Verden GIKK amok

En ny og nervepirrende gangsport tok publikum med storm på 1800-tallet. Foran tusenvis av tilskuere tilbakela djerve kappgjengere umenneskelige distanser for å sikre seg ære og store premiesummer.

En ny og nervepirrende gangsport tok publikum med storm på 1800-tallet. Foran tusenvis av tilskuere tilbakela djerve kappgjengere umenneskelige distanser for å sikre seg ære og store premiesummer.

Shutterstock

VIDEO – Få forklaringen på hvorfor kappgang ser nesten dansende ut:

Dykk ned i historien om kappgangens storhetstid:

Edward Payson Weston sitter avkreftet på sengen og tviholder på en flaske whisky. Utenfor pisker regnet, og ulingen fra vinden skjærer gjennom veggen på hotellrommet.

Weston skrur korken av flasken og heller innholdet ned i støvlene. Det skal forhindre infeksjoner i alle vannblemmene han har på føttene.

Klokken ett om ettermiddagen 11. november 1867 trer den unge mannen ut på gaten i byen Palmyra. Weston har kommet halvveis i de 2000 kilometerne han må legge bak seg i løpet av 26 dager.

Vinneren fikk et diamantbelagt gullbelte og utmerkelsen «verdens beste kappgjenger».

Hundrevis av begeistrede beundrere har møtt opp for å sende ham vel av gårde på nok en 76 kilometer lang etappe.

Avisene skriver daglig om Westons vanvittige prosjekt, og myten om ham blir ikke mindre da han senere sleper seg åtte kilometer gjennom høye snøfonner med to forstuede ankler.

Weston vet det ikke selv, men hans pinsler langs amerikanske landeveier blir starten på en ny mani: Pedestrianisme utvikler seg i løpet av få år til å bli 1800-tallets mest populære idrettsgrein.

Edward Payson Weston var berømt for kappgang

Foran tusenvis av tilskuere gikk Edward Payson Weston om kapp med andre deltakere i dagevis.

© bridgeman & Library of congress

Det begynte med et veddemål. Weston var blakk som en kirkerotte etter en rekke dårlige forretninger, og for å tjene penger veddet han 10 000 dollar med en venn.

På 26 dager skulle Weston gå helt fra kystbyen Portland i delstaten Maine til Chicago. En knapp måned, 2 589 312 skritt og ufattelig mange vannblemmer senere, var han i mål.

I Chicago ble han tatt imot av 50 000 begeistrede tilskuere, og Weston priset idretten i blomstrende ordelag:

«Gange som idrett er noe jeg ønsker at flere skal ta del i. Jeg er overbevist om at det vil komme ungdommen i alle land til gode. Dette er en mosjonsform som ikke bare er sunn, men også en fornøyelse og den beste formen for mosjon en mann kan begi seg ut på».

Weston var landeveiens ukronede konge, men i kulissene snørte rivalene hans allerede støvlene.

Sko fra 1800-tallet

Mange gikk i vanlig fottøy, for verken joggesko eller tursko var oppfunnet.

© Getty Images

Tilhengerne røk sammen

Westons bragd gjorde kappgang til den mest populære sporten i USA, og snart tok den også Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand med storm.

Opp gjennom 1870- og 1880-årene ble maratongjengere som Adonis, Black Dan og Honest John hyllet som helter, og de satte stadig nye rekorder.

På kort tid vokste en ung manns sprø veddemål til en innbringende profesjonell sport med tilhengere verden over. Rundt banen hoiet publikum i tusentall og satset store penger på den de trodde kom til å vinne.

Kappgjengerne ble like tilbedt som dagens fotballstjerner, og da idretten var på sitt mest utbredte, konkurrerte kappgangens fremste utøvere mot hverandre et par ganger i måneden, og duellene deres fylte avisforsidene og ga folketomme gater.

Kappgangskonkurranse på 1800-tallet

På kort tid vokste en ung manns gale veddemål til en innbringende profesjonell sport med fans verden over. Rundt banen huiet publikum i tusentall og spilte store summer på hvem som vant.

© Bridgeman & Library of congress

Pedestrianismen tok steget inn på de store arenaene, og her kjempet deltakerne i dagevis mot hverandre – uansett smerter og søvnmangel.

Publikum enset de knapt, selv om tilhengerskaren ofte oppførte seg som dagens fotballhooligans, med knyttneveslag, steiner og harde ord som fløy gjennom luften. Det hendte ofte at politiet måtte gripe inn.

En av de mest prestisjetunge distansene var en seksdagersmarsj på rundt 800 kilometer, der vinneren fikk et diamantbelagt gullbelte og utmerkelsen «verdens beste kappgjenger».

Plakat for kappgangskonkurranse på 1800-tallet

Premien vokste snart fra 1000 pund til det mangedobbelte.

© A man in a hurry

Det er imidlertid ikke gullbeltet Weston tenker på da han natt til 6. april 1877 sleper beina med seg rundt og rundt på den sirkelrunde banen i Agricultural Hall i London.

Luften i den enorme messehallen er tykk av sigarrøyk fra 20 000 ekstatiske tilskuere som har kommet for å se ham knuse en annen amerikaner: irskfødte Daniel O’Leary.

Vinneren fikk én million

Weston og O’Leary har gått og gått nesten uten stans i fire døgn, og nå ser trettheten etter hvert ut til å plage mannen som har gjort kappgang til verdens mest omtalte idrett.

Plutselig skjener Weston ut av banen og nærmest kryper utmattet inn i hvileteltet sitt for å få tilsyn av treneren. Han har ikke lenger følelse i føttene.

Utenfor går O’Leary upåvirket videre. Kampen om å bli den første til å gå 800 kilometer på seks døgn er inne i sin siste fase.

«Hvis jeg kan overbevise ungdommen om at Gud har skapt dem til å gå, er mitt livsverk fullendt.» Edward Payson Weston, vandrestjerne.

Akkurat nå ser Weston ut til å tape. Men den hardføre amerikaneren er ikke så lett å få has på, og da han har blitt skrubbet ren og fått stelt sårene, trosser han smertene og sleper seg ut på arenaen igjen.

De mannlige tilskuerne kaster hattene opp i luften av begeistring da den avkreftede idrettsmannen viser seg igjen. Men til tross for alle kraftanstrengelser greier ikke Weston å innhente rivalen.

Etter seks smertefulle og utmattende døgn er konkurransen over. O’Leary har tilbakelagt imponerende 835 kilometer mot Westons 810 kilometer.

Iren får stukket en vinnersjekk på 14 000 dollar i hånden. Det tilsvarer omtrent én million kroner i dag. Til tross for nederlaget vender Weston aldri gangsporten ryggen.

Selv da interessen for pedestrianisme dabber av mot slutten av 1800-tallet – i takt med at fotball, baseball og rugby gjør sitt inntog – traver han ufortrødent videre.

Som 70-åring går han fra New York til San Francisco, og er fortsatt full av lovord om sporten: «Hvis jeg kan overbevise ungdommen om at Gud har skapt dem til å gå, er mitt livsverk fullendt».