Språket kom østfra

Da foredraget hans kommer på trykk to år senere, kaster forskere over hele verden seg over teorien om et felles opphav for de europeiske språkene. Men først i dag nærmer lingvistikken seg svaret. Nå rettes oppmerksomheten mot et stolt nomadefolk – jamnajaene – som trengte inn i Europa for rundt fem tusen år siden.

Språket oppsto på steppene

Nær elva Dnepr i det sentrale Ukraina åpnet arkeologene i 2007 en kurgan – en gravhaug fra jamnakulturen. Den skjulte en såkalt gropgrav, der forskerne fant et godt bevart og langlemmet skjelett. Det tilhørte et høytstående medlem av jamnasamfunnet, for bare eliten fikk så storslåtte monumenter.

Bronsealderkulturene i Vest-Europa begravde fremdeles sine døde i store fellesgraver, men den nye skikken med enkeltgraver vant frem etter hvert. Språkforskere kan følge jamnajaenes fremmarsj ved å studere gropgravene, som ble anlagt stadig lenger vest på kontinentet.

Jamnajaene inntok Europa rundt 3000 f.Kr.

DNA-analyser har gitt forskerne en forståelse av hvor raskt jamnakulturen og det indoeuropeiske språket spredte seg mot vest. Prøvene er tatt fra bein og tenner funnet i 101 jamnagraver over hele Europa.

Jamnakulturen oppsto på steppene nord for Svartehavet og Kaspihavet – mellom elvene Dnepr og Ural. Funn av blant annet keramikk viser at jegere fra Sibir og åkerdyrkere fra Anatolia i dagens Tyrkia allerede rundt år 7000 f.Kr. søkte lykken på de frodige steppene. Med tiden blandet de to kulturene seg og ble til jamnajaenes forfedre.

På de nærmest endeløse viddene beitet flokker av villhester som ble jaktet på og spist av jamnajaenes forfedre. Ifølge flere moderne forskere snakket steppefolket en slags indoeuropeisk – det språket som William Jones antok lå til grunn for språk i både Europa og India, blant annet hindi.

Da klimaet på steppene ble kaldere rundt år 4000 f.Kr., vandret noen av dem via Bulgaria rundt Svartehavet og satte over Bosporosstredet til Anatolia. Her ble de ifølge én teori forfedre til oldtidsfolket hettittene, som faraoene i Egypt skulle måtte utkjempe voldsomme slag mot.

De gjenværende stammene fortsatte utviklingen sin på steppene nord for Svartehavet og tilpasset seg det kaldere klimaet. I stedet for bare å slakte husdyrene når de trengte kjøtt, innså jamnajaenes forfedre at dyrene kunne være til nytte på mange andre måter.

Okser ble spent for sleder og ploger. Kyr, sauer og geiter ble melket, og av melken lagde man ost og smør. Omkring år 4000 f.Kr. klarte dessuten steppegjeterne å avle frem sauer med ekstra tykk ull, så den kunne kardes, spinnes og veves til klær.

Vogner åpnet verden

Utviklingen innen dyrehold var ifølge den anerkjente arkeologen Andrew Sherratt (1946–2006) ved universitetet i Cambridge årsaken til jamnajaenes senere suksess. Med firbeint hjelp kunne folket fra steppene konsentrere seg om noe annet enn hele tiden å skaffe mat – og da oppsto muligheten for at de kunne utvide territoriet sitt.

De fikk også overskudd til å eksperimentere med å bruke metaller – først kobber og senere bronse.

Arkeologer mener at jamnajaene var noen av de første til å bruke vogner med hjul, og de oksetrukne kjerrene deres gjorde dem mer mobile enn deres samtidige.

Eksperter betegner derfor perioden 3300 til 2600 f.Kr. som jamnakulturens epoke, en epoke der folket fra steppene erobret verden. Oksekjerrer gjorde det mulig å ta med seg så mye proviant at nomadene ikke risikerte å sulte og tørste når de drev dyrene sine lenger unna elvedalene. Telt og klær av ull gjorde at jamnajaene ikke var like utsatt for kulden ute på de åpne viddene – langt fra de skjermede elvedalene.

De neste århundrene kan arkeologene følge vandringene til jamnajaene. Langs ruten begravde de sine døde, og i gropgrav etter gropgrav har forskere funnet bein og hentet ut nok DNA til å slå fast at jamnajaene år for år beveget seg lenger mot vest.

Utvandringen er et mysterium

Jamnajaene har fått navn etter jama, det russiske ordet for ’grop’. De var relativt mørke og hadde brune øyne. På grunn av den proteinrike kosten hadde de sterke knokler og tenner, og de var høyere enn andre europeiske folkeslag.

Jamnajaene gikk i vevde ullklær, bar smykker og forsvarte seg med økser, stridsklubber og stikkvåpen av kobber og bronse. I gropgravene deres har arkeologer også funnet ringer av sølv og gull som viser at både menn og kvinner flettet håret.

Kostbare gravgaver – blant annet et bronsekar på sytti liter – viser at jamnajaene var styrt av høvdinger, for slike gjenstander krever ressursene til et helt samfunn.

De var dessuten dyktige keramikere som fremstilte leirkar med snorutsmykning. Karene var godt egnet til oppbevaring av mjød, som jamnajaene drakk til festene sine. Forskerne vet ikke hva som fikk de første gruppene av jamnajaer til å forlate hjemlandet.

Jordprøver viser at steppene ble kaldere og tørrere, og at flere skogområder forsvant, så det kan tenkes at jamnajaene søkte bedre beiteområder til kveget sitt, eller at de ble for mange til å kunne brødfø seg.

Kvinnene falt for de høye mennene

Om jamnajaene erobret nytt land med vold, eller om de på fredelig vis blandet seg med den opprinnelige befolkningen, er ekspertene fortsatt uenige om.

Funn tyder på at de nådde Donaus munning i Romania mellom 3000 og 2900 f.Kr., og at de så fulgte elven vestover gjennom våre dagers Romania, Serbia og Ungarn.

Et stort europeisk forskningsprosjekt under ledelse av professor Morten Allentoft ved Københavns Universitet undersøkte i 2015 DNA fra 101 jamnajaskjeletter funnet over hele Europa.

Det eldste skjelettet funnet i Tyskland stammer fra ca. 2750 f.Kr., mens det eldste skjelettet funnet i Danmark viser at jamnajaene kom til Norden rundt år 2670 f.Kr. Cirka hundre år senere var det også jamnajaer i Sverige, Sør-Norge og det sørvestlige Finland.

En ting som taler for en krigersk erobring, er det at ti ganger så mange mannlige som kvinnelige jamnajaskjeletter er funnet i Europa. Tallet tyder på at det nesten utelukkende var unge menn som dro ut – trolig for å føre krig.

I noen få graver fra denne overgangsperioden mellom steinalderen og bronsealderen har arkeologer funnet bønder med knuste kranier – kanskje etter slag fra jamnajaenes stridsklubber. Arkeologene har imidlertid ikke funnet noen store europeiske slagmarker med mange døde, og møtet mellom nomadekulturen og bondesamfunnene kan derfor like gjerne ha gått fredelig for seg – ved samhandel og ekteskap på tvers av folkeslagene.

6 av 10 europeere er jamnajaer

Enten det var med vold eller sjarm, satte de høye, mørke mennene et varig avtrykk på Europas gener. Nesten 60 prosent av europeere antas i dag å stamme fra jamnajaene, og i tillegg til genene overleverte jamnajaene et helt nytt språk til etterkommerne sine.

Som den amerikanske genetikeren John Novembre ved University of Chicago har sagt det:

«Der gener vandrer i stort omfang, er det sannsynlig at ord også gjør det.»

Inntil nylig mente mange forskere at jamnajaenes suksess kom av at krigerne deres kjempet til hest. Ny nederlandsk forskning tyder imidlertid på det motsatte. I 2021 sjekket nederlenderne alle funn av hesteknokler fra perioden da jamnajaene kom fra østfra.

Ingen av hestene stammet fra steppene, så noe kavaleriangrep var det ikke snakk om. I stedet kom krigerne gående ved siden av oksekjerrene sine. Da hesten for første gang ble temmet på de russiske steppene, hadde jamnajaene allerede levd i Europa i åtte hundre år.

Ifølge en teori var jamnajaene i mange områder i mindretall, men kom til å utgjøre den herskende klassen som flertallet forsøkte å etterligne – også språklig. De nye ordene for hjul, hest og bronse var naturlige å begynne med, men snart ga mange seg til å lære erobrernes språk, som var moderne, internasjonalt og ga prestisje å kunne.

Fem ord som jamnajaene hadde med seg

En senere utvandringsbølge fra det opphavelige kjerneområdet førte jamnajaene til dagens India og Iran, der befolkningen også tok til seg det forskerne kaller det indoeuropeiske språket.

Takket være bevarte tekster på gammelgresk, latin og sanskrit har lingvister en idé om hvordan jamnajaenes språk så ut. Ved å sammenligne ordet for ’mor’ på tre språk, méter på gammelgresk, mater på latin og matar på sanskrit, har forskerne funnet ut at jamnajaene ropte på moren sin med ordet méhter.

Språklyder utvikler seg systematisk, og derfor kan lingvister rekonstruere hvordan beslektede språk hørtes ut før veiene deres skiltes og de ble egne tungemål. Amerikansk engelsk og britisk engelsk har for eksempel fortsatt mye til felles, siden det tross alt ikke er mer enn 230 år siden den amerikanske uavhengighetskrigen skilte dem. Men over tid vil de trolig ende som vidt forskjellige språk.

Jamnajaenes språk utviklet seg over tid i vidt forskjellige retninger, så mange av våre dagers rundt to hundre europeiske språk kan se ut som de ikke har mye til felles.

Men, som William Jones var på sporet av allerede på 1700-tallet, snakker stort sett alle europeere i dag en avart av det samme språket – det som kom fra de russiske og ukrainske steppene for fem tusen år siden.