Verdensspråket volapyk fikk et kort liv
En natt hører tyskeren Johann Martin Schleyer Gud befale ham å lage et nytt språk. Han går straks i gang med å konstruere et verdensspråk, som på få år oppnår stor popularitet. Men en umulig grammatikk og opphavsmannens stahet spiller snart volapyk ut på sidelinjen igjen.
Den pensjonerte presten Johann Martin Schleyer fant opp språket og insisterte på at bare han fikk endre grammatikken.
I august 1884 møttes en gruppe menn og kvinner til en tredagers konferanse på et kurhotell i den sørtyske byen Friedrichshafen.
Samtalene mellom dem foregikk på tysk, men emnet nådde langt ut over landets grenser: verdensspråket volapyk.
Alle hadde stor tillit til at deres cifal – leder på volapyk – kunne gjøre fellesspråket til en verdensomspennede suksess og bryte alle verdens språkbarrierer.
Cifalen var Johann Martin Schleyer, som fem år tidligere hadde lagt grunnlaget for det nye språket.
På denne tiden var industrialiseringen i full gang. Jernbaner og dampskip knyttet verden sammen, og telegrafen satte menneskeheten i stand til å kommunisere raskt og over store avstander – uten nødvendigvis å forstå hverandre.
Schleyer hadde en løsning på det forståelsesmessige problemet. Han var tidligere romersk-katolsk sogneprest i byen Litzelstetten ved Konstanz i Sør-Tyskland, og brukte pensjonisttilværelsen på å pusle med de 60 forskjellige språkene han hevdet å beherske.
En søvnløs natt i 1879 opplevde han at Gud fortalte ham at han skulle bruke de språklige evnene sine til å skape et verdensspråk, og Schleyer ga seg i kast med en gang.
Den aldrende mannen arbeidet som besatt, og året etter ga han ut sin første grammatikkbok.
Det nye universalspråket hadde fått navnet volapyk, som på Schleyers språk betyr verdensspråk, og det slo straks an.
Grammatikkboken ble raskt utsolgt, og det oppsto små selskaper for volapyk-talende.
Språkbarrieren var brutt
Etter konferansen i Friedrichshafen fulgte en i München i 1887.
Ved den tredje volapyk-kongressen, i Paris i 1889, foregikk all samtale på det nye språket.
Arrangørene hadde til og med sørget for at servitørene kunne svare på volapyk.
Ved Paris-kongressen fantes mer enn 20 000 ord på språket.
Entusiaster hadde etablert 283 volapyk-selskaper, det var kommet ut 316 lærebøker, og på verdensbasis fantes det 25 aviser og tidsskrifter – blant dem Cogabled (Vitsebladet), som utelukkende hadde volapyk-humor i spaltene.
Mer enn 250 000 mennesker snakket språket, som var blitt så populært at flere observatører mente at det globale kommunikasjonsproblemet nå var løst en gang for alle.
Alexander Ellis, britisk matematiker og språkforsker, skrev at «enhver som ønsker å undertrykke det universelle språkets spøkelse som før har hjemsøkt så mange sinn helt fra Babels tårns dager, bør slutte seg til de mange tusen stemmene som er klare til å si lifom ös volapük – lenge leve volapyk!»
Samtidig med suksessen bredte misnøyen seg. Schleyers rolle som eneveldig cifal i bevegelsen innebar at bare han kunne godkjenne eller avvise tilføyelser eller endringer i språket.
Lokale volapyk-selskaper la frem godt begrunnede endringsforslag, bare for å oppleve at de ble avvist uten forklaring, og særlig ble den utbredte bruken av omlyd i volapyk kritisert.
Schleyer hadde valgt engelsk som språkets grunnstamme, men lagt til vokalene ä, ü og ö, som ga uttalen en umiskjennelig tysk klang, og gjorde volapyk vanskelig å uttale.
Forklaringen på bruken av de spesielle vokalene er trolig at selv om Schleyer påsto at han mestret 60 språk, var engelskkunnskapene hans beskjedne.
Ifølge samtidige kilder var han for eksempel overbevist om at engelsk også hadde vokaler med omlyd.
Han argumenterte med at ordet sir (herr) ble stavet sör, for slik lød jo den engelske uttalen, og i hans tyske ører ble ordet much (mye) etter samme mønster til möch. Schleyer var urokkelig.
Å fjerne de mange ä-, ü- og ö-ene ville etter hans mening bety at hele grammatikken måtte skrives om, og da måtte de 250 000 volapykistene starte forfra.
Endringen kunne knuse livsverket hans.
Mens det indre presset økte, fikk volapyk konkurranse fra kunstspråket esperanto, som også var en eneste manns verk.
Språket var enklere å lære enn volapyk, og det fikk suksess fordi oppfinneren, Zamenhof, lot andre prege utviklingen. Språket skulle utvikle seg naturlig, mente han.
Den første internasjonale volapyk-kongressen fant sted i Friedrichshafen i 1884, og hadde deltagere fra hele verden.
Schleyer avviste reformer
I et forsøk på å reformere språket stiftet en gruppe deltagere ved Paris-kongressen et «språkakademi» ledet av den fransktalende nederlenderen Auguste Kerckhoffs.
Han hadde skrevet en populær volapyk-grammatikk, og foreslo å begynne med en reform av verbene.
Kerckhoffs hadde regnet ut at språkets mange forskjellige for- og endestavelser resulterte i at et enkelt verb kunne opptre i 504 440 forskjellige former.
Det var for upraktisk, mente han.
Schleyer gikk straks til motangrep. Fra talerstolen fastslo han på klingende volapyk at han ikke ville akseptere noen endring av språket han hadde skapt på Guds befaling.
Han krevde vetorett overfor alle akademiets beslutninger. Dette avviste Kerckhoffs blankt, og deretter gikk kongressen i oppløsning.
Siden forsøkte rebelske volapykselskaper med egne reformer, men da Schleyer døde i 1912, var stort sett alle volapykister falt fra.
Siden er det gjort flere forsøk på å gjenopplive verdensspråket, men i dag blir det anslått at det bare fins rundt 20 personer som kan snakke volapyk.