Presidentvalg i USA - hvem, hva og når?

Da George Washington ble valgt i 1789, fantes det ingen politiske partier. De ble først etablert på 1790-tallet.

Det første partiet som ble stiftet, var føderalistene som ønsket en elitestyrt og sterkt sentralisert nasjonalstat, samt en høy grad av industrialisering og handel.

Det demokratisk-republikanske parrtiet, som først kalte seg anti-føderalistene, ønsket et desentralisert og demokratisk ledet jordbrukssamfunn.

Føderalistpartiet gikk i oppløsning i 1820-årene, og i deres sted som opposisjonsparti rykket Whig-partiet inn i begynnelsen av 1830-årene. Det ble etablert av utbrytere fra det demokratisk-republikanske partiet, men klarte også å lokke til seg mange av de tidligere føderalistene.

Det demokratiske partiet ble grunnlagt i 1828 og avløste det demokratisk-republikanske partiet. Det demokratiske partiet er i realiteten verdens eldste aktive politiske parti.

Da Whig-partiet sto på randen av oppløsning i 1854, ble det republikanske partiet stiftet. Republikanerne overtok Whig-partiets og føderalistenes merkesaker om blant annet aggressiv økonomisk vekst og industrialisering. Dermed var de to politiske fløyene vi kjenner i dag, etablert i amerikansk politikk.

Men innholdsmessig er det stor forskjell på partiene da og nå. På 1800-tallet befant republikanerne seg på mange måter på den radikale venstrefløyen, mens de i dag står solid til høyre i amerikansk politikk.

I alt 16 demokratiske og 18 republikanske presidenter er blitt valgt siden starten. I tillegg har det demokratisk-republikanske partiet hatt fire presidenter, Whig-partiet også fire, føderalistene én president, mens én var partiløs - og det var George Washington.

Valgmenn avgjør presidentvalget i USA

Selv om det er presidentkandidatenes navn som står på stemmeseddelen, er det likevel ikke presidenten velgerne stemmer på hvert fjerde år i november. Det er derimot valgmenn til et såkalt ”electoral college”, en forsamling av 538 personer som velger presidenten.

Det krever 270 valgmannsstemmer for å bli valgt til president. De amerikanske grunnleggerne av nasjonen valgte denne modellen blant annet fordi mange av dem fryktet tanken på at presidenten skulle velges av folket direkte. Noen ønsket i stedet at Kongressen skulle velge presidenten, og da ble løsningen med et "electoral college" lansert som et kompromiss.

Hver delstat er tildelt et antall valgmenn tilsvarende antallet seter de enkelte delstatene har i Kongressen. Der har hver delstat to senatorer uansett delstatens folketall, samt ytterligere et antall senatorer (men minimum én) som gjenspeiler folketallet i den enkelte delstaten.

Det betyr at det står atskillig flere velgere bak én valgmannsstemme i California, USAs mest folkerike delstat, enn det gjør i den minst folkerike som er Wyoming. Denne skjevfordelingen skal sikre at også tynt befolkede delstater får en viss politisk innflytelse.

På tross av at valgmennene på forhånd har lovet å gi sin stemme til en bestemt kandidat, har det skjedd mange ganger at valgmennene likevel har stemt på andre kandidater. Blant annet i 1836 da 23 valgmenn fra Virginia nektet å holde sitt løfte om å stemme på Richard M. Johnson på grunn av et rykte om at han var ugift samboer med en svart kvinne.

Valget fungerer i de fleste delstatene etter "vinneren tar alt"-prinsippet, det vil si at den kandidaten som får flest stemmer, stikker av med alle delstatens valgmannsstemmer.

Denne modellen samt skjevfordelingen av valgmannsstemmene medfører at det ikke nødvendigvis er den presidentkandidaten som har fått flest stemmer fra folket som vinner valget – en kandidat kan godt få et flertall av stemmene fra folket, men likevel ende me et mindretall av valgmannsstemmene.

Dette er dog kun sket fire gange i historien. Sidst var i 2000, hvor demokraternes kandidat Al Gore fik en halv million flere folkelige stemmer end modkandidaten George Bush, men alligevel tabte på valgmandsstemmer.

Akkurat det har bare skjedd fire ganger i historien. Likevel var det nettopp det som skjedde i 2000 da demokratenes kandidat Al Gore fikk 500 000 flere stemmer fra folket enn motkandidaten George W. Bush, men likevel tapte på færre valgmannsstemmer.

Bare to partier har noen sjanse i presidentvalget i USA

"Vinneren tar alt"-systemer betyr også at det er vanskelig, om ikke umulig, for kandidater fra andre enn de to etablerte partiene å kapre presidentjobben. Bare de største spillerne kan gjøre seg håp om å vinne et flertall av stemmene i et flertall av delstatene.

Også andre mekanismer fører til at det bare er kandidater fra de to store partiene som kan sikte seg inn på Det hvite hus. Bare det å få sitt navn på en stemmeseddel i samtlige delstater er så godt som umulig for andre enn demokrater og republikanere – som følge av de ekstremt strenge betingelsene mange delstater følger for å stille som kandidat.

Det maksimale kandidater fra andre partier kan håpe på, er å trekke kandidatene fra de to største partiene i en bestemt retning og på den måten sikre seg en viss innflytelse over de ulike kandidatenes syn og programpunkter.

Presidentvalget i USA er delt i tre faser

Før presidentvalget kan starte, må det finnes noen å stemme på. Det skjer i valgets fase én som innledes med at interesserte kandidater melder seg, noe som skjer stadig tidligere for hvert valg.

Foran 2016-valget kunngjorde de første deltagerne sitt kandidatur allerede våren 2015. Det sikret om ikke noe annet at valgkampen kom til å bli lang og kostbar.

I fase én av valgkampen er det de påmeldte som kappes om å bli det enkelte partiets presidentkandidat, som kjemper mot hverandre. Derfor er det innledningsvis mer skittkasting mot konkurrentene innen eget parti enn det er mot mulige kandidater med en annen partifarge.

I denne fasen er feltet av håpefulle konkurrenter ganske eksotisk, men mange av de mest fargerike personene forsvinner i glemselen i løpet valget fase to, som i år strekker seg fra 1. februar til 7. juni i valgåret.

Nå kjemper partienes kandidater mot hverandre i såkalte primærvalg i hver enkelt delstat, og etter hvert som det viser seg hvilke kandidater velgerne i størst grad samler seg om, faller de andre kandidatene fra i tur og orden

Primærvalgene foregår ikke likt overalt. Enkelte delstater stemmer direkte på partikandidatene, andre delstater velger representanter som må forplikte seg til å støtte en bestemt kandidat på partikongressen der den endelige presidentkandidaten til syvende og sist blir valgt.

I tillegg til de vanlige partikongressdelegatene har demokratene også innført såkalte superdelegater – som oftest fremtredende politikere med lang fartstid i det demokratiske partiet. En stemme fra en superdelegat veier tyngre enn stemmen fra en folkevalgt delegat. Ordningen ble etablert for å sikre partiledelsen større innflytelse på valget av prtesidentkandidat.

Noen delstater avholder caucus, en slags folkemøter, i stedet for primærvalg. En caucus er mer omfattende enn et primærvalg fordi det omfatter valgtaler, debatter osv., men tjerner samme hensikt.

Både demokrater og republikanere avholder primærvalg eller caucus, og som regel er valgene åpne for alle – velgerne må ikke være medlem av partiet for å stemme.

Iowa er den første delstaten som velger kandidaten, og det er alltid stor oppmerksomhet rundt Iowas caucus 1. februar fordi utfallet i denne delstaten er en indikasjon på hvilke kandidater som har størst mulighet til å ende som presidentkandidater.

Det er tradisjon for å hevde at det bare er de tre fra hvert parti, som gjør det best i Iowa, som har en sjanse til å bli partiets presidentkandidat.

Det er 7. juni at de siste delstatene avholder sine primærvalg, men så sent i prosessen er det ofte allerede klart hvem som kommer til å bli partienes presidentkandidater. Republikanernes partikongress innledes 18. juni, demokratene følger etter 25. juni, og de respektive kongressene samler seg om presidentkandidatene.

Svingstatene soler seg i oppmerksomhet

Først når partienes presidentkandidater endelig er valgt, begynner den egentlige valgkampen. Noen delstater er mer interessante enn andre. Det er de såkalte swing states der meningsmålinger antyder at det er mer enn usikker hvilken kandidat som vil vinne delstaten.

Noen delstater, blant annet Ohio, er svært ofte svingstater, mens andre er mer stabile i sin politiske tilhørighet. En demokratisk presidentkandidat har for eksempel ikke vunnet Texas siden 1976, og republikanerne har hverken seiret i California eller New York siden Reagan ble president i 1984.

Så trass i at disse delstatene er store og har mange valgmenn, ofrer presidentkandidatene sjelden mye tid eller penger på dem, mens mindre og mer tvilrådige delstater kan sole seg i kandidatbesøk, politiske taler og store medieoppmerksomhet.

Den gamle blir sittende etter presidentvalget

Presidentvalget legges alltid til tirsdagen etter første mandag i november måned. Valgdagen, som ble fastlagt i 1845, måtte være nettopp denne. For da var avlingene kommet i hus, og vinteren hadde ennå ikke rukket å gjøre ferden til valglokalene tung og besværlig.

Formuleringen "tirsdagen etter første mandag i november" sikret at valget aldri kom til falle på 1. november som er en katolsk helligdag.

Opprinnelig fant innsettelsen av den nye presidenten sted først i mars fordi den nyvalgte måtte få tid til å innfinne seg i Det hvite hus, noe som kunne ta lang tid med hest og vogn hvis han befant seg på den andre kanten av landet.

I 1936 ble innsettelsen flyttet til 20. januar. Seremonien er omgitt av store mengder taler, ball og oparader, men tar i seg selv bare noen sekunder. Det skjer ved at presidenten tas i ed ved å uttale følgende:

"Jeg (navn) lover at jeg trofat vil utføre min oppgave som president for USAs forente stater og etter beste evne bevare, beskytte og forsvare den amerikanske forfatningen."

Presidentvalget i USA er rådyrt

Presidentvalgkampene er kostbare – svært kostbare – og utgiftene øker for hvert valg. I 2008 ble det anslått at Barack Obama og hans motkandidat Mitt Romney brukte mer enn én milliard dollar hver på valgkampene. Det er tre ganger så mye som tre år tidligere.

Nasjonens rikeste står for en stor del av valgkampbidragene, og spesielt til det republikanske partiet, og en undersøkelse fra oktober 2015 i regi av The New York Times avdkket at bare 156 amerikanske familier allerede hadde bidratt med mer enn 176 millioner dollar – tilsvarende cirka 1,4 milliarder kroner – til kandidater i presidentvalgkampens tidligste fase.

Størstedelen av bidragene havnet hos kandidater fra det republikanske partiet.