EUROPA I FLAMMER - Slaget om Stalingrad

Mens den tyske invasjonen ruller videre mot øst og inntar deler av Stalingrad, forbereder de russiske militære lederne en dristig motoffensiv.

Operasjonen får kodenavnet Uranus, og snart gjør en million uthvilte soldater seg klare i ly av nattemørket. Nå skal tyskerne få smake sin egen medisin.

Den røde armé vil omringe den største hæren i Wehrmacht og stoppe den tyske fremrykkingen én gang for alle.

Snøen knirker kaldt under støvlene til de russiske artilleristene mens de lader 3500 tunge kanoner og batterier som er oppstilt langs fronten – 50 for hver kilometer. Nå venter bare de bare på signal om å skyte.

Den russiske korrespondenten Vasilij Grossman følger baktroppene i det 4. russiske kavalerikorpset so baner seg vei mot Kalatj fra den nordlige flanken:

"Ansiktene til soldatene i Den røde armé har blitt røde som bronse i den harde vintervinden. Det er ikke lett å kjempe i dette været – å tilbringe lange vinternetter ute på sletten i den iskalde vinden som trenger gjennom alt – og likevel marsjerer mennene uten å klage. Dette er Stalingrad-offensiven, og stemningen i hæren er eksepsjonelt god."

Aksemaktenes styrker sitter snart i saksen, omringet av sovjetiske styrker.

Like før har alvoret i situasjonen gått opp for den øverste tyske ledelsen: Fienden er i ferd med å omdanne Stalingrad til det tyskerne kaller Kesselschlacht, altså en "kjelekamp" der en styrke blir omringet og presset fra alle kanter – som i en kjele.

Men sent om kvelden den 22. november, et halvt døgn før ringen lukkes, nekter Hitler å la Paulus bryte seg raskt ut av kjelen, selv om det kan redde størsteparten av de 280 000 soldatene som risikerer å bli innestengt og stå uten retrettmulighet.

Føreren vil heller ofre titusenvis av liv enn å miste ansikt ved å trekke seg tilbake.

Paulus og soldatene hans kan ikke gjøre annet enn å kjempe videre på tomme mager og forsøke å holde styrkene til Tsjukov i sjakk.

De tyske soldatene er ikke alene om å være fanget i Stalingrad. Rundt 200 000 av de sivile innbyggerne er fortsatt i byen mens den forvandles til grus og bombekratre rundt dem.

Stalinregimet nekter innbyggerne å dra fra byen, ikke minst for å la de mange gamle, kvinner og barn minne soldatene i Den røde armé om hva de kjemper for.

En del av innbyggerne i byen lever i perioder under tysk okkupasjon, og et stort antall arbeidsdyktige sovjetiske sivile er sendt vestover for å arbeide i den tyske industrien.

I starten på 1943 venter et brutalt mareritt for de tyske soldatene som kjemper en tapt kamp mot sult, kulde og mangel på ammunisjon.

Deres øverstkommanderende, general Friedrich Paulus, sitter apatisk tilbake og mangler handlekraft da russerne den 10. januar innleder det siste store angrepet for å befri byen og knuse restene av den tyske 6. arméen.

Læs hele historien om nazisternes desperate dødskamp ved Stalingrad i bind 7 af den nye bogsere Europa i Flammer: Slaget om Stalingrad.

De siste øyevitnene

Herbert Scherer ble innkalt til tjeneste i Wehrmacht som 18-åring, og meldte seg til østfronten for å stanse Stalin og de grusomhetene han trodde ville ramme Tyskland hvis Sovjetunionen seiret.

Herbert Scherer ble tatt til fange høsten 1943 og tilbrakte seks år i sovjetiske fangeleire øst for Uralfjellene.

I 1953 forlot han Tyskland og utvandret til Canada, der han fortsatt bor.

Jeg så fangene ved Stalingrad lide

Avdelingen min hadde ikke vann, så jeg og et par kamerater bega oss ut tidlig om morgenen for å finne noe. Plutselig dukket det opp soldater fra Den røde armé mellom trærne.

Jeg rakk ikke å tenke og skyte meg selv før jeg hadde overgitt meg. I en slik situasjon reagerer man instinktivt for å redde livet, og plutselig var jeg krigsfange i Russland.

I leieren så jeg for første gang de tyskerne som var tatt til fange ved Stalingrad.

De hadde det elendig og så ut som vandrende lik. Fangene fra Stalingrad ble satt til oppgaver som skulle slite dem ihjel.

De ble satt til å bære trestammer ut av skogen to–tre ganger daglig – en tur på ti kilometer. Deretter skulle de bære dem tilbake igjen. Det hadde ingen annen hensikt enn å plage livet av dem.

Jeg tør ikke tenke på hvor få det var som overlevde den behandlingen.