Amerikansk historie har mange eksempler på presidenter som i beste fall var inkompetente, i verste fall likegyldige til ansvaret som embetet innebar.
Avskaffelsen av slaveriet ble flere ganger forkludret av kortsynte presidenter. Noen historikere mener dessuten at USA kanskje kunne ha unngått den blodige borgerkrigen i 1861-65 hvis presidentembetet i den kritiske perioden hadde vært besatt med den til enhver tid best kvalifiserte.
1841-45: “His Accidency” - John Tyler
Da president William H. Harrison i 1841 døde etter bare en måned i embetet, foreskrev loven egentlig et nyvalg.
Men i stedet tok visepresident John Tyler i all hast seg selv i ed som president, og skapte dermed en helt ny presedens.
Dette grepet ga ham mange fiender, og det faktum at han var blitt president ved en tilfeldighet, fikk kritikerne til å kalle ham «His Accidency» – Hans Tilfeldighet.
LES MER: Bli klokere på presidentvalg i USA
1850-53: Konfliktsky bokorm - Millard Fillmore
Fillmore ga innrømmelser til slaveeierne da en krig med sørstatene truet.
Visepresident Millard Fillmore kom til makten da sjefen døde i embetet. Fillmore fryktet en krig med sørstatene, og ville kjøpe seg tid.
Stikk i strid med tidsånden støttet han derfor et kompromiss som ga slaveeierne større makt. Men kompromisset ble av mange oppfattet som feigt.
New York Times skrev: «Det er Fillmores ulykke at han ser slaveriet som en politisk sak, og ikke en moralsk».
Mens bokormen Fillmore tok lett på slaveriet, ble han sjokkert over at Det hvite hus manglet bibliotek. Han kastet seg entusiastisk over prosjektet med å få bygd et bibliotek, mens verden utenfor gikk sin skjeve gang.
1853-57: «Deigansikt» ville i krig - Franklin Pierce
Franklin Pierce var nordstatsmann, men sympatien hans lå hos sørstatene. En slik mann kalte slaveri- motstanderne for «et deigansikt».
I 1854 støttet Pierce blant annet en lov som gjorde det mulig for Nebraska og Kansas å innføre slaveri. Han ble imidlertid spesielt upopulær da han foreslo å angripe landet mot Spania hvis landet nektet å selge Cuba til USA.
1857-61: I krig på grunn av et rykte - James Buchanan
«Utah-krigen» ødela tilliten til president Buchanans dømmekraft.
Som nylig tiltrådt president fikk James Buchanan i 1857 feilaktige rapporter om at mormonene i Utah-territoriet ville gjøre opprør.
Han undersøkte ikke saken nærmere, men ga i stedet hæren marsjordre. Styrkene snødde til alt hell inne i Wyoming før krigen kom i gang, og imens ble saken løst gjennom forhandlinger.
Men i Washington var splittelsen mellom politikerne total – nasjonen var på vei mot borgerkrig.
1865-69: «Dette er et land for hvite menn» - Andrew Johnson
I ukene like etter borgerkrigen ble Andrew Johnson tatt i ed som president. Hans viktigste oppgave var å samle den splittede nasjonen, men han viste seg snart som en arg motstander av like borgerretter for alle, og la ned veto mot en lov som ga de nå frigitte slavene statsborgerskap.
For som han skrev i et brev: «Dette er et land for hvite menn, og, ved Gud, så lenge jeg er president, vil jeg regjere for hvite menn».
1869-77: Krigshelten var en katastrofe - Ulysses S. Grant
Grant ble et vandrende bevis på at ikke alle generaler egner seg til politikk.
Borgerkrigens store nordstatsgeneral Ulysses S. Grant tiltrådte som president i 1869, og fikk en god start.
Ny lovgivning styrket borgerrettene, og han bekjempet Ku Klux Klan. Men han skaffet også gamle venner fra hæren gode jobber i Washington.
Noen av vennene var totalt ukvalifiserte, andre stjal fra kassen. Grants to perioder som president ble dermed overskygget av nepotisme og korrupsjonsskandaler.
Grant fikk også den tvilsomme æren av å få et begrep oppkalt etter seg: grantisme, en blanding av inkompetanse og uredelighet.
1921-23: Lot vennene forsyne seg fritt - Warren G. Harding
Harding kunne ikke utstå konflikter og tilbrakte helst fritiden ved spillebordene.
President Warren G. Harding hadde mange visjoner, men bare noen få ble til noe, for han var konfliktsky og hatet politisk krangel.
I stedet brukte han tiden på golf, poker og elskerinner, mens skandalene hopet seg opp. Innenriksministeren mottok for eksempel bestikkelser fra et oljeselskap som han ga monopol på rike oljekilder.
Presidenten visste alt, men gjorde ingenting. Harding manglet handlekraft, men ikke selvinnsikt: «Jeg passer ikke til dette embetet, jeg skulle aldri ha vært her», sa han til sine rådgivere.
1929-33: Virket avstumpet og følelseskald - Herbert Hoover
President Hoovers navn ble for alltid knyttet til slumbyene – «hoovervilles» – som oppsto rundt USAs storbyer under krisen.
Herbert Hoover tiltrådte som president på begynnelsen av 1930-årenes dype økonomiske krise. Hoover senket skattene, men nektet å bruke statens penger på å hjelpe de mange sultende arbeidsløse.
Det gjorde ham ekstremt upopulær. Ettersom Hoover samtidig var utstyrt med en usedvanlig dårlig kommunikasjonsevne, fremsto han jevnt over som avstumpet og følelseskald.
Beslutningen hans om å gå i handelskrig med Europa gjorde USAs økonomiske krise enda dypere. Dette regnes av økonomer og historikere som hans største brøler.