Nederland – 1300-tallet: Golfbanen er skapt av sauer
Skottlands golfspillere hadde ingen faste regler for hvordan banen skulle se ut. De tok bare ball og kølle med ut i marka, som var formet av beitende sauer.
På 1300-tallet fordrev nederlenderne gjerne tiden med å jage etter en liten ball med en lang kølle på isen på kanalene. Nederlenderne handlet mye med Skottland i denne perioden, og skottene fikk raskt kjennskap til sporten. De tok den til seg med stor entusiasme.
For skotske tunger var det ikke alltid like enkelt å uttale det nederlandske ordet for kølle, som var navnet på sporten. «Kolve» ble til «goff» eller «gouff» – og fra 1500-tallet begynte de fleste å si «golf». Skottene var begeistret for spillet. De ville heller spille golf enn å øve seg i bueskyting, som var viktig for Skottlands forsvar. I den nasjonale sikkerhetens interesse var det å spille golf derfor i en periode forbudt ved lov.
Spillet hadde ingen klart definerte tradisjoner eller regler da det ble introdusert i Skottland. I stedet ble sporten formet av terrenget rundt den vesle landsbyen St. Andrews nord for Edinburgh, der ivrige skotter spilte golf blant sanddyner, åser og beitende sauer. Det mest velsmakende gresset ble gnagd helt ned av de sultne sauene, og andre steder gravde de seg ned i sanden for å komme i le. Slik utviklet banene naturlig tettklipte greener og dype sandbunkere.
Golfbanen utviklet seg videre, og fikk etter hvert en rekke hull. Målet var å treffe hullene med så få slag som mulig. Antall hull varierte fra bane til bane. St. Andrews-banen hadde 12, og ti av dem ble spilt to ganger. Først spilte man på vei bort fra klubbhuset, så tilbake. Men i 1764 bestemte klubben at banen skulle legges om til ti hull, der åtte ble spilt to ganger. Altså besto en runde golf på banen av i alt 18 hull. Denne og andre regler i klubben dannet grunnlaget for de moderne reglene i golfsporten.
Egypt – 3200 f.Kr.: Bowling slo an i Egypt
Frem til 1950-årene var det barn som reiste kjeglene i bowlinghallen.
Da en arkeolog i 1930-årene åpnet et egyptisk gravkammer fra 3200 f.Kr., gjorde han en overraskende oppdagelse: I tillegg til en barnemumie inneholdt kammeret noen eldgamle bowlingkjegler. Dermed kunne han konstatere at bowlingsporten er over 5000 år gammel.
Kanskje har kjeglene hatt et helt annet formål, men historikerne vet med sikkerhet at bowlingens historie går over tusen år tilbake i tid. Europeerne hadde mange forskjellige variasjoner av spillet, men et av de gjennomgående elementene var de ni kjeglene som skulle ned.
Da millioner av tyskere, briter og nederlendere emigrerte til USA, tok de det nye kjeglespillet sitt med seg. I sitt nye hjemland utviklet spillet seg til det vi kjenner i dag. USAs første permanente bowlingbane ble anlagt på sørspissen av Manhattan i New York, der byens eldste park ligger i dag: Bowling Green.
Bowling ble populært i hele landet, men størrelser på både kjegler og baner var vidt forskjellige. Først ved en kongress i 1895 ble reglene ensrettet, og delegatene bestemte at bowling skal spilles med ti kjegler.
Bowling var en ganske mannskapskrevende sport, fordi kjeglene måtte settes opp for hånd for hver runde. I 1951 kjøpte den vesle bedriften AMF et patent på en automatisk kjeglereisemaskin. Det var det som skulle til for å bringe bowling ut til massene. I dag er AMF Bowling Centers verdens største kjede av bowlingsentre.
Roma – 100 f.Kr.: Historiens første fotballulykke
Allerede på 1300-tallet spilte nederlendere en slags golf. Senere eksporterte de sporten til Skottland.
Den store romerske politikeren Cicero, som levde fra 106 til 43 f.Kr., beskriver i et av sine brev en episode der en uskyldig mann ble drept i en barbersalong. Midt under barberingen kom en villfaren ball flygende inn gjennom et vindu, og traff mannen med fatalt resultat.
Romerne var langt ifra det eneste folkeslaget som kjente til gleden ved å sparke en ball. Historiske eksempler fins fra hele kloden, både før og etter, men romerne har sannsynligvis utilsiktet spilt en nøkkelrolle i utviklingen av moderne fotball: Noen historikere mener at romerne tok ballspill med til England under okkupasjonen av øya. Andre har en teori om at ballspill kan ha kommet til England under normannernes erobring i 1066.
I middelalderen var ballspill populært overalt i Europa, men på De britiske øyer var befolkningen til de grader bitt av basillen. Kamper der hele byer spilte mot hverandre var særlig utbredt, og hvert lag kunne bestå av hundrevis av spillere.
Det var sannsynligvis ikke et krav at spillerne måtte begrense seg til å bruke føttene. Ordet «fotball» dukker først opp i de historiske kildene i et brev fra en mann som var tilskuer til en fotballkamp i Irland i 1308. Et dokument fra Norfolk i 1321 er den eldste kjente beskrivelsen av en fotballskade: To ballspillere kolliderte med hverandre. Og fra samme periode fins en kunngjøring fra Londons borgermester der han forbyr fotball i byen, fordi det er forbundet med uregjerlige menneskemengder.
Ordet «dribling» opptrer første gang på 1400-tallet, og et dokument fra 1526 viser at kong Henrik 8. bestilte et par fotballstøvler. Engelske privatskoler har fått æren for å organisere fotballsporten på 1500-tallet, og gjøre den til en lagsport. Senere fikk universiteter sine egne klubber, og i 1857 grunnla cricketspillerne N. Creswick og W. Prest Sheffield Football Club – den eldste fotballklubben som fremdeles eksisterer.
Iran – 500 f.Kr.: Kavaleriet trente til krig med polo
Den eldste kjente illustrasjonen av en polokamp stammer fra en persisk bok fra rundt år 1000.
I en park i den antikke iranske byen Isfahan kan besøkende studere noen karakteristiske steinstøtter. Parken er byens gamle polobane, anlagt av en sjah på 1500-tallet. Og like ved Taj Mahal i India ligger stallene som i sin tid ble brukt til mogulens polohester. Overalt i Asias gamle metropoler er det spor etter denne lagsporten som blir utøvd til hest.
Polo er verdens eldste lagsport. De første kampene ble trolig spilt i Persia for over 2500 år siden, da stridende sentralasiatiske stammer utviklet polo. Det var en effektiv måte å trene kavaleriet på, og tidens polokamper kunne minne om militære slag, med hundre mann på hver side.
Etter hvert spredte polo seg over hele kontinentet, og ble hoffsport for persiske, arabiske, mongolske og kinesiske herskere.
I Vesten var polo ukjent helt til to britiske offiserer så en kamp i Manipur i India. Fascinert tok de initiativ til å opprette sin egen poloklubb i 1859. Snart ble polo en del av hverdagen for den britiske hæren i India, og offiserer tok sporten med seg hjem til Storbritannia.
Frankrike – 1100-tallet: Munker spilte tennis uten rekkert
I 1877 ble Wimbledon tennissportens sentrum. Her fulgte spente tilskuere kampene mellom de beste spillerne.
«Tenez!» ropte de franske spillerne til hverandre – «ta imot!» – når de servet ballen i en av de mest populære franske sportsgrenene på 1600- og 1700-tallet. Da spillet inntok Storbritannia de neste århundrene, ble det døpt tennis.
Det opprinnelige franske navnet var «jeu de paume» – spill med håndflaten. På 1100-tallet fordrev munker tiden med slå til en ball med hånden. Senere utviklet spillerne tykke lærhansker til å slå med, og på 1500-tallet kom rekkerten til.
Til tross for sportens tradisjoner i Frankrike var det britene som førte tennis inn i den moderne tidsalderen. Nærmere bestemt major Walter Wingfield. I 1873 utviklet han detaljerte regler og banedimensjoner. Ikke alle ideene hans overlevde. Han mente for eksempel at tennisbanen burde ha form som et timeglass, med nettet på det smaleste. Wingfield regnes likevel som en av fedrene til moderne tennis.
Bare to år senere tok The All England Croquet Club den nye sportsgrenen til seg og skiftet navn til The All England Croquet and Lawn Tennis Club. Klubben gjennomførte de første klubbmesterskapene på banene i Wimbledon i 1877. Siden har denne klubben og turneringen vært tennissportens høyborg.
USA – 1895: Volleyball var for de svakelige
Volleyball var tenkt som et lettere alternativ til basketball for de fysisk svakelige.
I 1895 var William Morgan KFUM-idrettslærer i byen Holyoke i Massachusetts i USA. Fire år tidligere hadde en KFUM-kollega i nabobyen funnet opp basketball, og sporten var blitt særdeles populær.
Morgan mente imidlertid at basketball var for fysisk krevende for eldre mennesker, og han fant opp et alternativ, spillet «mintonette».
I en oppvisningskamp året etter så en tilskuer at spillet handler om å treffe ballen mens den er i luften. «Volley» kommer fra volare, å fly på latin. Derfor kalte han det for volleyball, og navnet ble hengende.
Sveits 1922: Slalåm fikk porter i Sveits
Slalåm ble en populær gren blant både utøvere og publikum.
Ordet «slalåm» er telemarksdialekt, satt sammen av sla (hellende) og låm (spor). Her kunne de mer forsiktige av seg trene hvis andre løyper ble for voldsomme. De mer vågale kunne kjøre ufsilåm i bratte heng med hinder og hopp, eller uvyrdslåm i lengre skogsløyper med flere hindringer.
Slalåm som alpin sportsgren ble grunnlagt av briten Arnold Lunn i Mürren i Sveits i 1922. Den britiske adelen elsket Alpene. For å trekke turister dit også om vinteren lagde Lunn regler for slalåm. I januar 1922 gjennomførte han historiens første renn med porter i løypa.
Les også: Løpesportens største dramaer og kamper