Hvordan vet forskerne hvordan de gamle språkene lyder?
Kort fortalt kan de ikke vite det med 100 pst. sikkerhet, for det finnes jo ikke opptak av f.eks. egyptere som levde for 4000 år siden. Men siden de fleste av disse språkene er forgjengere for språk som eksisterer i dag, kan forskerne bruke komparative analyser til å undersøke det samme ordet innenfor forskjellige beslektede språkstammer og dialekter. På denne måten kan de skape det som kan kalles ordets historie og med en viss sannsynlighet komme frem til den opprinnelige ordlyden.
Dette gjøres med så mange ord som mulig, og til slutt vil de ha skapt et bilde som rimelig nøyaktig kan fortelle oss hvordan oldtidsspråket lød.
Et annet viktig element i forskernes arbeid er stavefeil. Det fantes ingen stavekontroll og ikke engang en rettskrivingsordbok i oldtidssamfunnene, så helt siden sumerernes kileskrift – verdens eldste skriftlige kilder – har det sneket seg inn masse stavefeil i de historiske tekstene.
For mange historikere kan disse skrivefeilene være irriterende. Navn er f.eks. ofte feilstavet, noe som kan gjøre det vanskelig å vite om kildene omtaler samme person. Men for forskere innen historisk lingvistikk er stavefeil gull verdt. De forteller nemlig tydelig hvilke bokstaver og kombinasjoner av bokstaver som lød likt i talespråket.
En siste viktig brikke for forskerne er sanger, dikt og alt som er skrevet for å rime. Sanger og dikt var en fast del av mange av oldtidens sivilisasjoner – f.eks. de gamle grekerne og romerne – og mange av dem har overlevd til i dag.