Rolling Stones synger på scene

Villmennene i The Rolling Stones erobret verden

Med fett hår og stygge klær dukket The Rolling Stones opp som musikkens nye opprørere i 1962. Damer, dop og listetopper kom på løpende bånd for bandet, men tragedien lurte i kulissene.

Med fett hår og stygge klær dukket The Rolling Stones opp som musikkens nye opprørere i 1962. Damer, dop og listetopper kom på løpende bånd for bandet, men tragedien lurte i kulissene.

DEUTSCH Jean-Claude/Getty Images

Noen hamrer på inngangsdøren til Keith Richards’ landsted i Sør-England. Eiendommen er Richards’ første store anskaffelse etter at bandet hans, The Rolling Stones, har blitt et verdensnavn. Denne helgen i februar 1967 har han invitert bandkamerat Mick Jagger og andre venner hjem til en sann orgie av euforiserende stoffer. I to dager har gjestene og verten ligget foran den gigantiske peisen i stua i en konstant rus fremkalt av LSD, heroin og amfetamin – en ikke uvanlig helg for selskapet.

«Hvem pokker er det?» fniser Jagger.

«Ikke slipp dem inn, Keith», sier Jaggers kjæreste, Marianne Faithfull, som sitter på gulvet bare iført et lammeskinn. Hun stirrer på et fjernsyn som står på uten lyd.

Den innstendige bankingen gir seg ikke, og man hører at det er fullt av mennesker der ute. Richards får kjempet seg opp av sofaen og ser ut vinduet. I LSD-rus ser han at hele hagen er full av dverger. Bankelydene fortsetter, og da Richards endelig åpner døren, blir han møtt av en politiinspektør som legger en ransakingsordre i hendene på ham.

Jagger og Richard foran gods

I 1966 kjøpte Keith Richards godset Redlands i Sussex. Han fant stedet en gang han kjørte feil.

© David Cole/Imageselect

Tjue politifolk strømmer inn i huset og leter i møbler og tepper etter narkotika, som ligger spredt overalt i små poser. Richards og gjestene blir kroppsvisitert, og politiet fisker fire amfetaminpiller opp av Jaggers lomme. Besittelse av narkotika er straffbart, og selv om politifolkene ikke finner noe på Richards, gjør inspektøren ham oppmerksom på at han også risikerer fengsel, for å ha tillatt bruk av ulovlige stoffer i hjemmet sitt.

Da politiet har forsvunnet igjen og rusen har gitt seg, innser Jagger og Richards at de kan ha havnet i alvorlige vanskeligheter. De er verdens nye store rockestjerner, men britiske myndigheter misliker bandets provoserende fremtoning og uhemmede sceneopptreden – og nå har de kanskje endelig fått taket på dem. Rullesteinenes omfattende misbruk truer både bandets og medlemmenes overlevelse.

Jagger arresteret og unngår kamera

Mick Jagger prøvde å unngå kameraene etter at han ble arrestert for besittelse av narkotika i 1967.

© Keystone Press/Imageselect

Bandet ble startet i en svinesti

Fem år før politiets razzia i Redlands var det ingen som kjente Mick Jagger og Keith Richards. I 1962 snakket Storbritannia bare om The Beatles, som nettopp hadde slått gjennom med fengende melodier og tekster. Og mens britene nynnet med på «Love Me Do», satt Jagger og Richards og jammet blues med vennen Brian Jones.

De tre delte en falleferdig toromsleilighet i utkanten av London. Vannrørene var utette, den fillete tapeten var full av muggflekker, og taket var svart av sot fra stearinlys. Uvaskede klær og skitten oppvask fløt overalt. Guttene selv så ikke helt gode ut, de heller, og naboene skjønte ingenting av det de nye beboerne holdt på med.

En leietaker i andre etasje sa senere:

«Det kom rare lyder fra leiligheten deres til alle døgnets tider. Først trodde vi at de var kriminelle, selv om de virket svært så hyggelige når man møtte dem i trappa. Men det var ikke så rent få av naboene som var redde for dem på grunn av det lange håret og det uflidde utseendet.»

«Fuktigheten der nede er sannsynligvis noe av det verste jeg noen gang har opplevd. Man vasset i vann mellom alle de elektriske installasjonene. Det er et under at ikke flere ble stekt i hjel.» Keith Richards om The Ealing Club, Rolling Stones’ første spillested.

På denne skitne hybelen dannet de utradisjonelle beboerne bandet The Rolling Stones – oppkalt etter et nummer skrevet av det store forbildet deres, bluesgitaristen Muddy Waters. De tre vennene spilte amerikansk blues, og snart fikk de lov til å opptre på jazzklubben The Ealing Club, som lå i bortgjemt i en kjeller ved endestasjonen til en av Londons t-baner.

«Fuktigheten der nede er sannsynligvis noe av det verste jeg noen gang har opplevd. Man vasset i vann mellom alle de elektriske installasjonene. Det er et under at ikke flere ble stekt i hjel», sa Richards mange år senere.

Lokalet var et av få i London hvor publikum var åpne for blues – selv om noen av de eldre gjestene klaget over bandets «skitne og uflidde fremtoning», som fikk musikerne til å se ut som «en flokk dyr». Andre, særlig de yngre, likte gruppens opprørske fremtoning, Jones’ og Richards’ glitrende gitarspill og Jaggers svingende hofter.

Crawdaddy Club i London

Et av Stones’ første faste spillesteder var vesle The Crawdaddy Club i London. Klubben finnes fortsatt, i et annet lokale i samme nabolag.

© Le Deluge

Vinteren 1962/63 ble bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts inkludert i gruppen, og flere i undergrunnsmusikkverdenen begynte å snakke om det nye bandet, som etter hvert fikk lov til å opptre på andre spillesteder.

«Disse gutta ser ut til å leve i sin egen verden når de driver den ville og oppildnende musikken sin fremover og setter fyr på hele salen. Det unge publikummet har aldri opplevd noe lignende», lød det fra en konsertarrangør.

Gjennombruddet var på trappene.

Da The Rolling Stones ble dannet i London i 1962/63, var bandet fullt av forskjellige personligheter – og hadde seks medlemmer.

Portrett av Brian Jones
© Avalon/Getty Images

Grunnleggeren: Brian Jones

Jones grunnla The Rolling Stones i 1962 da han satte inn en avisannonse der han søkte etter medlemmer til en rhythm and blues-gruppe. Han var først og fremst gitarist, men ble også bandets multiinstrumentalist og spilte blant annet sitar, orgel og marimba.

Portrett av Mick Jagger
© V. K. Hietanen

Proffen: Mick Jagger

Med store lepper og energiske hofter ble Jagger bandets blikkfang når han inntok scenen. Den karismatiske sangeren hadde en profesjonell tilnærming til musikerlivet, og over tid overtok han rollen som bandets frontfigur fra Jones.

Portrett av Keith Richards
© Olavi Kaskisuo/Lehtikuva

Opprøreren: Keith Richards

Helt siden tenårene var Richards opprørsk av natur, og det var også grunnen til at han sluttet på kunstskolen i Sidcup i London for å satse på et liv som musiker. Han fant seg ikke i noe og kom gjerne i klammeri med publikum, men gitaren mestret han som få.

Portrett av Bill Wyman
© Tracksimages.com/Imageselect

Oldingen: Bill Wyman

Mens de andre bandmedlemmene var mellom 18 og 21, ble den 26 år gamle lagerarbeideren Bill Wyman stammens eldste da han ble med som bassist i desember 1962. Han forlot bandet i 1993 og har blant annet begynt å selge metalldetektorer i eget design.

Portrett av Charlie Watts
© ETH Library

Den snille gutten: Charlie Watts

Watts spilte opprinnelig jazz og var allerede halvprofesjonell trommeslager ved siden av jobben som grafiker da han i januar 1963 ble tilbudt å bli en del av Stones. Han var den snille gutten i bandet og var egentlig ikke interessert i den «hvinende fansen».

Ring rundt Ian Stewart i gruppe
© Archive Photos/Stringer/Getty Images

Den sjette steinen: Ian Stewart

Skotske Stewart hadde vært med fra starten, men ble dyttet ut av manager Andrew Oldham i 1963 fordi seks medlemmer ble for mange å holde styr på for fansen. På plater og på scenen fortsatte imidlertid Stewart som pianist for Stones i flere tiår.

The Beatles hjalp til med en hit

The Rolling Stones spilte fortsatt bare coverversjoner av andres sanger. Og selv om opptredenene deres fikk det unge publikummet til å «miste alle hemninger», som en anmelder skrev, manglet bandet en hit, et nyskrevet nummer ingen hadde hørt før.

Hvis det var noen som kunne lage en landeplage, så var det The Beatles, og til alt hell fikk Stones den tidligere PR-mannen til Beatles, Andrew Oldham, som manager i 1963. En sommerdag støtte Oldham på John Lennon og Paul McCartney og fortalte dem at det nye fremadstormende bandet hans manglet «en god sang».

«Vi likte jo Stones. Og faktisk hadde vi en sang som passet dem langt bedre enn oss», mintes McCartney senere.

Stones opptrer med Lennon og Ono

At forholdet til The Beatles var utmerket, ser man blant annet i musikkfilmen Rock and Roll Circus fra 1968, der Stones blant annet opptrer sammen med John Lennon og Yoko Ono.

© Trinity Mirror/Mirrorpix/Imageselect

Rolling Stones var i gang med å spille inn et album, så samme ettermiddag dukket Lennon og McCartney opp i studioet og skrev ferdig «I Wanna Be Your Man» i et hjørne mens Rolling Stones-medlemmene så imponert på.

«Det er genialt», sa Brian Jones entusiastisk. Men rullesteinene ville ikke høres ut som The Beatles, og da sangen ble spilt inn, var alle medlemmene enige om at den «burde være skitnere», ifølge Wyman.

Få måneder senere kom sangen ut som singel og ble nummer 12 på den britiske hitlisten. Plutselig var Rolling Stones kjent over hele landet, men Oldham var opptatt av at de ikke bare skulle være The Beatles med litt lengre hår. Jagger, Richards, Jones, Wyman og Watts måtte holde seg til den uflidde fremtoningen og rå spillestilen, så de fungerte som en motsetning til de trivelige Liverpool-guttene.

Jagger og Paul kjører i tog

The Beatles og The Rolling Stones har vært rivaler med et glimt i øyet siden 1960-tallet. Så sent som i 2021 kalte Paul McCartney The Rolling Stones et «bluescoverband».

© Victor Blackman/Stringer/Getty Images

Beatles fortsatte å slå rullesteinene

Selv om The Rolling Stones opplevde en dundrende suksess på 1960-tallet, kunne de ikke konkurrere med The Beatles. Den evige rivaliseringen mellom gruppene ble imidlertid blåst opp av mediene.

The Beatles ble det første bandet som virkelig fikk britiske fans til å hvine av fryd da de fire guttene fra Liverpool slo gjennom i 1962. Året etter inntok også Stones den britiske musikkscenen, og opp gjennom 1960-tallet var mediene raske til å gjøre et stort nummer ut av konkurransen mellom gruppene.

Faktisk var de to bandene gode venner og møttes privat. Beatles-gitarist George Harrison tok flere ganger LSD sammen med Keith Richards, som senere uttalte at de to hadde «et spesielt bånd». Beatles og Stones likte også å gå på hverandres konserter.

Etter at The Beatles ble oppløst, kom det imidlertid noen spydige kommentarer fra begge leirer, og i et intervju antydet John Lennon at Stones hadde kopiert The Beatles. Kommentarene ble imidlertid ofte levert med et glimt i øyet, for musikerne hadde stor respekt for hverandre.

På 1960-tallets salgslister var det heller ikke mye kamp om tronen. Ingen artist i verden var i nærheten av å selge så godt som The Beatles – og ingen har siden solgt mer enn Liverpool-gruppen.

1960-tallets storselgere

The Stones inntar en tredjeplass i verden når det gjelder salg av plater utgitt på 1960-tallet. (Tallene viser til solgte eksemplarer fra utgivelsesdato og frem til i dag.)

Unge jenter elsket de stygge rockestjernene

Med Oldham som manager nådde Stones nye høyder, ikke minst etter at han lanserte dem som «Englands styggeste band». Medlemmene skulle være provoserende og spille de slemme guttene på den britiske musikkscenen – noe som falt dem ganske naturlig.

«Alle som ikke liker oss, kan dra til helvete», sa Jagger, som også forkynte: «Vi klipper oss ikke kort bare fordi en eller annen pedantisk idiot mener vi burde gjøre det.»

Tanken var at den frekke stilen skulle få foreldregenerasjonen til å mislike bandet, for da ville barna deres synes at Stones var enda mer spennende. Oldham skapte bandets provoserende fremtoning og fant også på slagordet «Ville du la datteren din gifte seg med en Rolling Stone?».

«De er så stygge at de er pene.» Amerikansk Rolling Stones-tilhenger, 1964.

Svært få foreldre ville ha en rullestein til svigersønn.

«De må være den mest uforskammede av alle de nye gruppene», klaget en forarget seer etter en TV-opptreden. En annen skrev i et leserbrev:

«I dag har jeg opplevd det mest avskyelige synet jeg kan huske fra alle mine år som TV-seer: The Rolling Stones.»

Mens foreldre foretrakk å slå av TV og radio når Stones dukket opp, var ungdommen begeistret for bandets ubehøvlede oppførsel. På konsertene spratt Jagger og kompani rundt på scenen så svetten sprutet på det henrykte publikummet.

Noen ganger havnet bandet i klammeri med konservative unge menn som mente at musikerne burde klippe seg. Og under turneen i England i januar 1964 avbrøt politiet konsertene flere ganger fordi tilskuerne var helt ute av kontroll – og fordi myndighetene i det store og hele ikke var glad i opprørerbandet. Men tenåringsjentene elsket rullesteinene.

«De er så stygge at de er pene», sa en amerikansk tilhenger da Stones turnerte i USA i 1964.

Rolling Stones manager Andrew Oldham

Manageren deres, Andrew Oldham (til høyre), så potensialet i den opprørske fremtoningen til Rolling Stones-medlemmene.

© Pictorial Press Ltd/Imageselect

Hjemme i England var jentene så besatt av bandet at de sto utenfor medlemmenes leiligheter – som nå var litt mer luksuriøse enn i 1962 – og risset navn og telefonnumre inn i vegger og dører. Tenåringsjentene prøvde også å treffe idolene sine på nattklubber i håp om å komme tettere på dem. Og stjernene var ofte villige til å henge med fansen – særlig hvis de så bra ut.

«Hvis du var en flott jente, var det ikke vanskelig å møte Mick Jagger eller Jimmy Page (gitarist i Led Zeppelin, red.anm.). Du kunne bare gå og si hei til dem», sa Pamela Des Barres mange år senere. Hun møtte Jagger på en nattklubb i Los Angeles.

Pamala sitter på Alice Cooper

Den senere forfatteren Pamela Des Barres var en av verdens mest kjente groupier og hadde forhold til utallige musikere. Her sitter hun på fanget til Alice Cooper.

© Michael Ochs Archives/Stringer/Getty Images

Des Barres ble en av Rolling Stones’ groupier – unge kvinner som fulgte bandet på turneer. De var sammen med musikerne bak scenen og på klubber og overnattet ofte på hotellet med bandmedlemmene. Alkohol, dop og sex var en del av livet som groupie, men jentene tok seg også ofte av mer praktiske oppgaver som å finne klær til stjernene og gå ærender.

«Det handlet ikke bare om å få dem til sengs, det handlet mer om å være en del av den kreative kraften», forklarte Des Barres.

Stones hadde blitt guder for mange unge mennesker. Men med suksessen fulgte misbruket.

Dop ble hverdagslig

I 1965 solgte Rolling Stones millioner av plater, og musikkbladet Melody Maker kunne kåre bandet til det mest populære i England foran The Beatles, som til gjengjeld vant kategorien «mest populære i verden».

Rullesteinene hadde begynt å skrive sanger selv. De to første platene inneholdt først og fremst coverlåter, men Oldham mente at «hvem som helst kan skrive en populær sang». Da han ikke så særlig til engasjement hos Jagger og Richards, stengte han dem inne på kjøkkenet og forkynte at de ikke slapp ut før de var ferdige med å skrive en sang. Det ble slageren «As Tears Go By», som i første omgang ble gitt til Jaggers senere kjæreste Marianne Faithfull.

VIDEO: Se den hylende fansen da The Rolling Stones opptrådte i 1964.

Nå visste rullesteinene at de også kunne skrive, og med tiden ble sangene deres mindre bluesete og mer rocka. I 1965 hadde Stones hele tre egne komposisjoner på toppen av hitlisten – blant dem megahiten «(I Can’t Get No) Satisfaction».

Bandet spydde ut album og var stadig på turné, men livet på veien satte sine spor. Stemmebåndene ble smurt med Jack Daniel’s, og etter hvert var det også vanlig at medlemmene tok kokain eller amfetamin for å holde det gående – i tillegg til at de som avveksling til sigaretter røykte store mengder hasj.

«Det er et spørsmål om å klare seg til neste spillejobb. Men når det først har gått så langt, begynner det å eskalere», forklarte Richards mange år senere.

«Brian lå på rygg et sted i studioet med gitaren. Plutselig, når han hadde ligget der i ni timer, valset han inn og la på et kjempefint riff – et som ingen hadde tenkt på.» Keith Richards om Brian Jones.

Særlig Brian Jones havnet i et alvorlig misbruk, i takt med at Jagger mer og mer tok over hovedgitaristens opprinnelige rolle som frontfigur og talsmann for bandet. Den 23 år gamle Jones brukte heroin, valium og LSD. I øvingslokalet var han i sin helt egen verden, hvis han i det hele tatt dukket opp. Likevel var han glimtvis en genial musiker.

«Brian lå på rygg et sted i studioet med gitaren. Plutselig, når han hadde ligget der i ni timer, valset han inn og la på et kjempefint riff – et som ingen hadde tenkt på», minnes Richards, som selv begynte å ta LSD i 1966, fordi han syntes det skjerpet kreativiteten hans.

Norske fans i Oslo

The Rolling Stones satte Oslo på hodet da bandet spilte sin første konsert i Norge i 1965.

© Riksarkivet, Oslo

Richards flyttet inn hos Jones, som bodde sammen med kjæresten sin, den tysk-italienske skjønnheten Anita Pallenberg, i et herskapshus i London. Her holdt paret en konstant syrefest for hovedstadens jetsett. I skjæret fra stearinlysene slumret rusede verter og gjester på madrasser som lå overalt på gulvet i den enorme stua, mens musikken dunket løs. Ifølge The Beatles’ nye PR-mann, Tony Bramwell, hadde Jones og Richards endret seg:

«Begge to var pene unge gutter da jeg så dem første gang. Og så ser man disse vrakene. De så ut som sekstiåringer. De var gamle menn da de var i tjueårene.»

Richard holder om Anita Pallenberg

Keith Richards og Anita Pallenberg var sammen i mer enn ti år – og de var ikke redde for å innrømme at narkotika ofte var inne i bildet.

© Peter Kemp/AP/Ritzau Scanpix

Jagger og Richards havner bak murene

Stoffene bidro til å forsterke Stones’ rykte som rockens rampegutter som aldri lot seg kue. Enten de var påvirket eller ikke, kunne de knuse utstyret til en fotograf bare for å sikre seg pressedekning.

«De spilte rollen sin hele tiden. Og de var klar over det. De ble de slemme guttene, og de brukte det for alt det var verdt», sa Rick Derringer, som varmet opp for Stones på bandets USA-turné i 1966.

I motsetning til Jones og Richards hadde Jagger imidlertid holdt seg unna harde stoffer, og han ønsket ikke å bli fremstilt som heroinist i mediene. Derfor ble også sangeren svært fortørnet da avisen News of the World i januar 1967 trykte en artikkel der Jagger angivelig innrømmet å ha tatt alle mulige stoffer. I virkeligheten hadde journalisten intervjuet en stein Brian Jones på en nattklubb og trodd det var Jagger han snakket med.

Jagger truet avisen med søksmål, og det ble innledningen til en vill heksejakt på Stones-frontfiguren.

Mange fans støtter Jagger

Tusenvis av fans hadde møtt opp for å støtte Mick Jagger i forbindelse med rettssaken mot ham.

© Trinity Mirror/Mirrorpix/Imageselect

News of the World kunne ikke tenke seg et større skup enn å knipe Jagger med kokain på bordet, ikke minst fordi de da også ville kvitte seg med søksmålet. I februar 1967 trodde derfor mange Stones-fans at det var skandaleavisen selv som hadde tipset myndighetene om hvilke ulovligheter som gikk for seg på Richards’ landsted.

Richards selv var overbevist om at langeren hans, som gikk under navnet «Syrekonge-Dave», samarbeidet med myndighetene og hadde arrangert hele rassiaen. Noe kunne tyde på at dette stemte: Politiet unnlot å undersøke syrekongens koffert, og han fikk reise ut av landet dagen etter raidet slik at han unngikk å bli tiltalt.

Verken Jagger eller Richards var så heldige. Ved avslutningen av rettssaken i juni 1967 ble Jagger dømt til tre måneders fengsel for besittelse av fire amfetaminpiller, mens Richards fikk ett års fengsel for å ha tillatt at det ble røykt cannabis på eiendommen hans.

De to stjernene ble umiddelbart kjørt til fengselet. Musikerne slapp imidlertid unna med en enkelt natt i kasjotten, siden de anket dommen og ble løslatt mot kausjon. Natten i fangenskap ble av mange ansett som hevn fra myndighetenes side.

VIDEO: Se Mick Jaggers pressekonferanse etter at han ble løslatt.

«De tror at Jagger har fått det han fortjener», skrev The Times-redaktør Reece-Mogg i en lederartikkel, der han kritiserte myndighetene for å overdrive en ubetydelig sak om besittelse av noen piller, som Jagger faktisk hadde «kjøpt fullt lovlig i Italia».

Stones-makkerne vant anken, så Jaggers dom ble gjort betinget og Richards helt slapp straff.

«Enten dere liker det eller ikke, så er dere idoler for en stor gruppe unge mennesker i dette landet», formanet dommeren før han lot rockestjernene gå.

Narkotikasaken sendte Stones ned for telling, og bandet tok en pause fra opptredener. Konfliktene og rivaliseringen i gruppen vokste, og situasjonen ble bare verre av at Anita Pallenberg forlot Jones til fordel for Richards. Bruddet og følelsen av svik gjorde Jones enda sykere, så bandet måtte erstatte ham med studiomusikere til innspillingen av albumet Beggars Banquet i slutten av 1968.

Et halvt år senere kjørte Jagger og Richards ut til Jones’ nye landsted for å avslutte samarbeidet.

«Det var vanskelig for Mick og meg å sparke ham, men han kunne nesten ikke spille, kunne nesten ikke reise seg, kunne nesten ikke puste. Det eneste som gjensto, var å si: «Beklager, gamle ørn, du er ute», fortalte Richards.

Brian Jones døde i en alder av 27, og han er ikke den eneste. Antallet artister som har gått bort i en alder av 27 år, er så stort at de danner en morbid klubb. 27-klubben består i dag av mer enn femti musikere. De fleste av dem døde på grunn av rusmisbruk.

Jimi Hendrix spiller guitar
© Creative Commons

Jimi Hendrix (1942–1970)

En overdose av alkohol, narkotika og sovemedisin tok livet av Hendrix, som med The Jimi Hendrix Experience hadde revolusjonert gitarrocken med oppfinnsom bruk av pedaler, forvrenging og feedback på andre halvdel av 1960-tallet. Hendrix levde i 27 år og 295 dager.

Portrett av Janis Joplin
© Albert B. Grossman Management, New York

Janis Joplin (1943–1970)

Med sin inderlige stemme inntok Joplin rockeverdenen på andre halvdel av 1960-tallet i ulike band, men den karismatiske sangeren sank dypere og dypere ned i stoffmisbruk. En overdose heroin på et motell i Hollywood tok livet av henne. Joplin levde i 27 år og 258 dager.

Portrett av Jim Morrison
© Elektra Records

Jim Morrison (1943–1971)

Som den tredje 27 år gamle rockestjernen på to år døde The Doors-frontfiguren i 1971. Han ble funnet i et badekar i Paris. Vitner sa at det var en overdose, men ingen obduksjon ble utført, og franske myndigheter registrerte dødsårsaken som en hjertefeil. Morrison levde i 27 år og 205 dager.

Portrett av Kurt Cobain
© Julie Kramer

Kurt Cobain (1967–1994)

Som sanger i det legendariske grungebandet Nirvana ble Cobain et ikon på begynnelsen av 1990-tallet. Selvmordet hans i 1994 var hendelsen som skapte fenomenet 27-klubben, da det gikk opp for musikkverdenen hvor mange artister som har dødd som 27-åringer. Cobain levde i 27 år og 44 dager.

Amy Winehouse synger på scene
© Rama

Amy Winehouse (1983–2011)

Med sin dype, rustne stemme inntok britiske Winehouse musikkverdenen på 2000-tallet med sin blanding av soul, jass og r’n’b. Hun ble overøst med priser, men druknet i sprit og narkotika og døde av alkoholforgiftning. Hun levde i 27 år og 312 dager.

Sommeren 1969 gjorde de andre fire rullesteinene – sammen med den nye gitaristen sin, Mick Taylor – seg klare til endelig å vende tilbake til konsertscenen etter mer enn to års pause. Det store comebacket skulle markeres med en gigantisk gratiskonsert i Hyde Park foran nesten en halv million mennesker.

Men rundt midnatt to dager før konserten ringte telefonen mens bandet holdt på å øve.

«Brian er død», lød det i røret.

Samme dag hadde Jones, som alltid, vært høy på narkotika idet han inhalerte rikelige doser av astmasprayen sin. Det var ikke en uvanlig blanding, men denne gangen hadde han hoppet i svømmebassenget, der han mistet bevisstheten og druknet.

Noen år før hadde Richards sagt til Jones at han aldri kom til å bli tretti med det misbruket. Likevel kom nyheten som et sjokk for bandet.

«Vi avlyser konserten», utbrøt Jagger.

Kvinner sitter ved Jones’ gravsted

Brian Jones’ død kom som et sjokk. Mange av fansene hans hadde vanskelig for å innse at han hadde gått bort.

© Mirrorpix/Getty Images

Men Richards og Watts ønsket å opptre – som en hyllest til den avdøde vennen. Da en journalist senere antydet at det var usmakelig å holde konsert før Jones var lagt i graven, ga Richards ham med sedvanlig villskap en knyttneve i ansiktet og dyttet ham ned en trapp.

Den 5. juli 1969 spilte Stones den største konserten i karrieren, i Hyde Park og med en pappfigur av Jones på scenen. Nytt for anledningen var at bandmedlemmene bar sminke. Prestasjonen deres var imidlertid ikke blant de beste.

«I virkeligheten var det ingen som visste hva som foregikk. Vi spilte ganske dårlig frem til avslutningen fordi vi ikke hadde opptrådt på flere år. I kjølvannet av Brians død var det bare noe vi måtte gjøre», sa Richards.

Rolling Stones konsert

Altamont-konserten skulle ha vært en fortsettelse av hippiefestivalen i Woodstock, men alt gikk fryktelig galt.

© Rwk/AP/Ritzau Scanpix & AP/Ritzau Scanpix

Gratiskonsert endte med fire døde

Det var allment kjent at det kunne gå vilt for seg på The Rolling Stones’ konserter. Men i California i 1969 gikk det fryktelig galt under en endagsfestival, og fire tilskuere mistet livet.

I desember 1969 skulle Rolling Stones spille som det siste bandet av seks på en endagsfestival på motorsportarenaen Altamont i California. Gratiskonserten skulle bygge på den gode stemningen fra den nylig avholdte Woodstock-festivalen, men i stedet gikk alt galt.

300 000 mennesker hadde møtt opp og fått i seg mye alkohol og narkotika. Hells Angels, som ble leid inn for å sørge for sikkerheten mot gratis drikke, hadde ingen oversikt. I stedet slo gjengmedlemmene ned alle hver gang det ble bråk. Da en LSD-påvirket svart mann trakk en pistol i nærheten av scenen, stakk en av gjengmedlemmene ham i hjel med kniv. Til slutt måtte Stones ta beina på nakken.

«Alle løp mot et helikopter som var i ferd med å lette. Det var som Vietnam. Man måtte hoppe opp på en taustige og klatre opp. Vi måtte bare vekk», minnes Keith Richards.

Volden og kaoset på Altamont kostet til sammen fire mennesker livet. Mick Jagger kom selv hjem fra konserten med et blått øye fordi en festivaldeltaker hadde slått ham i ansiktet med knyttneven allerede ved ankomst.

Video: Se bildene fra den kaotiske konserten på Altamont.

Suksessen fortsatte i flere tiår fremover

Konserten i Hyde Park var med på å få steinene til å rulle mot nye triumfer. Samme sommer ga de ut albumet Let It Bleed, som av mange regnes som bandets høydepunkt. Platen, som åpner med «Gimme Shelter» og slutter med «You Can’t Always Get What You Want», ble nummer én i Storbritannia.

Villskapen, provokasjonene og den harde livsstilen gjorde at The Rolling Stones’ karriere ikke var noen dans på roser, men i løpet av 1960-tallet formet de seg selv musikalsk akkurat slik de ønsket.

Rolling Stones synger på scenen

Mick Taylor (til venstre) tok over som gitarist etter Brian Jones, men forlot bandet etter fem år.

© Trinity Mirror/Mirrorpix/Imageselect

«Velkommen til verdens største rockeband!» lød introduksjonen fra 1969 og utover hver gang bandet gikk på scenen. Og selv om The Beatles fortsatt solgte flere LP-er, lå Stones på toppen av salgs- og hitlistene, og få kunne fylle et stadion som de rockende rullesteinene.

The Beatles ble oppløst i 1970, men Stones bare fortsatte og fortsatte, og ikke minst takket være vellykket selviscenesettelse fremsto de som musikkens konger i flere tiår fremover. Da bandet, under enorm mediedekning, åpnet en ny stor turné i USA i 1972, sa Jagger med klassisk stonesk frekkhet:

«Beatles? Jeg kan ikke engang huske Beatles!»

ETTERSKRIFT

Seksti år etter at bandet ble dannet, eksisterer The Rolling Stones fortsatt, men Mick Jagger og Keith Richards er de eneste opphavelige medlemmene som er igjen. Bill Wyman forlot bandet i 1993, og Charlie Watts døde i 2021. I løpet av karrieren har Stones gitt ut 30 studioalbum og 120 singler og er det fjerde bestselgende bandet i historien.

Rolling Stones på turné

Da The Rolling Stones dro på turné i 2021, tjente de i gjennomsnitt mer enn ti millioner dollar per konsert.

© Raph_PH

Stones er på evig flukt fra kemneren

Da The Rolling Stones ble mangemillionærer, flyttet de fra England for å unngå de høye skattene. Helt siden det har bandet bodd i skatteparadiser.

Til tross for suksessen på 1960-tallet gikk ikke hoveddelen av inntektene til gruppen. Plateselskapet og managerne tok det meste av kaka, og derfor opprettet bandet sitt eget plateselskap i 1971. Snart trillet millionene inn.

Men en ny lov i Storbritannia gjorde at de mest velstående britene ble avkrevd så mye som 83 prosent i skatt. Det nektet bandmedlemmene og flyktet først til Frankrike og deretter til Nederland, der det ikke er skatt på lisensavgifter.

Gjennom selskapet Promogroup har bandmedlemmene siden redusert skattebetalingen betraktelig. Det har blitt avslørt at rockebandet fra 1986 til 2006 kun betalte 1,6 prosent i skatt av en inntjening på rundt fire milliarder kroner. Samtidig er bandet et av verdens dyreste å oppleve på konsert, med billettpriser som kan komme opp i flere tusen kroner.

Artister som Elton John, Bono og Ringo Starr har også blitt avslørt i å bruke skatteparadiser, men ingen like effektivt som medlemmene i Rolling Stones.