Villmennene i The Rolling Stones erobret verden

Tjue politifolk strømmer inn i huset og leter i møbler og tepper etter narkotika, som ligger spredt overalt i små poser. Richards og gjestene blir kroppsvisitert, og politiet fisker fire amfetaminpiller opp av Jaggers lomme. Besittelse av narkotika er straffbart, og selv om politifolkene ikke finner noe på Richards, gjør inspektøren ham oppmerksom på at han også risikerer fengsel, for å ha tillatt bruk av ulovlige stoffer i hjemmet sitt.

Da politiet har forsvunnet igjen og rusen har gitt seg, innser Jagger og Richards at de kan ha havnet i alvorlige vanskeligheter. De er verdens nye store rockestjerner, men britiske myndigheter misliker bandets provoserende fremtoning og uhemmede sceneopptreden – og nå har de kanskje endelig fått taket på dem. Rullesteinenes omfattende misbruk truer både bandets og medlemmenes overlevelse.

Bandet ble startet i en svinesti

Fem år før politiets razzia i Redlands var det ingen som kjente Mick Jagger og Keith Richards. I 1962 snakket Storbritannia bare om The Beatles, som nettopp hadde slått gjennom med fengende melodier og tekster. Og mens britene nynnet med på «Love Me Do», satt Jagger og Richards og jammet blues med vennen Brian Jones.

De tre delte en falleferdig toromsleilighet i utkanten av London. Vannrørene var utette, den fillete tapeten var full av muggflekker, og taket var svart av sot fra stearinlys. Uvaskede klær og skitten oppvask fløt overalt. Guttene selv så ikke helt gode ut, de heller, og naboene skjønte ingenting av det de nye beboerne holdt på med.

En leietaker i andre etasje sa senere:

«Det kom rare lyder fra leiligheten deres til alle døgnets tider. Først trodde vi at de var kriminelle, selv om de virket svært så hyggelige når man møtte dem i trappa. Men det var ikke så rent få av naboene som var redde for dem på grunn av det lange håret og det uflidde utseendet.»

På denne skitne hybelen dannet de utradisjonelle beboerne bandet The Rolling Stones – oppkalt etter et nummer skrevet av det store forbildet deres, bluesgitaristen Muddy Waters. De tre vennene spilte amerikansk blues, og snart fikk de lov til å opptre på jazzklubben The Ealing Club, som lå i bortgjemt i en kjeller ved endestasjonen til en av Londons t-baner.

«Fuktigheten der nede er sannsynligvis noe av det verste jeg noen gang har opplevd. Man vasset i vann mellom alle de elektriske installasjonene. Det er et under at ikke flere ble stekt i hjel», sa Richards mange år senere.

Lokalet var et av få i London hvor publikum var åpne for blues – selv om noen av de eldre gjestene klaget over bandets «skitne og uflidde fremtoning», som fikk musikerne til å se ut som «en flokk dyr». Andre, særlig de yngre, likte gruppens opprørske fremtoning, Jones’ og Richards’ glitrende gitarspill og Jaggers svingende hofter.

Vinteren 1962/63 ble bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts inkludert i gruppen, og flere i undergrunnsmusikkverdenen begynte å snakke om det nye bandet, som etter hvert fikk lov til å opptre på andre spillesteder.

«Disse gutta ser ut til å leve i sin egen verden når de driver den ville og oppildnende musikken sin fremover og setter fyr på hele salen. Det unge publikummet har aldri opplevd noe lignende», lød det fra en konsertarrangør.

Gjennombruddet var på trappene.

The Beatles hjalp til med en hit

The Rolling Stones spilte fortsatt bare coverversjoner av andres sanger. Og selv om opptredenene deres fikk det unge publikummet til å «miste alle hemninger», som en anmelder skrev, manglet bandet en hit, et nyskrevet nummer ingen hadde hørt før.

Hvis det var noen som kunne lage en landeplage, så var det The Beatles, og til alt hell fikk Stones den tidligere PR-mannen til Beatles, Andrew Oldham, som manager i 1963. En sommerdag støtte Oldham på John Lennon og Paul McCartney og fortalte dem at det nye fremadstormende bandet hans manglet «en god sang».

«Vi likte jo Stones. Og faktisk hadde vi en sang som passet dem langt bedre enn oss», mintes McCartney senere.

Rolling Stones var i gang med å spille inn et album, så samme ettermiddag dukket Lennon og McCartney opp i studioet og skrev ferdig «I Wanna Be Your Man» i et hjørne mens Rolling Stones-medlemmene så imponert på.

«Det er genialt», sa Brian Jones entusiastisk. Men rullesteinene ville ikke høres ut som The Beatles, og da sangen ble spilt inn, var alle medlemmene enige om at den «burde være skitnere», ifølge Wyman.

Få måneder senere kom sangen ut som singel og ble nummer 12 på den britiske hitlisten. Plutselig var Rolling Stones kjent over hele landet, men Oldham var opptatt av at de ikke bare skulle være The Beatles med litt lengre hår. Jagger, Richards, Jones, Wyman og Watts måtte holde seg til den uflidde fremtoningen og rå spillestilen, så de fungerte som en motsetning til de trivelige Liverpool-guttene.

Unge jenter elsket de stygge rockestjernene

Med Oldham som manager nådde Stones nye høyder, ikke minst etter at han lanserte dem som «Englands styggeste band». Medlemmene skulle være provoserende og spille de slemme guttene på den britiske musikkscenen – noe som falt dem ganske naturlig.

«Alle som ikke liker oss, kan dra til helvete», sa Jagger, som også forkynte: «Vi klipper oss ikke kort bare fordi en eller annen pedantisk idiot mener vi burde gjøre det.»

Tanken var at den frekke stilen skulle få foreldregenerasjonen til å mislike bandet, for da ville barna deres synes at Stones var enda mer spennende. Oldham skapte bandets provoserende fremtoning og fant også på slagordet «Ville du la datteren din gifte seg med en Rolling Stone?».

Svært få foreldre ville ha en rullestein til svigersønn.

«De må være den mest uforskammede av alle de nye gruppene», klaget en forarget seer etter en TV-opptreden. En annen skrev i et leserbrev:

«I dag har jeg opplevd det mest avskyelige synet jeg kan huske fra alle mine år som TV-seer: The Rolling Stones.»

Mens foreldre foretrakk å slå av TV og radio når Stones dukket opp, var ungdommen begeistret for bandets ubehøvlede oppførsel. På konsertene spratt Jagger og kompani rundt på scenen så svetten sprutet på det henrykte publikummet.

Noen ganger havnet bandet i klammeri med konservative unge menn som mente at musikerne burde klippe seg. Og under turneen i England i januar 1964 avbrøt politiet konsertene flere ganger fordi tilskuerne var helt ute av kontroll – og fordi myndighetene i det store og hele ikke var glad i opprørerbandet. Men tenåringsjentene elsket rullesteinene.

«De er så stygge at de er pene», sa en amerikansk tilhenger da Stones turnerte i USA i 1964.

Hjemme i England var jentene så besatt av bandet at de sto utenfor medlemmenes leiligheter – som nå var litt mer luksuriøse enn i 1962 – og risset navn og telefonnumre inn i vegger og dører. Tenåringsjentene prøvde også å treffe idolene sine på nattklubber i håp om å komme tettere på dem. Og stjernene var ofte villige til å henge med fansen – særlig hvis de så bra ut.

«Hvis du var en flott jente, var det ikke vanskelig å møte Mick Jagger eller Jimmy Page (gitarist i Led Zeppelin, red.anm.). Du kunne bare gå og si hei til dem», sa Pamela Des Barres mange år senere. Hun møtte Jagger på en nattklubb i Los Angeles.

Des Barres ble en av Rolling Stones’ groupier – unge kvinner som fulgte bandet på turneer. De var sammen med musikerne bak scenen og på klubber og overnattet ofte på hotellet med bandmedlemmene. Alkohol, dop og sex var en del av livet som groupie, men jentene tok seg også ofte av mer praktiske oppgaver som å finne klær til stjernene og gå ærender.

«Det handlet ikke bare om å få dem til sengs, det handlet mer om å være en del av den kreative kraften», forklarte Des Barres.

Stones hadde blitt guder for mange unge mennesker. Men med suksessen fulgte misbruket.

Dop ble hverdagslig

I 1965 solgte Rolling Stones millioner av plater, og musikkbladet Melody Maker kunne kåre bandet til det mest populære i England foran The Beatles, som til gjengjeld vant kategorien «mest populære i verden».

Rullesteinene hadde begynt å skrive sanger selv. De to første platene inneholdt først og fremst coverlåter, men Oldham mente at «hvem som helst kan skrive en populær sang». Da han ikke så særlig til engasjement hos Jagger og Richards, stengte han dem inne på kjøkkenet og forkynte at de ikke slapp ut før de var ferdige med å skrive en sang. Det ble slageren «As Tears Go By», som i første omgang ble gitt til Jaggers senere kjæreste Marianne Faithfull.

VIDEO: Se den hylende fansen da The Rolling Stones opptrådte i 1964.

Nå visste rullesteinene at de også kunne skrive, og med tiden ble sangene deres mindre bluesete og mer rocka. I 1965 hadde Stones hele tre egne komposisjoner på toppen av hitlisten – blant dem megahiten «(I Can’t Get No) Satisfaction».

Bandet spydde ut album og var stadig på turné, men livet på veien satte sine spor. Stemmebåndene ble smurt med Jack Daniel’s, og etter hvert var det også vanlig at medlemmene tok kokain eller amfetamin for å holde det gående – i tillegg til at de som avveksling til sigaretter røykte store mengder hasj.

«Det er et spørsmål om å klare seg til neste spillejobb. Men når det først har gått så langt, begynner det å eskalere», forklarte Richards mange år senere.

Særlig Brian Jones havnet i et alvorlig misbruk, i takt med at Jagger mer og mer tok over hovedgitaristens opprinnelige rolle som frontfigur og talsmann for bandet. Den 23 år gamle Jones brukte heroin, valium og LSD. I øvingslokalet var han i sin helt egen verden, hvis han i det hele tatt dukket opp. Likevel var han glimtvis en genial musiker.

«Brian lå på rygg et sted i studioet med gitaren. Plutselig, når han hadde ligget der i ni timer, valset han inn og la på et kjempefint riff – et som ingen hadde tenkt på», minnes Richards, som selv begynte å ta LSD i 1966, fordi han syntes det skjerpet kreativiteten hans.

Richards flyttet inn hos Jones, som bodde sammen med kjæresten sin, den tysk-italienske skjønnheten Anita Pallenberg, i et herskapshus i London. Her holdt paret en konstant syrefest for hovedstadens jetsett. I skjæret fra stearinlysene slumret rusede verter og gjester på madrasser som lå overalt på gulvet i den enorme stua, mens musikken dunket løs. Ifølge The Beatles’ nye PR-mann, Tony Bramwell, hadde Jones og Richards endret seg:

«Begge to var pene unge gutter da jeg så dem første gang. Og så ser man disse vrakene. De så ut som sekstiåringer. De var gamle menn da de var i tjueårene.»

Jagger og Richards havner bak murene

Stoffene bidro til å forsterke Stones’ rykte som rockens rampegutter som aldri lot seg kue. Enten de var påvirket eller ikke, kunne de knuse utstyret til en fotograf bare for å sikre seg pressedekning.

«De spilte rollen sin hele tiden. Og de var klar over det. De ble de slemme guttene, og de brukte det for alt det var verdt», sa Rick Derringer, som varmet opp for Stones på bandets USA-turné i 1966.

I motsetning til Jones og Richards hadde Jagger imidlertid holdt seg unna harde stoffer, og han ønsket ikke å bli fremstilt som heroinist i mediene. Derfor ble også sangeren svært fortørnet da avisen News of the World i januar 1967 trykte en artikkel der Jagger angivelig innrømmet å ha tatt alle mulige stoffer. I virkeligheten hadde journalisten intervjuet en stein Brian Jones på en nattklubb og trodd det var Jagger han snakket med.

Jagger truet avisen med søksmål, og det ble innledningen til en vill heksejakt på Stones-frontfiguren.

News of the World kunne ikke tenke seg et større skup enn å knipe Jagger med kokain på bordet, ikke minst fordi de da også ville kvitte seg med søksmålet. I februar 1967 trodde derfor mange Stones-fans at det var skandaleavisen selv som hadde tipset myndighetene om hvilke ulovligheter som gikk for seg på Richards’ landsted.

Richards selv var overbevist om at langeren hans, som gikk under navnet «Syrekonge-Dave», samarbeidet med myndighetene og hadde arrangert hele rassiaen. Noe kunne tyde på at dette stemte: Politiet unnlot å undersøke syrekongens koffert, og han fikk reise ut av landet dagen etter raidet slik at han unngikk å bli tiltalt.

Verken Jagger eller Richards var så heldige. Ved avslutningen av rettssaken i juni 1967 ble Jagger dømt til tre måneders fengsel for besittelse av fire amfetaminpiller, mens Richards fikk ett års fengsel for å ha tillatt at det ble røykt cannabis på eiendommen hans.

De to stjernene ble umiddelbart kjørt til fengselet. Musikerne slapp imidlertid unna med en enkelt natt i kasjotten, siden de anket dommen og ble løslatt mot kausjon. Natten i fangenskap ble av mange ansett som hevn fra myndighetenes side.

VIDEO: Se Mick Jaggers pressekonferanse etter at han ble løslatt.

«De tror at Jagger har fått det han fortjener», skrev The Times-redaktør Reece-Mogg i en lederartikkel, der han kritiserte myndighetene for å overdrive en ubetydelig sak om besittelse av noen piller, som Jagger faktisk hadde «kjøpt fullt lovlig i Italia».

Stones-makkerne vant anken, så Jaggers dom ble gjort betinget og Richards helt slapp straff.

«Enten dere liker det eller ikke, så er dere idoler for en stor gruppe unge mennesker i dette landet», formanet dommeren før han lot rockestjernene gå.

Narkotikasaken sendte Stones ned for telling, og bandet tok en pause fra opptredener. Konfliktene og rivaliseringen i gruppen vokste, og situasjonen ble bare verre av at Anita Pallenberg forlot Jones til fordel for Richards. Bruddet og følelsen av svik gjorde Jones enda sykere, så bandet måtte erstatte ham med studiomusikere til innspillingen av albumet Beggars Banquet i slutten av 1968.

Et halvt år senere kjørte Jagger og Richards ut til Jones’ nye landsted for å avslutte samarbeidet.

«Det var vanskelig for Mick og meg å sparke ham, men han kunne nesten ikke spille, kunne nesten ikke reise seg, kunne nesten ikke puste. Det eneste som gjensto, var å si: «Beklager, gamle ørn, du er ute», fortalte Richards.

Sommeren 1969 gjorde de andre fire rullesteinene – sammen med den nye gitaristen sin, Mick Taylor – seg klare til endelig å vende tilbake til konsertscenen etter mer enn to års pause. Det store comebacket skulle markeres med en gigantisk gratiskonsert i Hyde Park foran nesten en halv million mennesker.

Men rundt midnatt to dager før konserten ringte telefonen mens bandet holdt på å øve.

«Brian er død», lød det i røret.

Samme dag hadde Jones, som alltid, vært høy på narkotika idet han inhalerte rikelige doser av astmasprayen sin. Det var ikke en uvanlig blanding, men denne gangen hadde han hoppet i svømmebassenget, der han mistet bevisstheten og druknet.

Noen år før hadde Richards sagt til Jones at han aldri kom til å bli tretti med det misbruket. Likevel kom nyheten som et sjokk for bandet.

«Vi avlyser konserten», utbrøt Jagger.

Men Richards og Watts ønsket å opptre – som en hyllest til den avdøde vennen. Da en journalist senere antydet at det var usmakelig å holde konsert før Jones var lagt i graven, ga Richards ham med sedvanlig villskap en knyttneve i ansiktet og dyttet ham ned en trapp.

Den 5. juli 1969 spilte Stones den største konserten i karrieren, i Hyde Park og med en pappfigur av Jones på scenen. Nytt for anledningen var at bandmedlemmene bar sminke. Prestasjonen deres var imidlertid ikke blant de beste.

«I virkeligheten var det ingen som visste hva som foregikk. Vi spilte ganske dårlig frem til avslutningen fordi vi ikke hadde opptrådt på flere år. I kjølvannet av Brians død var det bare noe vi måtte gjøre», sa Richards.

Video: Se bildene fra den kaotiske konserten på Altamont.

Suksessen fortsatte i flere tiår fremover

Konserten i Hyde Park var med på å få steinene til å rulle mot nye triumfer. Samme sommer ga de ut albumet Let It Bleed, som av mange regnes som bandets høydepunkt. Platen, som åpner med «Gimme Shelter» og slutter med «You Can’t Always Get What You Want», ble nummer én i Storbritannia.

Villskapen, provokasjonene og den harde livsstilen gjorde at The Rolling Stones’ karriere ikke var noen dans på roser, men i løpet av 1960-tallet formet de seg selv musikalsk akkurat slik de ønsket.

«Velkommen til verdens største rockeband!» lød introduksjonen fra 1969 og utover hver gang bandet gikk på scenen. Og selv om The Beatles fortsatt solgte flere LP-er, lå Stones på toppen av salgs- og hitlistene, og få kunne fylle et stadion som de rockende rullesteinene.

The Beatles ble oppløst i 1970, men Stones bare fortsatte og fortsatte, og ikke minst takket være vellykket selviscenesettelse fremsto de som musikkens konger i flere tiår fremover. Da bandet, under enorm mediedekning, åpnet en ny stor turné i USA i 1972, sa Jagger med klassisk stonesk frekkhet:

«Beatles? Jeg kan ikke engang huske Beatles!»

ETTERSKRIFT

Seksti år etter at bandet ble dannet, eksisterer The Rolling Stones fortsatt, men Mick Jagger og Keith Richards er de eneste opphavelige medlemmene som er igjen. Bill Wyman forlot bandet i 1993, og Charlie Watts døde i 2021. I løpet av karrieren har Stones gitt ut 30 studioalbum og 120 singler og er det fjerde bestselgende bandet i historien.