Hvordan fungerte blomsterspråket?

Viktoriatidens briter var eksperter på blomsters betydning og kunne kommunisere en rekke komplekse budskaper med sine buketter, ikke minst forbudt kjærlighet. Men blomsterspråk var slett ikke deres oppfinnelse.

Viktoriatidens briter var eksperter på blomsters betydning og kunne kommunisere en rekke komplekse budskaper med sine buketter, ikke minst forbudt kjærlighet. Men blomsterspråk var slett ikke deres oppfinnelse.

Artdaily.com/Alphonse Mucha

I viktoriatidens England ga ikke alltid de sosiale normene forelskede par lov til å avsløre sine følelser for hverandre.

Når det talte og skrevne ordet ikke var et alternativ, tydde kreative elskere i stedet til blomster som et kommunikasjonsmiddel.

Blomsterspråk – floriografi – var et særdeles populært fenomen blant 1800-tallets viktorianere, som tilla forskjellige blomster ulike betydninger.

En snøklokke kunne for eksempel symbolisere håp, mens en lilje uttrykte vemodighet.

Dermed kunne lengselsfulle elskere erklære sin kjærlighet ved å sende hverandre små buketter med spesifikke blomster eller kort med sofistikerte blomstermotiver.

Det var imidlertid ikke britene som oppfant floriografien.

Allerede i oldtiden ga grekerne blomstene forskjellige betydninger, men det var perserne som systematiserte et språk med blomster.

Deres versjon ble senere overtatt av osmanene, og hoffdamene i Istanbul brukte blomster for å "snakke" med sine utkårede.

Mot slutten av middelalderen nådde floriografien Europa, der den særlig fikk fot-feste i det finere borgerskapet som hadde strikte sosiale normer for kommunikasjon mellom kjønnene.

Betydningen av de forskjellige blomstene ble imidlertid ikke standardisert og endret seg kontinuerlig med tid og sted.

Ukebladene brakte derfor jevnlig oppdaterte, forklarende lister over blomster mens et vell av ordbøker hjalp til med kommunikasjonen.

Blomsterspråket eksisterer fortsatt i et visst omfang, der blomstene i en brudebukett f.eks. kan ha forskjellige betydning.