Skriftspråkets historie: Sumererne skrev oss inn i historien

Sumerisk

Rundt 3500 f.Kr. grep en ukjent sumerer et siv og risset inn et budskap i fuktig leire. Til tross for skriverens anstrengelser for å lage tydelige tegn, inkludert en hånd, har lingvister ennå ikke klart å dekode Kish-tavlen - verdens eldste bevis på skriftspråk.

Det første skriftspråket oppsto i Mesopotamia, et landområde med mange kulturer i det som nå er Irak, der Kish-skriverens etterfølgere videreutviklet ordene i talespråket til piktogrammer (billedtegn). En tegning av solen kunne for eksempel bety både sol og tiden når solen skinner, altså dag.

På sumerisk hadde mange ord bare én stavelse, og de skriftkyndige fant raskt ut at de også kunne la billedtegnene stå for stavelser - som hvis man lot talltegnet 2 på norsk stå for lyden to- ("2mat").

Etter hvert ble sumerernes rebuslignende blanding av billed- og stavelsestegn forvandlet, og rundt 3200 f.Kr. hadde den klassiske trekantede kileskriften oppstått. Den ble blant annet brukt til å skrive ned det sumeriske sagnet om helten Gilgamesj.

Kinesisk

I likhet med sumererne forsøkte oldtidens kinesere å beskrive verden med piktogrammer. Kinesiske arkeologer har gravd ut tusenvis av skilpaddeskall og dyreknokler fra rundt 1200 f.Kr. med inngraverte piktogrammer - såkalte orakelbein som ble brukt til spådommer.

Senere gikk kineserne over til å skrive på papir med pensel og blekk, noe som ga tegnene sin karakteristiske form.

Moderne kinesisk er en blanding av billed- og stavelsesskrift. Derfor trenger ikke kinesisktalende nødvendigvis å lære seg et tegn for hvert eneste ord i språket.

Mange av tegnene i det kinesiske alfabetet krever imidlertid spesifikk kunnskap om kinesisk kultur - for eksempel er tegnet for "døv" (聾) sammensatt av tegnene for "drage" (龍) og "øre" (耳). Forskere anslår at en velutdannet kineser behersker opptil 4000 tegn, mens en ordbok vanligvis inneholder dobbelt så mange.

Fønikisk

Rundt år 1000 f.Kr. begynte fønikerne å skrive. Denne sivilisasjonen i det østlige Middelhavsområdet, som var kjent for sitt handelsmonopol på purpurfarget tøy, hadde gjort en annen unik oppfinnelse - lydskrift.

Selv om egypterne og sumererne hadde formulert seg skriftlig i århundrer, var skriftsystemene deres fortsatt basert på bilder med hundrevis av tegn.

Fønikerne innså at de ikke trengte tegn for alt eller for hver eneste stavelse - ett tegn per språklyd var nok. Med utgangspunkt i egyptiske hieroglyfer - som etter hvert ble tegnet om og forenklet - skapte fønikiske skriftlærde verdens første alfabet.

De 22 bokstavene i det fønikiske alfabetet var konsonanter. Vokaler dukket opp i det greske alfabetet først rundt 750 f.Kr.

arabisk

På begynnelsen av 700-tallet hadde arabiske krigere lykkes i å spre den nye religionen islam over et stort område som strakte seg fra Sentral-Asia til Sør-Spania.

I kjølvannet av krigerne fulgte den arabiske skriften som tekstene i den hellige boken Koranen var skrevet med.

Skriften var en videreutvikling av arameisk, som ble brukt av kjøpmenn i klippebyen Petra i Jordan rundt år 100 e.Kr. I motsetning til latinske bokstaver skrives de arabiske tegnene fra høyre mot venstre, og det skilles ikke mellom store og små bokstaver.

Generelt skrives de eldste alfabeter i verden fra høyre mot venstre, og historikere antar at det var lettere for høyrehendte å hugge inn tegnene i den retningen.

Da vi begynte å skrive på papir, ble imidlertid blekket smurt ut av skriveretningen, og derfor skrives de fleste språk som er oppfunnet etter papiret, fra venstre mot høyre.

Latin

Romerriket var en liten republikk på den italienske Latium-sletten da antikkens kommende supermakt begynte å skrive latin med bokstaver rundt 500 f.Kr.

Tegnene ble lånt fra grekerne og etruskerne. Til å begynne med sto tegnet C for både k- og g-lyden, men rundt 200 f.Kr. la romerne til en krok på noen C-er for å skape en G.

Det klassiske latinske alfabetet inneholdt 23 tegn, hvorav Y og Z bare ble brukt i fremmedord fra gresk.

U og V var opprinnelig varianter av samme bokstav, mens I-varianten J ble en selvstendig bokstav først på 1500-tallet.

I middelalderen kombinerte munker i ulike land latinske bokstaver til nye tegn, som W (v + v), Ñ (n + n) og Æ (a + e).

Runeskrift

Ifølge eddadiktet Hávamál (Den høyes tale) oppdaget vikingenes hovedgud Odin kunsten å riste (dvs. skrive) runer etter å ha hengt ni døgn i treet Yggdrasil.

Arkeologer påpeker imidlertid at de første runene - kantede bokstaver risset inn i stein eller tre - dukket opp allerede blant vikingenes germanske forfedre i årene like etter Kristi fødsel.

Germanerne var trolig inspirert av alfabeter sør for Alpene - for eksempel ligner runen ᛒ på den romerske B, og begge tegnene hadde den samme lyden. I likhet med den latinske abc ble runene lært utenat i en bestemt rekkefølge, kalt fuþark (futhark) etter de seks første runene.

Mayaenes skrift

I Guatemala og regnskogene sør i Mexico skrev mayaenes tempelprester med et av verdens mest komplekse skriftsystemer.

De detaljerte, firkantede tegnene med avrundede hjørner ble organisert i tekstblokker og malt på vegger, keramikk og bark.

Noen maya-tegn står for hele ord, andre tegn står for stavelser, og atter andre kan stå for begge deler, avhengig av konteksten.

For eksempel kan ordet for jaguar, b'alam, skrives med enten et billedtegn (et jaguarhode), de tre stavelsene b'a-la-ma eller en kombinasjon av billedtegnet og stavelsestegnene.

I mange år ga mayaskriften språkforskere søvnløse netter, men på 1980-tallet begynte det endelig å lysne, og i dag kan ekspertene forstå over 60 prosent av de mystiske inskripsjonene.