Jeg så Sulla ved siden av oss. Neste gang jeg snudde meg mot henne, var skipet borte: ingen lyd, ingen vrakrester – ingenting. Jeg gikk ut fra at hun kantret og sank på grunn av nedising. Sjømannen Harold O’Neill i mars 1942 om det lille eskorteskipet Sulla
I 1942 merker tyskerne for alvor virkningen av forsyningene som strømmer inn i Sovjetunionen fra de allierte. I alt tolv konvoier har klart å ta seg gjennom det arktiske farvannet fra Island til Murmansk. De allierte skipene frakter med seg alt fra stridsvogner til hermetikk.
Hitler beordrer øyeblikket stans i trafikken, og tyske krigsskip, ubåter og fly starter en intens jakt på de arktiske konvoiene. Dermed er de allierte lasteskipene plutselig fritt vilt i det iskalde havet.
Tidlig om våren 1942 trekker truende skyer opp over konvoifarten, og konvoi PQ 13 blir oppdaget av tyskerne.
Tidlig om ettermiddagen kommer en sverm med tyske bombefly og slipper sin dødelige last over konvoien. To skip blir senket, og de overlevende overlates til sin skjebne i små livbåter på et nådeløst hav.
Da konvoien omsider ankommer Murmansk, har den mistet seks skip og 148 mann.
De siste øyevitnene
Trygve H. Johansen er en av Norges mest dekorerte krigsseilere. Han har mottatt en rekke medaljer for krigsinnsatsen, blant annet den sovjetiske Ushakov-medaljen. Den tildeles veteraner som deltok på de arktiske konvoiene og utmerket seg med tapperhet i forsvaret av Sovjetunionen.

Vi var i livsfare hver eneste dag
"I februar 1942 var jeg matros på skibet Ogna. Jeg var 21 år gammel, men først da innså jeg at jeg levde et liv der jeg var i konstant livsfare. Spørsmålet var det samme hver eneste dag: Er dette den siste reisen? Overlever jeg denne dagen? Angsten ble sterkere for hver seilas. Den mentale belastningen økte så fort vi la fra land, ikke minst for maskinfolkene. Besetningen på dekk kunne i det minste se hva som ventet og om faren truet. I maskinrommet visste man ingenting før alt eksploderte."
Les også om:

Lynkrig i Arktis
I 1941 er det "bare" 100 kilometer mellom tyske elitestyrker og kontrollen over den viktige havnebyen Murmansk, og Hitler forlanger at den skal erobres. Selv om avstanden er kort, skal krigen i Arktis bli brutal.
Millioner av mygg, uveisomt terreng, søle og evig dagslys sliter på psyken, mens russiske soldater innleder et innbitt forsvar i det øde landskapet.

Eskorten stikker av
Våren 1942 setter tyskerne inn de hardeste angrepene, og PQ 17-konvoien skal bære de største tapene. Av frykt for å miste krigsskip gir de allierte ordre om at de 35 forsvarsløse lasteskipene i konvoien konvoiens må klare seg selv i Barentshavet.
Besetningene på lasteskipene blir vantro vitne til at eksporteskipene setter kursen mot vest og går for full maskin mot en trygg horisont – og i øst venter tyskerne.

Sluttspill i Arktis
I tre år har sovjetiske styrker holdt den tyske hæren fra livet ved Litsaelven i en stillingskrig der frontene bokstavelig talt er fastfrosset. 7. oktober 1944 starter imidlertid russerne et voldsomt bombardement med kanoner, bombekastere og stalinorgler.
Tyskerne må trekke seg tilbake og etterlater et bredt spor av død og ødeleggelse gjennom Finnmark.