Dermed kunne lengselsfulle elskere erklære sin kjærlighet ved å sende hverandre små buketter med spesifikke blomster eller kort med sofistikerte blomstermotiver.
Det var imidlertid ikke britene som oppfant floriografien.
Allerede i oldtiden ga grekerne blomstene forskjellige betydninger, men det var perserne som systematiserte et språk med blomster.
Deres versjon ble senere overtatt av osmanene, og hoffdamene i Istanbul brukte blomster for å "snakke" med sine utkårede.
Mot slutten av middelalderen nådde floriografien Europa, der den særlig fikk fot-feste i det finere borgerskapet som hadde strikte sosiale normer for kommunikasjon mellom kjønnene.
Betydningen av de forskjellige blomstene ble imidlertid ikke standardisert og endret seg kontinuerlig med tid og sted.
Ukebladene brakte derfor jevnlig oppdaterte, forklarende lister over blomster mens et vell av ordbøker hjalp til med kommunikasjonen.
Blomsterspråket eksisterer fortsatt i et visst omfang, der blomstene i en brudebukett f.eks. kan ha forskjellige betydning.