Vinden hylte og blåste ustanselig i ansiktet. Iskrystaller dannet seg overalt, kulden trengte gjennom alt. Våpnene begynte å svikte, og kjøretøy ville ikke starte. Tysk maskingeværskytter på vei mot Moskva, høsten 1941
Til tross for kulde, forsyningsproblemer og utmattelse fortsatte den tyske fremrykkingen. De sovjetiske styrkene foran Moskva kjempet innbitt for hver meter, men tyskerne rykket stadig nærmere.
Sent i november nærmet tropper fra Hærgruppe Sentrum seg Moskva fra nordvest. Tross kulde og utmattelse følte noen soldater en viss lettelse, for nå våget de å håpe at prøvelsene snart ville være over.
Rasputitsa – veiløshet – var et værfenomen som hver vår og høst forvandlet de russiske veiene til et bunnløst gjørmehav.
Med litt flaks ville de til og med overleve. Invasjonen av Sovjetunionen hadde gitt store seire, men også enorme tap.
Sommeren 1941 er Sovjetunionen og Nazi-Tyskland allierte på papiret. Hitler er imidlertid fast bestemt på å knuse den sovjetiske bjørnen.
- juni 1941 står den største hæren verden har sett oppmarsjert langs den 1500 kilometer lange grensen til Sovjetunionen. Millioner av tyske, ungarske, slovakiske, rumenske og finske soldater er klare til å angripe.
De tyske styrkene var delt i tre: nord, sentrum og sør. På nordfronten og i sentrum brøt tyskerne raskt gjennom de russiske linjene, mens motstanden i sør var uventet hard.
Nå skal nok en effektiv lynkrig sikre Tyskland total dominans over det europeiske kontinentet.
De første ukene dundrer de tyske divisjonene frem, men foran Leningrad går invasjonen i stå.
I begynnelsen av september omringer tyske og finske styrker byen.
Hitler gir ordre om at byen og alle innbyggerne skal utslettes fra jordens overflate. Strategien er å sulte befolkningen i hjel.
Krigens siste øyevitner
I 1940, bare 17 år gammel, ble Semen Chtipelman innrullert i Den røde armé. Året etter sto han ved Leningrad og kjempet mot sult, kulde og død for å stanse tyskernes stormløp mot byen. Som en av få fra sin avdeling overlevde han kampene og var med helt til krigens slutt.
Semen Davidovich CHtipelman (1922–2021) deltok da Den røde armé kjempet mot Tyskland under invasjonen av Sovjetunionen i 1941. Semen var navigatør og offiser i artilleriet og var blant annet med i forsvaret av Leningrad og kampene i Kaukasus. Han deltok også i frigjøringen av Budapest i 1945. Semen Chtipelman døde 6. januar 2021, like etter dette intervjuet.
– Ved Leningrad var det bare 437 av oss igjen
- juni 1941 besto artillerienheten vår av 7000 mann. Omtrent et halvt år senere, da vi kjempet ved Leningrad, var det 437 av oss igjen – resten var drept på slagmarken. Men vi tenkte ikke én eneste gang at vi kunne tape. Vi var opplært til å tro at Den røde armé var den mektigste av alle.
Situasjonen ved Leningrad var preget av sult, kulde og død. Vår enhet lå utenfor Leningrad, og i den perioden var vi konstant sultne. En dag fant jeg tre frosne, rå poteter på størrelse med valnøtter. Jeg tror aldri jeg har smakt noe så godt.
Få hele øyevitneberetningen fra Semen Chtipelman i bind 4 av bokverket EUROPA I FLAMMER.
Forsvarsverkene rundt Leningrad ble bygd av kvinner og eldre menn som var for gamle til å kjempe.
Beleiringen av Leningrad skal komme til å vare i 872 dager, og mer enn 1,5 millioner russere dør, men byen overgir seg ikke. Heller ikke angrepet på Moskva i november 1941 lykkes for Hitler.
Som Napoleon før ham må Hitler erkjenne at når en fremmed hær trenger dypt nok inn i Russland, blir den tilintetgjort av kulde, utmattelse og dårlige forsyningslinjer.
