Andrew Jackson ble folkets president

Andrew Jackson ble født i en hytte på landet

Andrew Jackson vokste opp langt fra Wa­shing­ton D.C. og østkystens mektige familier. Som barn av to irske immigranter kom han til verden i et treskur på grensa mellom dagens North og South Carolina.

Den gangen lå området så langt fra Washington som en amerikaner kunne komme.

Som ung tjente Jackson en formue på å spekulere i jord og eiendom. På begynnelsen av 1800-tallet var det billig å kjøpe jord i den unge amerikanske nasjonen.

Sammen med en kompanjong kjøpte Jackson opp jord i Sørstatene og solgte den videre med stor fortjeneste.

Hvis eierne var indianere, gikk den senere presidenten ikke av veien for å trakassere eller true dem til å selge uhørt billig.

Handlene skaffet Jackson penger, men krig gjorde ham berømt.

Som general kjempet han mot England i 1812 og oppnådde heltestatus ved å beseire britene ved byen New Orleans og drive dem ut av delstaten Louisiana.

Hendelsen gjorde Andrew Jackson verdenskjent og banet vei for en politisk karriere.

Mens ambisjonene hans vokste, brukte han flittig militærkarrieren til å vise at han var en leder med stor gjennomslagskraft.

I en bok som ble utgitt like etter krigen, skrøt han sågar av at han hadde henrettet sine soldater når de ikke adlød ordrer.

«Det er ingen grunn til å tenke at verden kan styres uten blodsutgytelse. Det sivile sverdet må og skal være rødt og blodig», utdypet han senere
sin filosofi.

Dueller var også en del av det barske imaget som den temperamentsfulle Jackson tilstrebet.

Ifølge enkelte kilder deltok han i rundt hundre dueller, men de fleste endte med at duellantene avfyrte våpnene opp i luften og ga hverandre hånden etterpå.

I 1806, mens Jackson var oberst i delstaten Tennessees hær, drepte han imidlertid en mann under en dramatisk duell.

Rivalen het Charles Dickinson og hadde fornærmet Jack­sons kone samt beskyldt ham for å jukse i et hesteveddeløp.

Andrew Jackson utfordret Dickinson til duell, selv om han visste at Dickinson gikk for å være en eminent skarpskytter.

Jackson kalkulerte seg frem til at den eneste muligheten han hadde for å overleve var at Dickinson fikk lov til å skyte først, og at skuddet ikke var dødelig.

Derfor tok han på seg en fyldig frakk som skjulte konturene av kroppen hans. Da de to kamphanene møttes til duell, skjøt Dickinson først og traff Jackson i brystet.

Kulen stoppet én centimeter fra hjertet.

Uten å vakle tok Jackson seg god tid til å sikte, og skjøt deretter motstanderen i magen slik at han senere døde.

Skandalene flagret om ørene på Andrew Jackson

De færreste samfunnstoppene i Washington regnet Andrew Jackson som en seriøs kandidat med vinnersjanser da han i 1828 stilte til presidentvalg i USA.

Skandalene heftet ved mannen: Jackson hadde giftet seg med en kvinne som ikke var lovlig skilt, hans hang til dueller avslørte et ustyrlig temperament og han var til og med stolt av å ha henrettet flere av sine egne soldater under krigen.

Karikaturtegnerne kastet seg også hemningsløst over Jackson og avbildet ham som en pisk- og pistolsvingende bondeknøl med ville, blodskutte øyne.

Men Jacksons timing var perfekt. Valgretten hadde hittil vært begrenset til hvite menn med eiendom, men ble i 1828 endret slik at også hvite menn uten formue kunne stemme.

De mange nye velgerne følte seg tiltrukket av den folkelige Andrew Jackson, som dannet et nytt, vidtfavnende parti som fikk navnet Demokratene.

Velgerne satte pris på Jacksons direkte stil – som når han kalte en av sine tre motstandere i presidentvalget for «en Vestens Judas som vil få samme skjebne (som Bibelens Judas, red.)».

Andrew Jacksons viktigste valgbudskap handlet imidlertid om at rike familier på østkysten hadde tatt monopol på makten og tok beslutninger som bare gagnet egen pengepung, uten å tenke på nasjonens økonomi.

Jackson hadde et poeng, for penger under bordet, vennetjenester og lyssky forretningsavtaler mellom politikere og pengemenn hørte til dagens orden i 1820-årenes Washington.

Mange senatorer mottok – ut over lønna fra Kongressen – klekkelige honorarer fra banker og store firmaer for tjenester og ikke nærmere definert assistanse.

De tvilsomme forretningene nådde helt opp på høyeste nivå.

Den søkkrike forretningsmannen John Jacob Astor hadde blant annet gitt den senere president James Monroe et betraktelig og rentefritt lån med mistenkelig lang løpetid. Til gjengjeld fikk Astor et særlig innbringende monopol på pelshandel.

Faktisk betalte Monroe først tilbake lånet 15 år senere – to år etter at han hadde forlatt Det hvite hus i 1825.

USAs banker var et kapittel for seg. Mens vanlige folk hadde problemer med å få lån, håvet finansfyrstene inn penger. Det var på tide med en grundig opprydning, mente velgerne.

På mange måter var det derfor en gave til Jackson at hans farligste motstander under valgkampen het John Quincy Adams, var sønn av en tidligere president og tilhørte elitens fortrolige verden.

Nye velgere hadde lett for å se forskjellene på de to kandidatene.

Andrew Jackson inviterte folket til Det hvite hus

Selv om Andrew Jackson ble regnet som en underdog, vant han en klar seier og ble innsatt som USAs sjuende president 4. mars 1829.

For å pleie sitt folkelige image inviterte han senere alle som hadde lyst til å følge ham til Det hvite hus og feire

triumfen med is og punsj. Den dagen ble presidentboligen invadert av tusenvis av borgere fra samfunnets lavere klasser.

Møblene veltet og porselenet ble knust før Jackson måtte eskorteres i sikkerhet for ikke å bli trampet i hjel.

Noe av det første Jackson gjorde som president var å rydde opp i korrupsjonen.

Det innebar blant annet at det ble innført et rotasjonsprinsipp som skulle hindre folk i å sitte for lenge i de samme embetene og dermed begynte å se på stillingene som sin egen eiendom.

Han tok også et oppgjør med bankene, som han kalte «et mangehodet troll» og en institusjon som «gjorde de rike rikere og de mektige sterkere».

Andrew Jackson snudde også opp ned på maktfordelingen i Washington. USAs første presidenter hadde opptrådt som landsfaderlige kransekakefigurer som mest av alt sørget for at Kongressens to kamre ikke brøt grunnloven.

Jackson ville selv sette den politiske dagsordenen og for eksempel bestemme hvilken økonomisk politikk landet skulle føre.

Mens de første seks presidentene til sammen bare hadde nedlagt veto mot Kongressens lovforslag seks ganger, brukte Jackson sitt veto et dusin ganger.

Han sørget også for at utenlandske makter fremover bare henvendte seg til presidenten og ikke til både presidenten og Kongressen på samme tid, slik reglene hadde vært frem til da.

Etter to år på posten sparket Andrew Jackson også hele sitt ministerkabinett fordi han ikke lenger stolte på en eneste av dem. I stedet satte han sammen et lag av sju nære venner som han ba om råd.

Politiske motstandere kalte ham «Kong Andrew» og fryktet at landet var på vei mot å bli et diktatur.

Andrew Jacksons jernneve virket

Tross motstandernes kritikk ble den populære presidenten gjenvalgt og feiret flere viktige triumfer.

Under Andrew Jackson fikk USA betalt ned hele statsgjelden slik at landet for første og siste gang var gjeldfritt.

Han klarte også å holde USA samlet i en tid der slavestaten North Carolina truet med å løsrive seg. Ved hjelp av trusler om militær inngripen og et spiselig kompromiss fikk han delstaten tilbake i folden.

Fordommene om at han var en rå bondeknøl gjorde han også til skamme, men han var ikke mer statsmannsaktig enn at han avsluttet sin politiske karriere med ordene «Jeg angrer bare på to ting: at jeg ikke skjøt Henry Clay, og at jeg ikke hengte John C. Calhoun», som var to av hans mest innbitte motstandere.