Seerne ble tatt med storm helt fra den første TV-western rullet over amerikanske TV-skjermer i 1949.
Nordmenn måtte nøye seg med Den ensomme rytter ("The Lone Ranger") om den mystiske, maskerte helten som uke etter uke gjorde Det ville vesten til et bedre sted, men det var bare en av de mange hundre TV-westerns som ble produsert på 1950- og 1960-tallet.
Bare i 1959 ble 28 ulike westernserier sendt hver uke i beste sendetid på de tre landsdekkende kanalene i USA.
Seksløpere og cowboyhatter var stort sett en garanti for suksess – ikke bare i seertall, men også i leketøysalg.
På slutten av 1950-tallet ble det solgt leker for 125 mill. dollar (nesten ti mrd. kroner i dag) fra ulike TV-westerns hvert år. Ikke engang skaperne av seriene kunne fatte suksessen.
En manusforfatter uttalte til Time Magazine:
"Jeg forstår det ikke. Hvorfor gidder noen å bruke så mye tid på å glo på den gale enden av en hest?”
Kanskje var svaret at cowboyen talte til det innerste av amerikanernes hjerter: drømmen om de åpne vidder og trangen til å bygge noe.
Så gjorde det ikke så mye at mange episoder ble spilt inn på få dager på et bunnskrapt budsjett – og heller ikke at manusene var klisjéfylte og alltid fylt med helt edru cowboyer, onde indianere og hjelpeløse kvinner.
Cowboy-presidenten vant sin popularitet på TV
Ronald Reagan valgte TV da hans filmkarriere så smått ebbet ut midt på 1950-tallet. Der kunne han bl.a. utnytte sine mer rå trekk i mange westerns.
Hans siste rolle var i Death Valley Days fra 1964 til 1965.
Etter det satset han på en politisk karriere og ble i 1966 valgt til Californias guvernør og deretter til USAs president i årene 1981-89.
Reagan spilte bevisst på sitt gamle cowboy-image i valgkampanjene.
Ørkenheten satte følelsene i kok
En western måtte lages hurtig og helst billig.
Derfor valgte produsentene å filme i ørkenen i California, som lå rett ved TV-studioene i Los Angeles.
Ifølge mange skuespillere var det god stemning når kameraene var slått av, men kombinasjonen av kjedsommelig ventetid mellom scenene, ørkenheten og rikelig med alkohol kunne fort ende galt.
Ifølge sminkøren Kenneth Chase var det ganske vanlig at statister og stuntmenn begynte å slåss mellom opptakene – ofte iført både sminke og kostyme.
TV-anmeldere hatet sjangeren
Amerikanske TV-westerns var først og fremst laget for barn, og ifølge en medieforsker i 1959 var det ikke uvanlig at “babyens vugge ble skubbet bort foran TV-en” når cowboyene kom til syne på skjermen.
De fleste anmeldere avskydde den lettbente underholdningen som var i ferd med å fordumme den unge generasjonen.
Skurkene hadde svarte hatter
Allerede i stumfilmens tidsalder fant filmselskapene på et enkelt knep slik at kinopublikummet hurtig kunne se forskjell på de gode og de onde: Heltene gikk med hvite cowboyhatter, skurkene med svarte.
Symbolikken ble overtatt av mange TV-westerns, men her kunne personene ofte være mer sammensatte; f.eks. gikk en hardkokt dusørjeger med hjertet på rett plass med en mørk hatt.
Westerns var også for voksne
I 1955 kom det et skred av westerns da nye serier ble produsert med et voksent publikum for øye.
En av dem var Gunsmoke, som ble en enorm suksess, vant gjeve priser og fikk 20 år på skjermen.
Med 635 episoder er serien fortsatt en av de lengste i TV-historien.
Komedie ble spikeren i kisten
På 1970-tallet var tiden i ferd med å løpe fra western-filmene, og det endelige slaget kom med Mel Brooks’ komedie Blazing Saddles i 1974.
Som den første gjorde filmen grundig narr av alle sjangerens klisjeer, og få år etter premieren var den klassiske western stort sett forsvunnet fra amerikansk TV.