­ko­gang­steres hevn for nederlaget mot Romania.

Herrera var knust og ville reise hjem med en gang, men landslagskameraten Andrés Escobar ba ham tenke seg om en gang til: «Colombias skjebne avhenger av deg. Dette er vår eneste sjanse til noensinne å vinne VM», forklarte han, og Herrera bestemte seg for likevel å bli i landslagsleiren.

Andrés Escobar var alltid vennlig og opptatt av fair play. Han ble kalt «El Caballero del Fútbol» – fotballens gentleman.

© Getty Images

Det ble ikke snakket mye om fotball den dagen, for den lammende frykten overskygget alt.

«Hodene våre var fylt med bekymringer som man ikke burde ha før en så viktig kamp», mintes midtbanespilleren Leonel Álvarez.

En etter en ringte spillerne hjem for å forsikre seg om at koner, barn og nærmeste familie var i god behold. For å berolige landslagsspillerne sto colombiansk politi til og medvakt foran spillernes hjem.

Allerede dagen etter ble landslagstrener Maturana truet på livet over telefon, og han valgte til slutt å bøye seg for presset og set­te de Ávila på banen, slik stemmen hadde krevd. «Jeg kunne ikke sette andres liv i fare», forklarte Maturana senere.

Selvmål senket Colombia

Da det colombianske laget gikk på banen til kampen mot USA 22. juni 1994, kunne både tilskuere på stadion og TV-seere verden over tydelig se på spillerne at selve fotballgleden var borte.

Likevel spilte Colombia seg til et par gode sjanser tidlig i kampen, og langsomt så nervøsiteten ut til å slippe taket i søramerikanerne. Etter 35 minutters spill inntraff katastrofen som kampen siden skulle bli kjent for, og som kom til å koste den elegante forsvarsspilleren Andrés Escobar livet.

«Det har vært en utrolig og sjelden opplevelse, og vi ses snart igjen». Andrés Escobar i en kronikk få dager før sin død.

27-åringen Escobar var høyt respektert i Colombia for sitt engasjement i kampen mot vold og drap, men et skjevt spark gjorde ham selv til mål for hat og hevn.

En av amerikanerne forsøkte å slå en knallhard pasning til en medspiller helt på kanten av straffefeltet, og Escobar kastet seg ned for å sparke ballen ut over dødlinjen.

Colombianeren strakte de lange, tynne beina så mye han overhodet kunne, og klarte å få en fot på innlegget. Men ballen fløy ikke ut over dødlinjen. Den havnet i nettet. Escobar hadde
skåret selvmål.

Hjemme i Colombia så Escobars søster kampen på TV, og i det øyeblikk ballen gikk i mål, sa hennes ni år gamle sønn: «Nå kommer de til å drepe Andrés».

USA vant sensasjonelt kampen 2-1, og Colombia røk ut av VM. Mens spillerbussen kjørte colombianerne fra stadion til hotellet, var de fleste enige om at det ville være uklokt å dra rett hjem. Det var bedre å ta et par ukers ferie i utlandet, og vente på at den verste skuffelsen skulle legge seg i Colombia.

Andrés Escobar syntes ikke at spillerne burde gjemme seg. Etter den siste og betydningsløse puljekampen mot Sveits dro han hjem og ga intervjuer til journalist etter journalist, som alle ville høre hvordan det kunne gå så galt.

Han lot seg også overtale til å skrive en kronikk til en avis. Den fikk tittelen «Det er ikke verdens ende» og handlet både om fotball og voldsbølgen som landets narkohandel førte med seg:

«Uansett hvor vanskelig det ser ut, blir vi nødt til å reise oss igjen. Vi har bare to valg her i livet – å la raseriet lamme oss og volden fortsette, eller overvinne motgangen og hjelpe andre mennesker. Valget er vårt», skrev Escobar.

Kronikken sluttet med noen ord som kunne stamme fra en mann som visste at han ikke hadde lenge igjen: «Mine varmeste hilsener til alle. Det har vært en utrolig og sjelden opplevelse, og vi ses snart igjen, for dette er ikke verdens ende».

Skutt med seks skudd

Ti dager etter nederlaget mot USA mente Escobar at colombianerne hadde hatt tid til å fordøye skuffelsen, og han bestemte seg for å dra på byen i Medellín, der han bodde.

Landslagsspilleren kjørte til en nattklubb ved navn El Indio, og her møtte han blant andre på narkobaronene Juan og Pedro Gallón.

Escobar ble drept mens VM fortsatt var i gang. På flere stadioner mintes tilskuere den colombianske spilleren med bannere.

© Getty Images

Mens andre i baren viste forståelse for forsvarsspillerens uhell og roste Escobar for motet hans, hånet Gallón-brødrene og vennene deres fotballstjernen.

Klokken tre om natten forlot Escobar nattklubben for å slippe flere tilrop fra brødrene og banden deres. Da han satt i bilen sin, nærmet tre menn seg. Escobar rullet ned sidevinduet for å forklare seg enda en gang og stirret rett inn i en pistolmunning.

Plutselig gjenlød parkeringsplassen av seks smell – etter hvert skudd ropte gjerningsmannen «mål» med samme tonefall som TV-kommentatoren hadde da Escobar skåret selvmålet i den skjebnesvangre kampen.

Morderen skyndte seg vekk mens landslags­spil­leren ennå kjempet for livet. 45 minutter senere døde Andrés Escobar på sykehuset i Medellín. 120 000 mennesker fulgte kisten gjennom byen da han skulle gravlegges.

6 ganger ropte Escobars morder «mål», mens han skjøt på fotballspil­leren.

© El Mundo Medellin

Morderen slapp forbløffende billig

Humberto Muñoz Castro het mannen som angivelig avfyrte de seks dødelige skuddene mot Andrés Escobar. Han var livvakt for to narkobaroner – brødrene Juan og Pedro Gallón – og skjøt ifølge vitner gjennom sidevinduet på bilen og påførte Escobar dødelige skuddsår.

Mye tyder imidlertid på at Castro bare adlød ordre om å ta straffen for arbeidsgiverens forbrytelse. Under rettssaken hevdet flere journalister at det i virkeligheten var en av Gallón-brødrene som skjøt, fordi de to narkobaronene hadde satset en formue på colombiansk suksess i VM-sluttspillet i USA.

Castro ble dømt til 43 års fengsel, men så lenge ble han ikke sittende. Korrupte dommere var et enormt problem i 1990-årenes Colombia, og ved hjelp av store bestikkelser fikk Castro først straffen redusert til 26 år, og senere til 11 år. Han ble løslatt i 2005.