Tidslinje for renessansen: da ånden grep makten over historien

Historikerne regner ofte et blomstrende handelsliv i Nord-Italia cirka år 1400 for å være starten på renessansen.

Under korstogene på 1100- og 1200-tallet hadde driftige kjøpmenn i byene Firenze, Milano, Venezia og Genova tjent gode penger på å forsyne de mange krigerne på gjennomreise fra hele Europa med skip, mat og våpen på deres vei til Jerusalem.

Etter pesten, som herjet på 1300-tallet, fikk de overlevende kjøpmennene virkelig vind i seilene: handel med tekstiler, lærvarer, juveler, optiske glasslinser og andre spesialiserte varer gjorde de italienske bystatene til Europas suverene økonomiske sentrum på begynnelsen av 1400-tallet.

For å vise frem rikdommen sin satte herskerne i bystatene penger i kunst, arkitektur og utdanningsinstitusjoner. De gunstige forholdene førte til at kunstnere og lærde utviklet nye måter å oppfatte verden på som spredte seg fra Italia til resten av Europa.

Begrepet renessanse

Renessansens menn og kvinner kjente ikke sin tid som «renessansen».

Den italienske maleren, billedhuggeren og forfatteren Giorgio Vasari (1511–1574) brukte riktignok det italienske ordet «rinascita» (gjenfødsel) i dets moderne betydning i 1550.

Det skjedde i boken De ypperste italienske arkitekters, maleres og billedhuggeres liv. I boken beskriver og bedømmer han de største kunstnerne i sin tid.

Ordet «rinascita» fikk likevel ikke innpass i renessansens århundrer.

Begrepet renessanse ble først allemannseie fra midten av 1800-tallet, da den sveitsiske kulturhistorikeren Jacob Burckhardt gjorde det berømt i sin svært innflytelsesrike bok Die Cultur der Renaissance in Italien.

Førrenessansen

Ideen om en renessanse innebærer at ånd og kunst har vært død og nedfrosset i en lang periode siden Romas fall.

Dagens historieforskning har imidlertid forkastet tidligere tiders oppfatning av denne middelalderen som mørk.

Det skjedde nemlig også sprang i både materiell og åndelig utvikling i «den mørke middelalder». I dag snakker faktisk flere forskere om at det fantes andre renessanser før 1400-tallet.

Dette gjelder den karolingiske renessansen på 800-tallet under Karl den store, da det skjedde en kulturell oppblomstring innen kunst, vitenskap og utdanning.

Og det gjelder 1100-tallets renessanse, da Europa opplevde sosiale og økonomiske endringer og antikkens filosofiske tenkning ble revitalisert.

Den gamle greske kulturen ble gjenoppdaget i renessansen: oldtidens verdensbilde var nemlig i større grad basert på hva mennesket kunne begripe med sine sanser og sitt intellekt – ikke på hva religionen dikterte.

Vitenskapsfolk fant logikk, matematikk, fysikk, filosofi og astronomi hos antikkens tenkere, og kunstnere gjenoppdaget idealer om skjønnhet, ro, symmetri og enkelhet i oldtidens templer, skulpturer og mosaikker.

Hos det tapte Romerriket gjenoppdaget renessansens lærde interessen for den versjonen av det latinske språket som romerske diktere, retorikere og politikere hadde brukt til å uttrykke seg med.

Før renessansen hadde idealet for det latinske språket vært skolastisk latin, som var blitt utviklet i middelalderens munkevesen.

I renessansen ble barn fra velstående familier igjen satt til å lære latin etter romersk tradisjon slik at de kunne oppnå en dannelse og veltalenhet forankret i antikken, som var idealet for sanne renessansemennesker.

I middelalderen hadde livet på jorden vært hardt, preget av sykdom og død – og frykten for Guds straff.

Kirken hadde opprettholdt sin store makt ved å forkynne undergang og helvetes pinsler for alle som ikke viste den blind lydighet.

I renessansen endret oppfatningen av livet seg fundamentalt i visse kretser da renessansefilosofene – også kjent som humanistene – hevdet at mennesket ved å bruke fornuft og god moral selv kunne ha innflytelse på sin tilværelse.

Humanistenes forbilder var antikkens tenkere som Aristoteles, Augustin og Cicero, som i det 1. århundre f.Kr. hadde lansert begrepet humanitas – «det som kjennetegner mennesket».

I renessansen begynte arkitekter å oppfatte seg selv som selvstendige kunstnere heller enn anonyme håndverkere som bygde for fyrsten.

Superstjernen blant de italienske arkitektene var Brunelleschi, og som noe helt nytt brukte han perspektivtegninger som han konstruerte etter den gamle grekeren Euklids matematiske prinsipper.

Brunelleschis oppfinnelse av det lineære perspektiv gjorde at en tegning kunne gjengi den virkeligheten øyet ser med stor nøyaktighet: På en horisontlinje plasseres et forsvinningspunkt som bestemmer tegningens proporsjoner og gjør at de forholder seg innbyrdes korrekt.

Sentralperspektivet var tidens heteste idé og dominerte i både arkitektur og billedkunst.

Renessansearkitektenes foretrukne elementer var søyler, kolonnader og volutter fra antikken, kupler, buer og sirkelformede bygninger samt dekorative springvann som viste at de mestret hydraulikk.

Bedre sjøkart, bedre navigasjonsinstrumenter og skip som var bedre bygget, gjorde at renessansens dristige sjøfolk oppdaget nye landområder.

Da europeerne ville ha asiatisk krydder til maten og var lei av å betale ottomanene og kineserne i dyre dommer for å få dem fraktet over land via Silkeveien, drev jakten på de verdifulle krydderne de konkurrerende sjøfartsnasjonene Portugal og Spania til å investere i lange og kostbare ekspedisjoner over havet.

I 1492 finansierte det spanske kongeparet således Kristoffer Columbus og hans verdensberømte seilas over Atlanteren, som skulle føre ham til India – men som i stedet førte ham til det amerikanske kontinentet, som var ukjent for europeerne.

Sjøveien til India ble i stedet åpnet av portugiseren Vasco da Gama i 1498.

Oppdagelsesreisene og renessansen

De store oppdagelsesreisene har ikke direkte noe med renessansen å gjøre. De tar iallfall ikke utgangspunkt i en økende interesse for antikken.

Tvert imot blir konsekvensen av oppdagelsen av de nye sjøveiene at verden er rund og mye større enn før antatt, og at det verdensbildet som har vært dominerende siden antikken, forkastes.

Renessansen og de store oppdagelsesreisene har imidlertid det til felles at de begge er uttrykk for at horisonten blir utvidet i renessansen, både geografisk og åndelig.

I renessansen gjorde oppdagelsen av perspektivet at kunsten kunne gjengi virkeligheten ved hjelp av dybde og riktige proporsjoner.

Kunstnere studerte dessuten anatomi, og renessansestjernen Leonardo da Vinci gikk så langt som til å utforske dyre- og menneskekropper ved å dissekere lik.

Portrettkunst ble en viktig, ny sjanger i renessansen, og blant de velstående ble det mote å få seg selv foreviget på lerretet.

Renessansens italienske mestere som Rafael, Botticelli, Leonardo da Vinci og Michelangelo utviklet sofistikerte teknikker som gjorde det mulig å gjengi et ansikt med dets spesifikke trekk og uttrykk.

Som noe nytt kunne en enkeltstående kunstner skape seg et navn og berømmelse. Tidligere arbeidet malere mer anonymt og var gjerne flere sammen om å frembringe et verk som kunne selges uten noen spesiell signatur på.

I Nord-Europa bidro renessansens tro på det frie og skapende menneske til at den katolske pavens makt ble brutt, og at det oppsto protestantiske kirker.

Den 31. oktober 1517 naglet den tyske presten Martin Luther ifølge tradisjonen en liste til kirkedøren i Wittenberg over ting som bekymret ham ved den katolske kirke.

Luther protesterte mot at prestene var formidlere av kontakten med Gud. Han kjempet i stedet for at bare den enkeltes tro – det personlige forholdet til Gud og ikke den katolske kirkes ytre seremonier, ritualer og avlatshandel – var veien til frelse.

Reformasjonen varte til midten av 1600-tallet og var et oppgjør med middelalderens oppfatning av mennesket som et syndig vesen.

Det meste av Nord-Europa konverterte til protestantismen under renessansen.

Fra midten av 1500-tallet tar den katolske kirke opp utfordringen fra reformasjonen både ved å tydeliggjøre de katolske dogmene, men også ved å reformere visse av kirkens egne skikker.

For eksempel blir avlatshandelen sterkt redusert i løpet av århundret. Samtidig styrkes inkvisisjonen, den katolske kirkes forhør av og mulige senere rettergang mot kjettere.

Allerede lenge før reformasjonen hadde inkvisisjonen rettsforfulgt annerledes tenkende og brent kjettere på bålet.

Etter reformasjonen øker dette som et ledd i den katolske kampen mot de nye kirkelige strømningene.

Den katolske kirkes åndelige motoffensiv har senere blitt kalt motreformasjonen.

Motreformasjonen kommer også til uttrykk i senrenessansens malerkunst i de katolske landene i Sør-Europa.

Dette skjer blant annet i de voldsomme skildringene av tortur og død hos den italienske maleren Caravaggio (1571–1621), der den katolske inkvisisjonens pinsler og plager manes frem.

I middelalderen hadde blikket vært vendt innover og ned i jordens elendighet og helvetes flammer, men i renessansen vendte den naturvitenskapelige revolusjon igjen blikket utover mot universet.

Kirken hevdet at jorden – Guds skaperverk – var verdens urokkelige sentrum, men i 1543 påviste den polske astronomen Nicolaus Copernicus i sin bok om himmellegemenes kretsløp De Revolutionibus Orbium Coelestium at jorden faktisk gikk i bane rundt solen.

Hans tanker fant støtte hos italieneren Galileo Galilei, som bygget en kikkert som var sterk nok til å se ut i rommet. Kikkerten hadde blitt oppfunnet i Nederland noen år før, trolig av brillemakeren Hans Lippershey.

I Danmark observerte astrologen Tycho Brahe en ny stjerne i stjernebildet Cassiopeia i 1572 og beviste dermed at verdensrommet var foranderlig. Etter oppdagelsen laget Tycho Brahe den første komplette stjerneoversikten siden oldtiden.

I Nederland gjorde en blomstrende handel på 1500-tallet at kunst og arkitektur fikk gode vilkår, akkurat som i Italia.

De nederlandske og flamske malerne var sterkt inspirert av renessansestrømningene fra Italia.

Malere som Jan van Eyck og Gerard David utviklet en egen realisme som ble kalt naturalisme, og som ble svært etterspurt i samtiden. Hieronimus Bosch, Pieter Brueghel og Hans Holbein utviklet seg i hver sin retning, noe som gjorde at renessansens nederlandske malerkunst fremsto som svært personlig og individuell.

I Amsterdam og Rotterdam vokste universitetene og ble viktige under renessansen. Således regnes presten Erasmus av Rotterdam som en av de viktigste humanistene på 1500-tallet. Han forfektet ideen om at mennesket har en fri vilje og et selvstendig ansvar for å leve opp til moralske idealer.

De nederlandske kartografene Gerardus Mercator og Johannes Janssonius tegnet kart over landområder og himmelrommet med planetene. Disse kartene ble siden kjent som tidens fineste.

Janssonius var dessuten forlegger og eide åtte bokhandlerforretninger over hele Europa, fra Stockholm til Genève.

Renessansens impulser nådde Skandinavia via Tyskland og Nederland på 1500-tallet, mest i form av arkitektur.

Nederlandske byggmestere ble hentet til Norden for å bygge herregårder og slott for skandinaviske monarker, og nederlandske malere var etterspurt ved hoffene i København og Stockholm.

Men som ideologi slo renessansens idealer om humanisme og frihet egentlig ikke gjennom i Skandinavia.

Renessansen i Danmark og Norge

Det gjorde derimot reformasjonen, som nådde Danmark og Norge i 1536, da Luther-tilhengeren Christian 3 besteg tronen. Norge var en del av Danmark både før og etter renessansen.

I Danmark ble renessansen først og fremst forbundet med kong Christian 4, som regjerte landet i 1588–1648.

Dette skyldes først og fremst de mange storstilte byggeprosjektene som Christian 4 tok initiativet til med inspirasjon og assistanse fra byggmestere fra Nederland som var et produkt av den nederlandske renessansen.

Renessansen i Sverige

Også i Sverige kan man tydeligst spore impulser fra renessansen i arkitekturen på 1500-tallet. Renessansen kommer også sent til Sverige, og som i Danmark skjer det i en noe utvannet form hvis man sammenligner med både den nederlandske, den mellomeuropeiske og den italienske renessansen.

I Sverige bruker man heller uttrykket vasatiden enn renessanse når man snakker om perioden etter senmiddelalderen. Vasatiden innledes da den svenske adelsmannen Gustav Vasa blir utnevnt til konge av Sverige i 1523.

Gustav Vasas etterkommere blir sittende på tronen til midten av 1600-tallet. Reformasjonen av den katolske kirke i Sverige blir gjennomført i vasatiden mellom 1527 og fram til ca. 1600.

Renessansen kulminerte i perioden 1495 til ca. 1520, som kalles høyrenessansen, mens senrenessansen fortsetter frem til ca. 1600.

Da eneveldet gjorde sitt inntog rundt om i Europa fra begynnelsen av 1600-tallet, var det en gang for alle slutt på den ideologiske renessansen.

På kunstens område gled renessansestilen gradvis over i manerismen, som i større grad vektla bevegelighet i måten å avbilde menneskekropper på. De gjorde dem bl.a. langstrakte og ga dem dynamikk ved hjelp av et sterkere spill med lys og skygge.

I motsetning til den ofte nakne menneskekroppen i høyrenessansen malte maneristene massevis av broderier og dekorasjoner på flotte klær. Stilen fortsatte inn i den svulstige barokken som ledsaget eneveldet.

I Nederland startet den såkalte nederlandske gullalderen på 1600-tallet da malere som Vermeer, Rubens og Rembrandt gjorde Nederland til Europas ledende kunstnasjon.

I Skandinavia fikk renessansearkitekturen et siste oppsving i Danmark under Christian 4 med byggverk som Rundetårn, Rosenborg slott og Børsen, som anses for å være sterkt inspirert av nederlandsk renessansestil.