EUROPA I FLAMMER: Invasjonen av Normandie
Den 6. juni 1944 ser de tyske soldatene i forsvarsstillingene langs kysten av Normandie et skremmende syn. En gigantisk armada glir inn i morgendisen over Den engelske kanal, og hundrevis av små landgangsfartøy er på vei mot kysten. De neste 24 timene blir noen av de mest avgjørende i verdenshistorien.
Jeg kom opp til stranden, og noen få av mennene mine sluttet seg til meg. Jeg snakket kort med dem, og vi var bare 11 igjen av de 30 i landgangsbåten.
Sersjant Lee Polak ante ikke hva han hadde i vente da han og resten av troppen øste ut vann med hjelmene for å holde fartøyet flytende de siste meterne inn mot stranden.
Datoen var 6. juni 1944, og historiens største invasjon var i gang. En enorm armada av minesveipere, slagskip og destroyere nærmet seg kysten av Normandie.
Bak dem kom transportskip som sjøsatte den ene landgangsbåten etter den andre med soldater, kanoner, stridsvogner og annet materiell.
- juni 1944 ble over 150 000 allierte soldater satt i land på kysten av Normandie sammen med et stort antall stridsvogner, kanoner og annet materiell.
Mennene var under konstant beskytning fra de tyske forsvarsverkene, og resten av veien gjennom brenningene og lavvannet inn mot stranden måtte de klare seg så godt de kunne.
Den tyske maskingeværskytteren Heinrich Severloh var blitt vekket noen timer tidligere av en andpusten løytnant med ordene:
”Det er nå det skjer. Kom, Heinrich, de har ringt. Overhengende fare …!”
Like etter var mennene på post i Widerstandsnest 62 ved den stranden de allierte hadde gitt navnet Omaha Beach.
Tyske maskingeværstillinger kunne sette ethvert punkt på strendene under kryssild. Forsvarsverkene langs kysten var dessuten omgitt av minefelt, så selv om fienden brøt gjennom linjen, kunne han bare rykke langsomt frem.
Tyskerne skjøt på alt som rørte på seg, og de amerikanske soldatene var lette mål på den brede, flate stranden.
På et tidspunkt var det en midlertidig stopp i angrepsbølgene, og Heinrich Severloh fikk tid til å se seg om:
Over en strekning på bare 300 meter lå de livløse kroppene til hundrevis og atter hundrevis av amerikanske soldater – noen steder lå de i hauger.
På de flate strendene var de allierte soldatene lette mål for tyske maskingeværskyttere. På Omaha Beach var det bare en lav mur å søke dekning bak, og mange kom ikke så langt.
På vestsiden av stranden hadde sjefen for 116. regiment gått i land en time etter første angrepsbølge. Sammen med ham ankom brigadegeneral Norman Cota, nestkommanderende i 29. divisjon, som regimentet tilhørte.
På vei inn ble de beskutt, og mange fra regimentsstaben ble drept.
Cota kom helskinnet opp til strandmuren.
Han begynte å samle folk i improviserte enheter:
Ikke dø på stranden. Dø oppe på skrenten hvis dere endelig må dø, men se å komme dere vekk fra stranden, ellers vil dere garantert miste livet.
Den 51 år gamle brigadegeneralen Norman Cota, til venstre med hjelm, kom helskinnet i land. Den 6. juni 1944 var han en de høyest rangerte offiserene på Omaha Beach. Han fikk overlevende ut av sjokktilstanden og ga dem ordre om å rykke opp på skrenten. Cota deltok senere i frigjøringen av Paris og i slaget om Hürtgenskogen, der divisjonen hans led store tap.
Krigens siste øyevitner
Arden Earll var bare 19 år da rampen på landgangsfartøyet hans gikk ned på Omaha Beach den 6. juni 1944. Klokken sju om morgenen kjempet han seg i land sammen med menn fra den 29. divisjonens 116. regiment, og på stranden så han unge menn bryte sammen og venner dø.
Hvorfor ble de drept og ikke jeg?
Vi var en del av andre bølge, og kl. 7 hadde vi sittet i det lille landgangsfartøyet i cirka tre timer mens det pløyde inn mot Normandie. Nå nærmet vi oss stranden, og noen sa ”der er Frankrike”, men jeg kunne ikke se land, bare tykk røyk. Kompani A hadde gått inn cirka 30 minutter tidligere. De var i første bølge og skulle ha ryddet vekk hindringene på stranden, slik at vi raskt kunne starte angrepet når vi kom i land.
Arden Earll meldte seg til hæren i 1943 og deltok i angrepet på Omaha Beach på D-dagen. Regimentet hans var et av dem som ble hardest rammet.
Earll døde 29. november 2020, like etter dette intervjuet.
Les hele intervjuet med Arden Earll i bind 3 av bokserien EUROPA I FLAMMER.
