Fest i Det hvite hus: “Damer besvimte og menn fikk en lusing”

Washington (D.C.), 11/3 1829

Til fru Kirkpatrick

Torsdag morgen lot jeg resten av papiret jeg skriver dette brevet på være blankt for å gjøre plass til beretningen om innsettelsen av presidenten.

Det var ikke noen ubetydelig sak. Nei, tvert imot var det en storslått affære, et imponerende og majestetisk syn.

Tusener på tusener – av enhver rang og stand – samlet seg i en stor folkemengde rundt Capitol.

Alle oppførte seg rolig og ordentlig mens de – i taushet og med blikket fast rettet mot fasaden på bygningen – ventet på at presidenten skulle stige ut på den søylebesatte avsatsen.

Døren åpner seg, og den gamle mannen med det grå håret stiger ut. Han snur seg og hilser folkemengden med et dypt bukk, og folket svarer med begeistrede rop.

Samtidig gjenlyder høydene rundt byen av kanontorden fra salutten som forkynner for alle at presidenten nå har avlagt eden.

Vi sto på sørsiden av terrassen, og herfra så vi generalen og følget hans på hesterygg bevege seg opp langs den brede gaten som fører opp til presidentboligen.

Det hele gikk uendelig langsomt ettersom fremmarsjen ble vanskeliggjort av alle menneskene.

Selv på lang avstand kunne vi se ham, for han red i motsetning til alle andre barhodet – et symbol på at han var tjeneren og folket majesteten.

Sørsiden av Capitol var bokstavelig talt levende, befolket som den var av den hærskaren som var kommet for å se helten vår.

«Der er han, det er ham vi ser», lød det fra mange stemmer. «Hvor?» var det noen som spurte. «Der – det er han med det hvite håret, der er veteranen, der er Andrew Jackson.»

Etter ham fulgte folk fra landsbygda, bønder, fine herrer, gutter, kvinner og barn, svarte og hvite. Noen gikk, noen red, og andre kjørte med vogn, men alle var de på vei mot presidentboligen.

Vi bega oss også av sted, men måtte i første omgang gi opp å komme oss inn. Hele gaten og plassen utenfor huset var så tettpakket av mennesker at det var fullstendig umulig.

Været var fint og utsikten betagende, så vi fordrev tiden med å spasere en tur. Frem og tilbake promenerte vi, helt til klokken var nesten tre. Sa ga vi opp og dro hjem.

Ikke lenge etter fikk vi besøk av en som kunne fortelle at menneskemengden foran presidentboligen nå hadde blitt såpass mye mindre at han mente det skulle gå an å komme seg inn.

Denne gangen klarte vi det. Men for en scene vi ble vitne til! Folkets majestet hadde forsvunnet, og en simpel flokk bestående av gutter, negre, kvinner og barn tumlet rundt i stuene i en usømmelig slåsskamp. For en skam det var! For en skam!

Verken politi eller vakter var til stede, og hele huset var oversvømmet av disse tarvelige menneskene.

Vi fikk høre at presidenten nesten hadde blitt klemt i hjel, kvalt og revet i stykker av folket, som ivrig hadde kastet seg over ham for å ta Old Hickory* i hånden.

Presidenten hadde til slutt vært nødt til å flykte ut bakveien og søke ly på Gadsbys hotell, der han fikk et rom og overnattet.

Glass og porselen for flere tusen dollar hadde blitt knust i kampen for å få tak i forfriskninger.

Punsj og andre drikkevarer hadde nemlig blitt servert i spann og store kar, men selv om det ble båret inn tønnevis, hadde det ikke vært nok is og kaker og limonade til de tjue tusen menneskene som angivelig var til stede – selv om tallet nok er en anelse overdrevet.

Damer besvimte, og menn blødde neseblod. Forvirringen var ubeskrivelig. De som hadde kommet seg inn, kom seg ikke ut igjen på vanlig måte, men måtte hoppe ut vinduene, så proppfullt var det.

På et tidspunkt, under forsøket på å slippe unna, hadde presidenten blitt presset opp mot en vegg. Han slapp bare unna fordi et par herrer hadde stilt seg mellom ham og folkemengden.

Trykket fra mengden var så stort at oberst Bomford, som var en av de nevnte herrene, sa at han på et tidspunkt var bekymret for at mengden skulle presse Jacksons beskyttere ned på bakken eller inn mot presidenten.

Akkurat på dette tidspunktet åpnet en vennlig sjel vinduene så folk kom seg ut. Hvis ikke det hadde skjedd, hadde nok situasjonen fått en dødelig utgang.

Ingen hadde ventet seg en sånn sammenstimling. Alle gikk ut fra at flertallet av gjestene ville være damer og herrer. Ingen hadde forestilt seg at folket ville dukke opp i så stort antall.

Men det var folkets dag, han er folkets president, og folket hersket. Gud gi at folket ikke en vakker dag også finner det for godt å kvitte seg med både herskerne sine og lovene.

Jeg er nemlig redd for at opplyste frie menn, hvis de får makten, vil være de mest voldelige, grusomme og despotiske av alle. Det har vi jo sett før.

Den støyende og kaotiske flokken jeg så der i huset til presidenten, fikk meg til å tenke på det jeg har lest om pøbelens forferdelige oppførsel i Tuileriene og Versailles.7

Snart får vi vel høre at både tepper og møbler er ødelagt. Det ville ikke forundre meg. Gatene var gjørmete, og alle disse gjestene ankom til fots.

Etterskrift

Jackson og tilhengerne hans stiftet Det demokratiske partiet, som ble talerør for fattigfolk på bygdene, arbeidere i byene og hvite innvandrere med dårlig råd. Indianerne ble til gjengjeld utpekt som folkefiender – og denne politikken førte til drap og tvangsforflytning av den opprinnelige befolkningen i USA.