Verdensspråket volapyk fikk et kort liv
En natt hører tyskeren Johann Martin Schleyer Gud befale ham å lage et nytt språk. Han går straks i gang med å konstruere et verdensspråk, som på få år oppnår stor popularitet. Men en umulig grammatikk og opphavsmannens stahet spiller snart volapyk ut på sidelinjen igjen.

Den pensjonerte presten Johann Martin Schleyer fant opp språket og insisterte på at bare han fikk endre grammatikken.
I august 1884 møttes en gruppe menn og kvinner til en tredagers konferanse på et kurhotell i den sørtyske byen Friedrichshafen.
Samtalene mellom dem foregikk på tysk, men emnet nådde langt ut over landets grenser: verdensspråket volapyk.
Alle hadde stor tillit til at deres cifal – leder på volapyk – kunne gjøre fellesspråket til en verdensomspennede suksess og bryte alle verdens språkbarrierer.
Cifalen var Johann Martin Schleyer, som fem år tidligere hadde lagt grunnlaget for det nye språket.
På denne tiden var industrialiseringen i full gang. Jernbaner og dampskip knyttet verden sammen, og telegrafen satte menneskeheten i stand til å kommunisere raskt og over store avstander – uten nødvendigvis å forstå hverandre.
Schleyer hadde en løsning på det forståelsesmessige problemet. Han var tidligere romersk-katolsk sogneprest i byen Litzelstetten ved Konstanz i Sør-Tyskland, og brukte pensjonisttilværelsen på å pusle med de 60 forskjellige språkene han hevdet å beherske.
En søvnløs natt i 1879 opplevde han at Gud fortalte ham at han skulle bruke de språklige evnene sine til å skape et verdensspråk, og Schleyer ga seg i kast med en gang.
Den aldrende mannen arbeidet som besatt, og året etter ga han ut sin første grammatikkbok.
Det nye universalspråket hadde fått navnet volapyk, som på Schleyers språk betyr verdensspråk, og det slo straks an.
Grammatikkboken ble raskt utsolgt, og det oppsto små selskaper for volapyk-talende.