Westerns på alle kanaler

Ingen drikking, ingen sex og ingen døde – reglene var klare for cow­boy­ene i 1950- og 1960-årenes TV-westerns. Men de siviliserte revolver-heltene dominerte underholdningen i amerikansk fjernsyn – og seerne var rent ut sagt umettelige.

Ingen drikking, ingen sex og ingen døde – reglene var klare for cow­boy­ene i 1950- og 1960-årenes TV-westerns. Men de siviliserte revolver-heltene dominerte underholdningen i amerikansk fjernsyn – og seerne var rent ut sagt umettelige.

ABC Television

Seerne ble tatt med storm helt fra den første TV-western rullet over amerikanske TV-skjermer i 1949.

Nordmenn måtte nøye seg med Den ensomme rytter ("The Lone Ranger") om den mystiske, maskerte helten som uke etter uke gjorde Det ville vesten til et bedre sted, men det var bare en av de mange hundre TV-westerns som ble produsert på 1950- og 1960-tallet.

Bare i 1959 ble 28 ulike westernserier sendt hver uke i beste sendetid på de tre landsdekkende kanalene i USA.

Seksløpere og cowboyhatter var stort sett en garanti for suksess – ikke bare i seertall, men også i leketøysalg.

På slutten av 1950-tallet ble det solgt leker for 125 mill. dollar (nesten ti mrd. kroner i dag) fra ulike TV-westerns hvert år. Ikke engang skaperne av seriene kunne fatte suksessen.

En manusforfatter uttalte til Time Magazine:

"Jeg forstår det ikke. Hvorfor gidder noen å bruke så mye tid på å glo på den gale enden av en hest?”

Kanskje var svaret at cowboyen talte til det innerste av amerikanernes hjerter: drømmen om de åpne vidder og trangen til å bygge noe.

Så gjorde det ikke så mye at mange episoder ble spilt inn på få dager på et bunnskrapt budsjett – og heller ikke at manusene var klisjéfylte og alltid fylt med helt edru cowboyer, onde indianere og hjelpeløse kvinner.

Mer enn 100 ­selskaper laget merkevarer for cowboyhelten Hopalong Cassidy, bl.a. såpe, klokker, slips, sykler og bestikk.

© Christie's Images Limited/Scala Archives & Bernard Hoffman/Getty Images

Western-stjerne ­oppfant merkevaren

Western-serienes umåtelige suksess på TV skyldes én mann, skuespilleren William Boyd.

Han hadde spilt den klassiske westernhelten Hopalong Cassidy i 66 kinofilmer, og i 1948 kjøpte han rettighetene til hele sin "backlist".

Filmene presenterte han for TV-selskapet NBC i forkortede versjoner, og de ble en brakende suksess.

Boyd var også den første til å utnytte sin popularitet til å selge mengder av merkevarer til barn.

Death Valley Days var en antologi over historiske personer i Death Valley.

© Getty Images

Cowboy-presidenten vant sin popularitet på TV

Ronald Reagan valgte TV da hans filmkarriere så smått ebbet ut midt på 1950-tallet. Der kunne han bl.a. utnytte sine mer rå trekk i mange westerns.

Hans siste rolle var i Death Valley Days fra 1964 til 1965.

Etter det satset han på en politisk karriere og ble i 1966 valgt til Californias guvernør og deretter til USAs president i årene 1981-89.

Reagan spilte bevisst på sitt gamle cowboy-image i valgkampanjene.

Clint Eastwood fikk sitt ­gjennombrudd i ­serien Rawhide i 1959. Mellom ­opptakene spilte han golf med seg selv i ørkenlandskapet.

© CBS Photo Archive/Getty Images

Ørkenheten satte følelsene i kok

En western måtte lages hurtig og helst billig.

Derfor valgte produsentene å filme i ørkenen i California, som lå rett ved TV-studioene i Los Angeles.

Ifølge mange skuespillere var det god stemning når kameraene var slått av, men kombinasjonen av kjedsommelig ventetid mellom scenene, ørkenheten og rikelig med alkohol kunne fort ende galt.

Ifølge sminkøren Kenneth Chase var det ganske vanlig at statister og stuntmenn begynte å slåss mellom opptakene – ofte iført både sminke og kostyme.

Alle gikk med våpen, men de fleste kamper ble avgjort med slagsmål.

© CBS Photo Archive/Getty Images

Seksløperne skulle helst ikke avfyres

TV-stasjonene fryktet statlig sensur og påla av den grunn seg selv strenge etiske regler gjennom bransjeorganisasjonen Television Code.

Western-skurkene skulle være tydelig onde, og et par måtte ikke dele seng.

Fyll og humor med religion var forbudt. Vold skulle også begrenses, så i mange western-serier ble skurkene ikke drept – de fikk bare pistolen skutt ut av hånden.

Barn kunne se en ny western hver eneste dag – hvis de fikk lov av sine foreldre.

© RichLegg/Getty Images

TV-anmeldere hatet sjangeren

Amerikanske TV-westerns var først og fremst laget for barn, og ­ifølge en medieforsker i 1959 var det ikke uvanlig at “babyens vugge ble skubbet bort foran TV-en” når cowboyene kom til syne på skjermen.

De fleste an­meldere avskydde den let­tbente ­underholdningen som var i ferd med å fordumme den unge generasjonen.

Western-serien var altdominerende i den beste ­sendetiden. Ingen kastet seg mer over sjangeren enn den Disney-eide TV-stasjonen ABC.

I 1959 besto hele programflaten i primetime på søndagene, fra kl. 19 til kl. 22.30, av fem forskjellige serier i strekk!

På lørdagene delte to andre landsdekkende TV-kanaler, CBS og NBC, seerne mellom seg.

Uten å overlappe hverandre viste de hhv. to og tre westerns i primetime.

ABCs TV-program søndag kveld 1959:

© ABC Television

Colt .45: Kl. 19.00-19.30

© Moviestore Collection Ltd/Imageselect

Maverick: Kl. 19.30-20.30

© Warner Brothers Studio

The Lawman: Kl. 20.30-21.00

© ABC Television

The Rebel: Kl. 21.00-21.30

© Warner Brothers Studio

The Alaskans: Kl. 21.30-22.30

Det var meget sjelden at ­indianerne i TV-westerns ble spilt av innfødte amerikanere.

© Allan Grant/Getty Images

Film- og TV-selskapene hadde faste innendørs og utendørs kulisser.

© CBS Photo Archive/Getty Images

Kulissene kunne brukes om igjen

En viktig grunn til at TV-westerns kunne lages såpass billig, var at produksjonsselskapene hadde sine egne wild west-byer.

Mange av disse kulissene var flere tiår gamle, men med enkelte endringer og nye kameravinkler kunne de gjenbrukes i utallige produksjoner; f.eks. ble Paramounts by ved Agoura Hills bygget for stumfilm i 1927, men byen ble også benyttet til HBO-serien Westworld i 2016.

To år etter brant cowboy-byen ned under en av Californias mange skogbranner.

Hovedpersonene i Maverick var berømte for sine hhv. svarte og hvite hatter.

© Warner Brothers Studio

Skurkene hadde svarte hatter

Allerede i stumfilmens tidsalder fant filmselskapene på et enkelt knep slik at kinopublikummet hurtig kunne se forskjell på de gode og de onde: Heltene gikk med hvite cowboyhatter, skurkene med svarte.

Symbolikken ble overtatt av mange TV-westerns, men her kunne personene ofte være mer sammensatte; f.eks. gikk en hardkokt dusørjeger med hjertet på rett plass med en mørk hatt.

John Wayne var en av skuespillerne som aldri gikk over til TV.

© Imageselect

Filmselskaper lå i åpen krig med TV

Fra 1920-tallet og fremover var minst hver fjerde nye amerikanske kinofilm en western.

Men da fjernsynet inntok hjemmene på 1950-tallet, ble kinoenes cowboy-monopol plutselig truet. Nå ble filmselskapene tvunget til å kjempe om publikum.

Løsningen ble å lage dyre og kunstnerisk mer ambisiøse westernfilmer – samt gjennom reklamekampanjer å understreke at TV-westerns bare var dårlige kopier av den ekte varen.

I reklamen for filmen Cowboy (1958) blir en mann så frustrert over den forutsigelige handlingen han ser på TV at han utbryter: “Jeg er så lei av barnslige westerns!”

Selv om filmselskapene opplevde et fall i inntjening, forble westernfilmene dog en god investering – selv på 1950-tallet.

Westerns var også for voksne

I 1955 kom det et skred av westerns da nye serier ble produsert med et voksent publikum for øye.

En av dem var Gunsmoke, som ble en enorm suksess, vant gjeve priser og fikk 20 år på skjermen.

Med 635 episoder er serien fortsatt en av de lengste i TV-historien.

Barbara Stanwyck spilte ofte en selvstendig kvinne som brøt med de vanlige kjønnsrollene.

© Getty Images

Kvinnene skulle helst være i nød

TV-westerns var befolket av menn – de færreste av dem hadde kvinner i en hovedrolle.

I stedet ble vakre kvinner hyret inn til enkeltepisoder der de som regel kom i store vanskeligheter og måtte reddes av helten som de etterpå forelsket seg i.

Men siden den klassiske cowboyen aldri ble lenge på ett sted, red han naturligvis videre til nye eventyr i neste avsnitt.

Blazing Saddles viste bl.a. hvor rasistisk Det ville vesten var.

© rchive Photos/Stringer/Getty Images

Komedie ble spikeren i kisten

På 1970-tallet var tiden i ferd med å løpe fra western-filmene, og det endelige slaget kom med Mel Brooks’ komedie Blazing Saddles i 1974.

Som den første gjorde filmen grundig narr av alle sjangerens klisjeer, og få år etter premieren var den klassiske western stort sett forsvunnet fra amerikansk TV.