BERØMTE SISTE ORD er sjelden de siste

I den vestlige og kristne kulturen har kirkens århundregamle vektlegging av dødsøyeblikket bidratt til at interessen for det siste ord har holdt seg helt opp til vår tid. Fra middelalderen og noen hundre år fremover ble det gitt ut håndbøk-er i ars moriendi – «kunsten å dø” – der et av rådene var nettopp å formulere en gudfryktig avskjedshilsen for å være sikker på å komme til himmelen i stedet for til et varmere sted. Rundt dødsleiet samlet det seg slektninger, venner og tjenestefolk for å være vitne til, og
i mange tilfeller skrive ned, hva den døende mumlet fram.

Med tiden endret de bevarte avskjedsordene natur, fra religiøst fargede til mer verdslige uttalelser. Fra 1600-tallet begynte man også å utgi samlinger med siste ord-
sitater, og det gjør man fremdeles, f.eks. i form av trykte antologier eller lister på Internett.

Feilsitater

Dessverre er det meget vanlig at opplysningene om denne typen sitat-er er feilaktig. Én og samme person tilskriv-es ofte flere forskjellige sett siste ord. Ikke sjelden er de siste ordene oppdiktet og lagt i den avdødes munn i ettertid for å tilgodese omverdenens forventninger til at et menneske som har vært fremtredende
i livet, også bør ha forlatt verden med et storartet og minneverdig avskjedsord på leppene.

Det er også helt vanlig at de ordene som påstås å være de siste, ikke er sagt
i dødsøyeblikket, men ved en helt annen anledning. Eller de er ytret på dødsleiet, men har blitt fulgt av andre, mindre fengende uttalelser.

Her er noen kjente historiske menneskers påståtte siste ord – noen ekte, andre halvsanne og enkelte antakelig oppdiktet.

"Også du,Brutus!"

Nesten alle «vet" at den romerske politikeren og felt­herren Julius Caesar ropte «Et tu, Brute?" da han fikk øye på vennen Marcus Brutus blant de sammensvorne senator­ene som hogg ham ned i 44 f.Kr. Det er et av den vestlige historiens mest kjente sitater og er blitt et uttrykk for det absolutt ultimate forræderi.

Problemet er bare at Caesar ikke sa det slik. Det fins iallfall ingen belegg for det i de antikke kildene. Sitatet kom for dagen gjennom den engelske dramatikeren William Shakespeares stykke Julius Caesar, som ble skrevet omkring 1599 – altså over 1600 år etter at Caesar ble drept.

Men Shakespeare fant ikke på replikken selv. Den hadde forekommet i tidligere engelske stykker. Opphavsmennene til dem var igjen antakelig inspirert av den antikke forfatteren Sveton. Han henviser til nå forsvunne kilder som hevdet at Caesar skulle ha ropt, i en omtrentlig oversettelse: «Også du, unge mann." Imidlertid ikke på latinsk, men på gresk, det språket som den romerske overklassen gjerne talte: Kai sy, teknon.

Dramatikere i det elizabethanske England foretok så sin egen tolkning av sitatet og fikk det altså til å bli «Et tu, Brute?", muligens via middelaldersk forelegg. Resten er, som man gjerne sier, historie. Men i dette tilfellet er det altså diktningen som overgår virkeligheten.

"Hvem er det?"

Billy the Kid er en av de mest kjente skikkelsene i den sagnomsuste epoken i den amerikanske historien som kalles Det ville Vesten. Billy the Kid er iblant blitt fremstilt som en Robin Hood-lignende helt, iblant er han portrettert som en psykopatisk drapsmann. Han var antakelig ingen av delene, snarere en rastløs og bråkjekk ung mann med dårlig dømmekraft som havnet i tvilsomt selskap og i farlige situasjoner mens han forsøkte å kjempe seg fram i en tid og et miljø preget av vold. Billy the Kid ble født som Henry McCarty, antakelig i 1859, og var altså 21 år da han ble skutt av sheriff Pat Garrett en sommernatt i juli 1881.

Garrett overrasket 21-åringen på et mørkt soverom. Da Billy, som snakket flytende spansk, kom inn gjennom døra og skjønte at det var noen på rommet, hveste han: Quién es? – «Hvem er det?"

Sekunder senere ble han skutt og drept av Pat Garrett, uten å ha fått svar og for alltid
uvitende om hvem som skjøt.

"Min elskede sønn, lev for Tyskland!"

Om kvelden 1. mai 1945 begikk Magda Goebbels og hennes mann Joseph, nazistenes propagandaminister, selvmord. Noen timer tidligere hadde paret drept de seks barna de hadde sammen i Führer-bunkeren i Berlin.

Mange har spurt hvordan Magda Goebbels kunne begå en slik nesten ufattelig handling, særlig siden Hitler hadde bedt henne om å forlate bunkeren og ta med seg barna. Noe av svaret får man i det brevet Magda Goebbels skrev til sin voksne sønn Harald.

I brevet, som ble fløyet ut av det innring­ede Berlin tre dager før barne­drapet, skriver Magda Goebbels at livet etter nazismens sammenbrudd og Hitlers død ikke ville være verdt å leve. Derfor hadde hun valgt å følge sin Führer hele veien, og dermed måtte også barna dø. Men andre årsaker kan ha spilt inn. Kanskje grudde hun seg for tanken på å bli fornedret eller at barna ville beskylde henne for å ha deltatt i krigsforbrytelser, hun hadde jo fungert som Det tredje rikets førstedame i alle offisielle sammenhenger. Magda Goebbels avslutter brevet med en oppfordring til Harald om at han må sørge for at familien hans ikke har dødd forgjeves. Det ble også de siste ord fra henne som nådde omverdenen: «Min elskede sønn, lev for Tyskland!

"Du skal vite at du dreper en mann"

Den argentinske legen Ernesto «Che" Guevara ble en revolusjonær helt fordi han hadde deltatt i den suksessrike geriljakampen på Cuba.

Senere gjorde han flere mislykkede forsøk på å spre revolusjon­en til andre land.

I 1967 ble Che tatt til fange i Bolivia, og 9. oktober 1967 ble han henrettet, uten rettssak. Det finnes flere versjoner om det som skjedde.

Sersjanten som skjøt Che har oppgitt at hans offer sa: «Skyt, din feiging, du dreper bare et menneske."

Det er blitt tolket som at opprørslederen mente at selv om han døde slik, ville den revolusjonære kamp­en leve videre. En amerikansk rapport hevder imidlertid at Che sa: «Du skal vite at du dreper en mann."

Henrettelsen økte iallfall Che Guevaras status som udødelig revolusjonært ikon.

"Frankrike… hæren… Joséphine…"

I juni 1815 ble den franske keiseren Napoleon I slått av en internasjonal koalisjon ved Waterloo og senere ført til øya St. Helena. Etter knapt seks år i fangenskap døde han, sannsynligvis av magekreft.

Det finnes imidlertid forskere som tror ekskeiseren ble drept med gift. Vi får antakelig aldri noe definitivt svar på hva som tok livet av Napoleon Bonaparte, og de siste ordene som han skal ha presset fram før han døde, kan heller ikke gi noen klarhet.

De blir som regel gjengitt som «Frankrike… hæren… hærledelsen… Joséphine…"

Napoleons siste ord sammenfatter imidlertid livet hans så virkningsfullt at man har en mistanke om at de er lagt i hans munn i ettertid.

Men hvis ordene er autent­iske, er vel det mest gripende at han uttalte sin tidligere kone Joséphine de Beauharnais' navn. Det viser hvor mye hun fremdeles betydde for ham og hvor smertefullt det må ha vært å ha måttet forlate henne og gifte seg om igjen da paret ikke klarte å «produsere" en tronarving.

"Jesus, Jesus, Jesus, Jesus, Jesus, Jesus"

Den franske bondejenta Jeanne var bare i 17-årsalderen da hun i sin skinnende rustning og med sin hvite fane bidro til å heve den engelske beleiringen­ av byen Orléans og deretter sørget for at den franske kronprinsen ble kronet under navnet Karl VI. Dermed var engelskmennenes overtak i Hundreårskrigen brutt.

Ikke dårlig av en tenåring fra enkle kår som dessuten verken kunne lese eller skrive. Jeanne selv påsto at hun ble veiledet av himmelske stemmer, at hun hadde fått i oppdrag av Gud å gjøre det hun gjorde. Hennes egen beinharde overbevisning om at slik var saken, og samtidens tro på at det var mulig, er en del av forklaringen på hennes bragder.

Etter de innledende suksessene endte Jeanne, som mye senere fikk til­navnet d’Arc, som fange
i engelskmennenes klør. De sørget for å få henne dømt til døden, og i 1431 måtte hun bestige bålet, bare 19 år gammel.

Hennes aller siste ord er ofte blitt oppgitt å være «Rouen, Rouen – er det her jeg skal dø?". I virkeligheten sa hun navnet «Jesus" seks ganger før hun ble slukt av flammene.

Les også: Jomfruridderen Jeanne d'Arc vekket kampgløden i Frankrike

"Si farvel til Pat, si farvel til presidenten …"

Om kvelden 4. august 1962 ringte skuespilleren Peter Lawford til sin venn og kollega Marilyn Monroe for å spørre om hun ville komme hjem til ham og hans kone Pat og spise middag. Monroe takket nei, mumlet en lang avskjedshilsen, og så ble det stille i røret.

Senere på natten ble den verdensberømte filmstjernen funnet død i hjemmet sitt i Los Angeles. Det meste tyder på at hun hadde tatt livet av seg ved å svelge en overdose sovemiddel, eller at det hadde skjedd ved en feiltakelse.

Diverse konspirasjonsteoretikere påstår imidlertid at hun ble drept, og at det var den ene eller begge av brød­rene John F og Robert Kennedy som sto bak denne ugjerningen. Motivet skulle angivelig ha vært at hun hadde hatt et forhold til dem.

Men tross iherdige rykter finnes det ingen bevis for at Marilyn Monroe virkelig var elskerinnen til noen av brødrene.

Peter Lawford, den siste man med sikkerhet vet snakket med Marilyn Monroe før hun døde, var imidlertid gift med Kennedy-brødrenes søster Patricia – noe som trolig forklarer filmstjernens avskjedshilsen.

"Må jeg ikke ha levd forgjeves"

13. oktober 1601 var den danske astronomen, astrologen og alkymisten Tycho Brahe i et gjestebud i Praha. Brahe gikk ikke på toalettet i løpet av de timene banketten varte, for det ble betraktet som brudd på etiketten å forlate bord­et før verten gjorde det.

Da Tycho Brahe kom hjem, kunne han ikke urinere. Flere døgns søvnløshet og pinsler fulgte. Den siste natten Brahe levde, uttalte han i sine febervillelser gang på gang den latinske frasen Ne frustra vixisse videar – omtrent: «Må jeg ikke synes å ha levd forgjeves."

Men det var nok ikke Tycho Brahes aller siste ord, de ble antakelig uttalt henvendt til et av familiemedlemmene. Men takket være sitt allmennmenneskelige innhold er det hans innstendige ønske om at hans gjerning som vitenskapsmann skulle leve videre, som har fått fotfeste i sitatsamlingene. Brahes ønske ble også tilfredsstilt, det var takket være hans observasjoner av stjernehimmelen at den tyske astronomen Johannes Kepler kunne utarbeide sine epoke­dannende lover om planetenes baner.