12 år som slave: Fiolinist lokket i bakhold

I 1840-årene har de amerikanske nordstatene forbudt slaveriet, men sørstatene er fremdeles avhengige av slaver. Kidnappere går derfor på rov blant frie, svarte menn – og en vårdag i 1841 er turen kommet til Solomon Northup.

I 1840-årene har de amerikanske nordstatene forbudt slaveriet, men sørstatene er fremdeles avhengige av slaver. Kidnappere går derfor på rov blant frie, svarte menn – og en vårdag i 1841 er turen kommet til Solomon Northup.

Scanpix & Getty/All Over

Solomon Northup går for å være en sann virtuos på fiolin. Når 32-åringen spiller, svinger folk seg så dansegulvet gynger, og han er en svært etterspurt musiker til vinterballene på United States Hotel i Saratoga Springs i delstaten New York.

Men selv om han er både populær og dyktig, kan ikke Northup leve av hobbyen sin. For å kunne forsørge kona Anne og de tre barna deres på ni, sju og fem år tar han i tillegg det som måtte by seg av tilfeldige småjobber.

I slutten av mars i 1841 får han plutselig en enestående sjanse til å gjøre musikken til levebrød. Mens han vandrer rundt i hjembyen på utkikk etter arbeid, blir han oppsøkt av to velkledde herrer.

«Vi har hørt at du kan trylle med fiolinen», sier den ene av de to hvite mennene. Mens vogner klaprer forbi i de brolagte gatene, og vårsolen farger bygningene gylne, kommer Northup i snakk med de to fremmede. De presenterer seg som Brown og Hamilton.

Mennene forteller at de arbeider for et omreisende sirkus, og akkurat nå er de på jakt etter talenter som kan gi forestillingene et tiltrengt løft.

Dyktige musikere vokser ikke på trær, sukker de, og spør i samme åndedrag Northup om han eventuelt kunne være interessert i å spille et par kvelder i hovedstaden Washington.

Lønnen er god – én dollar om dagen pluss tre dollar ekstra per kveldsforestilling. Det er faktisk mer enn noe honorar Northup er blitt tilbudt før, og familiefaren har derfor ingen motforestillinger mot å takke ja til jobben.

Han skynder seg hjem for å hente fiolinen og pakke litt klær til reisen.

Kona Anne arbeider på en restaurant i en annen by, og er borte i flere dager om gangen. Imens bor barna hos tanten sin.

Northup regner med at besøket i hovedstaden er fort gjort, så han lar være å legge igjen et brev til sin kone.

Sannsynligvis er jeg hjemme før henne, tenker han, mens han pakker ned det vesle han skal ha med seg av bagasje og lukker døren bak seg. Noen minutter senere sitter Solomon Northup i en vogn, flankert av sine nye arbeidsgivere.

Dette er begynnelsen på en reise til en ukjent verden, og for Northup, som aldri har vært utenfor delstaten New York før, er det som et eventyr.

Det er lenge siden han har vært så glad, stolt og forventningsfull, og han må stadig klype seg i armen for å fatte at det hele ikke bare er en drøm.

På mange plantasjer måtte hver slave plukke minimum hundre kilo bomull per dag.

© Corbis/Polfoto

Glasset er fylt med sovemiddel

Da det vesle selskapet etter få dager ankommer Washington, står byen på hodet. President William Henry Harrison er nettopp død, og alle byens innbyggere er på gaten for å hylle landets avdøde leder.

Med store øyne betrakter Northup den overdådige begravelsesprosesjonen, Det hvite hus og de andre severdighetene Hamilton og Brown peker ut for ham.

Sent på ettermiddagen følger han velvillig med sine gjestfrie verter fra den ene kroen til den neste, men etter hvert som dagen går mot kveld,

føler Northup seg stadig mer utilpass. Det kjennes som om hodet hans skal sprenges.

Han vet ikke at Brown og Hamilton har puttet sovemiddel i glasset hans, og da de tilbyr seg å følge ham hjem til hotellet,­ tar han takknemlig imot hjelpen.

Midt på natten våkner Northup med uutholdelige smerter og en ubeskrivelig tørst, og da flere menn plutselig stormer inn på rommet hans, aner han ikke hvem de er eller hva de vil.

Svak og viljeløs lar han seg stable på beina. Så vakler han ut av hotellet sammen med de fremmede, i håp om at de skal ta ham med til legen.

Våkner opp til pisk og hjernevask

Da Solomon Northup kommer til seg selv, er livet hans snudd helt på hodet. Han aner ikke hvor lenge han har vært bevisstløs, men da han slår øynene opp, ser han at han ligger på et plankegulv i et fuktig og muggent fangehull.

Han har håndjern på seg. Føttene er også lenket sammen, og penger og personlige papirer er borte fra lommene hans.

Drømmen om det gode liv er med ett blitt et mareritt, og da to menn slår opp døren til cellen hans, får Northup en forsmak på redslene som skal bli hans eneste faste holdepunkt i mange år.

«Nå, boy, hvordan har du det?» spør den eldste av de to, James H. Birch, en middelaldrende mann med et bistert­ utseende og en røslig fasong.

Northup svarer at han føler seg syk og dårlig, og samtidig krever han en forklaring på hvorfor han er blitt innelåst.

«Du er min slave, og jeg har kjøpt deg», buldrer Birch. Igjen og igjen forklarer Northup at han er en fri mann med kone og barn i staten New York og at det må være snakk om en fryktelig misforståelse.

Birch avfeier Northups innvendinger. I stedet påstår han at Northup er en rømt fange fra Georgia, og hvis han insisterer på noe annet, må han lære det på den harde måten.

Birch beordrer fangevokteren, en mann ved navn Ebenezer Radburn, til å rive klærne av den forvirrede Northup, og i neste øyeblikk hagler en byge av piske- og kølleslag over fiolinistens nakne kropp.

«Insisterer du fortsatt på at du er en fri mann?» spør Birch i pausene mellom slagene. Hver gang Northup svarer bekreftende, faller slagene hardere.

Til slutt er smertene så uutholdelige at Northup ikke får frem et ord. Han blir liggende­ og stønne i en blodpøl.

«Hvis du bare en eneste gang til våger å påstå at du har krav på frihet, eller at du er blitt bortført, så skal du vite at denne avstraffelsen er ingenting sammenlignet med den omgangen du har i vente», truer Birch, før han og fangevokteren Radburn overlater den nå nesten­ livløse Northup til seg selv.

Slaveeierne brukte ofte flerhalede pisker. De gjorde mer skade fordi de dekket et større område.

© Bridgeman

Northup blir solgt på slavemarkedet

Et par dager senere får Northup lov til å forlate cellen og trekke litt frisk luft i en inngjerdet bakgård.

Her kryr det av svarte mennesker i alle aldre – gamle menn med matte blikk, desperate kvinner med små barn hengende i skjørtene, og redde unggutter som er helt overlatt til seg selv.

De kommer fra alle deler av landet og har hver sin sørgelige historie å fortelle. Mens noen er født som slaver og nå venter på å skifte eier, er andre i likhet med Northup frie mennesker som er blitt bortført og solgt til James H. Birch i Washington.

Slavehandlerens plan er å sende dem med båt til sørstaten Louisiana, der han vil selge dem til høystbydende på et slavemarked.

Slik går det til at Northup og de andre fra slavegården i Washington noen uker senere plutselig er blitt handelsvarer som blir studert inn og ut av potensielle kjøpere i byen New Orleans.

Barn og voksne blir beordret til å stå på rad og rekke,­ mens hvite menn undersøker dem grundig og trykker og prikker dem overalt på kroppen.

Som hester­ på et marked får slavene leppene brettet tilbake slik at tennene kan inspiseres, og hvis varen faller i smak hos kunden, begynner kjøper og selger å forhandle om pris.

Solomon Northup – eller Platt, som Birch har bestemt at han skal hete fra nå av – er i god form og en dyktig håndverker.

Han går for 1000 dollar. Dermed er han 300 dollar dyrere enn kvinnen Eliza, som er mor til Randall på ti år og Emily på sju.

Eliza trygler slavehandleren om ikke å ta barna fra henne – hun knuger dem inntil seg mens tårene triller nedover kinnene på henne.

Men slavehandleren kjenner ingen nåde: Barna blir brutalt revet ut av armene hennes og solgt til hver sin plantasjeeier.

«Ikke ta barna mine fra meg, jeg ber dere, ikke ta dem fra meg. Jeg dør hvis dere tar barna fra meg», skriker Eliza, mens barna blir båret gråtende vekk.

Reddet fra henging i siste sekund

Solomon Northup er en heldig slave. Han kunne, som de fleste andre av sine skjebnefeller, ha havnet hos en voldelig tyrann av en herre.

I stedet ender han og Eliza hos den gudfryktige William Ford, som driver tømmerhogst i et stort skogområde ved Red River i Louisiana.

Som en av få slaveeiere behandler Ford de svarte med respekt. Han lar dem til og med eie en bibel, noe som vekker sterk motvilje hos andre slaveeiere i nabolaget. Ford er ettergivende og komplett uegnet til å eie «niggere», fnyser de.

Men Northup oppdager snart at en sympatisk eier ikke er noen garanti for at tilværelsen som slave er til å holde ut.­

Blant sine ansatte har Ford den hvite tømreren John Tibaut. Fra dag én kommer det tydelig frem at han har et horn i siden til Northup. Sammen skal de reparere Fords hus, og Tibaut dirigerer Northup rundt, vokter over ham som en hauk og kritiserer alt han gjør.

Da Ford får pengeproblemer vinteren 1842, må han selge 18 slaver. Northup ender til sin store forferdelse hos Tibaut.

Den hissige tømreren har imidlertid problemer med å hoste opp hele salgssummen, så juridisk sett er Northup ennå Fords eiendom til Tibaut betaler ham den utestående summen på 400 dollar. Likevel behandler Tibaut sin nye slave som om han var fullt ut betalt.

Northup blir satt til å bygge en hytte på Fords plantasje, men da Tibaut dukker opp for å inspisere arbeidet, eksploderer han i raseri.

Ifølge slaveeieren bruker Northup for korte spikre, og da Northup forsvarer seg med at han bare bruker de spikrene han har fått beskjed om, griper Tibaut pisken og slår løs på Northup.

Men Northup er også rasende. Han freser. Om det så skal koste ham livet skal han nå ta opp kampen for å bli fri.

«Jeg finner meg ikke i det», roper han, og går til motangrep på den fullstendig uforberedte Tibaut. I neste øye-blikk ligger begge to på bakken og hamrer knyttnevene i ansiktet på hverandre, helt til en oppsynsmann skiller dem.

Forslått og med opprevne klær forlater Tibaut kampplassen, mens han freser hissig: «Jeg kommer tilbake».

Det gjør han alvor av en time senere, med to andre menn, tre lange pisker og en kveil med tau på slep. Hevnens time er kommet, og før Northup rekker å stikke av, er han overmannet og bundet på hender og føtter.

«Hvor skal vi henge niggeren?» spør en av hjelperne og legger en løkke rundt halsen på slaven.

Tibaut peker på et tre, og da mennene sleper av gårde med den hjelpeløse Northup, ber han en stille bønn for kona og barna, som ikke vet noe som helst om hans grufulle skjebne. Men akkurat da Northup tror at hans siste time er kommet, får han uventet hjelp.

«Den som våger å flytte slaven så mye som en fot fra der han ligger, er en død mann», brøler William Fords oppsynsmann Chapin. Han står med en pistol i hver hånd og sikter på Tibaut og kompanjongene hans.

«Dere har ingen rett til å drepe Platt. Loven gjelder for både slaven og den hvite mann. Du er en komplett idiot,

Tibaut,­ og hvis du og vennene dine har livet kjært, bør dere komme dere vekk på flekken», roper oppsynsmannen og vifter­ truende med våpnene.

Northups sammenstøt med den iltre Tibaut fortsetter de neste månedene, og da slaveeieren en dag mister besinnelsen og går til angrep med en hakke, tar Northup beina på nakken.

Med eierens siklende sporhunder like i hælene beiner han mot sumpen ved Red River. Her ligger både giftslanger og alligatorer på lur, men villniset byr også på gode steder å skjule seg, så han må ta sjansen.

Utrolig nok kommer han seg unna forfølgerne, og etter å ha gjemt seg i den tette mangroveskogen i dagevis, drister Northup seg med hjertet i halsen ut i dagslyset og tilbake til sin forrige eier, William Ford.

Gjensynet er både trist og lykkelig: Mens Northup har vært borte, har Eliza blitt sykere og sykere for hver dag, og er nå død.

Sorgen over tapet av sine to barn ble for mye. Men den triste nyheten får følge av en god: Ford frykter at konflikten mellom Tibaut og Northup skal ende med tragedie, og derfor overtaler han Tibaut til å selge slaven.

Slaver ble ofte straffet ved piskestolper som denne.

© Getty/All over

Slavejente blir slått til døde

Northup kan knapt tro at han har vært så heldig, og skimter omsider litt lys i mørket. Dessverre for Northup selger Tibaut ham til den drikkfeldige bomullsplantasjeeieren Edwin Epps.

Han største fornøyelse – ved siden av flasken – er å pine og plage slavene sine. Han svinger pisken­ over ryggen på dem dagen lang. Slavene prøver fortvilt å komme seg unna de smertefulle rappene.

«Dans, jævla niggere, dans», befaler Epps, som med god grunn har fått kallenavnet niggerbreaker, «negerknekkeren».

Alle slavene til Epps har dype arr på kryss og tvers av ryggen, og Northup er snart intet unntak. Han blir til og med tvunget til selv å piske en ung, svart kvinne, Patsy, som han er svært glad i.

Epps, som er forelsket i Patsy, har tatt henne i å kikke på en annen mann, og den sjalu slaveeieren setter Northup til å piske henne.

Men da Northup etter et par slag nekter å fortsette torturen, tar Epps­ over og slår jenta så brutalt at hun dør.

Hos Epps er dagene like: En time før soloppgang blir slavene vekket av et horn, så spiser de frokost og pakker en matpakke med kaldt flesk, maispannekaker og vann.

Dersom slavene forsover seg, vanker det en straff på minst 20 piskeslag.

De arbeider på bomullsmarkene fra soloppgang til solnedgang. En oppsynsmann til hest overvåker arbeidet og pisker­ dem som blir hengende etter. I løpet av dagen har slavene bare én pause på 10-15 minutter.

Da må de sluke all maten de har med seg.

Hver dag må slavene plukke minst hundre kilo bomull hver. Oppfyller de ikke kvoten, får de smake pisken. Har de plukket mer, økes kvoten for neste dag.

Før slavene kan vende tilbake til hyttene, har de en rekke plikter, som å fôre dyr og hogge ved.

Først rundt midnatt kan slavene spise kvelds, og deretter legger de seg til å sove i hytter uten vinduer og med gulv av hardtrampet leire. Sengene består av 30 centimeter breie golvplanker, «hodeputen» er et stykke tre, og dynen et grovt vevd teppe.

Piskingen, det umenneskelige slitet og de evinnelige ydmykelsene bli etter hvert dagligdagse rutiner.

Det eneste som holder slavene oppe, er Northups elskede fiolin. Musikken gjør at de glemmer lidelsene sine for en kort stund i de mørkeste kveldstimene, og etter hvert som månedene går, når ryktet om den gudbenådede, fiolinspillende slaven de andre plantasjene i nabolaget.­ Plutselig vil alle ha Northup til å spille.

Mens de andre slavene sliter seg halvt i hjel på markene, opptrer Northup et par ganger i måneden i elegante herskapshus, der velstående hvite applauderer og stikker til ham en mynt som takk for musikken.

Slik får han råd til et ekstra par sko, en pipe,­ litt tobakk og andre små luksusgjenstander som kan lyse litt opp i hverdagen.

Men Northup har fremdeles den samme drømmen som alle andre slaver: det evige håpet om frihet.

Hvit mann hjelper Northup

Northups håp er at han kan få smuglet et brev av gårde til familie og venner i nord og få dem til å hjelpe ham tilbake til friheten.

Men ingen slave får eie verken papir eller penn, og først etter ni lange år i fangenskap greier Northup å få tak i en papirlapp.

Med en fjær som penn og hjemmelaget blekk av oppbløtt bark, skriver Northup et nødrop som han forsøker å bestikke en fattig, hvit arbeider til å sende fra posthuset i landsbyen Marksville.

Dessverre for Northup sladrer mannen til Epps. Northup får brent brevet i siste liten, rett før slaveeieren finner det. Slik redder han livet, men mister samtidig det spinkle håpet om frihet.

Det går ikke en dag uten at Northup forsøker å tenke ut en fluktplan, men hindrene er uoverstigelige:

Overalt vokter hvite amerikanere de svarte, og en rømt slave kan være så godt som hundre prosent sikker på å bli tatt og sendt tilbake til en straff som innebærer hundrevis av piskeslag, brennemerking, amputasjon eller henging.

Men en junidag i 1852 dukker det opp en reddende engel, i skikkelse av en hvit mann. Den kanadiske tømreren Samuel Bass er leid inn for å bygge et nytt hus for Epps.

Bass er en middelaldrende mann med sine meningers mot, og han nøler ikke med si hva han mener om slaveriet overfor Epps.

«Om jeg så hadde vært rik som Krøsus, ville jeg aldri drømme om å eie en slave. Slaveriet er en forbrytelse og burde forbys. Alle mennesker er skapt frie og like for Gud, uansett om de er svarte eller hvite», insisterer Bass.

«Ja, alle menn er like, men niggere og aper er det ikke», flirer Epps hånlig. Northup står et stykke unna og hører på mennenes diskusjon, og han er målløs av forundring over Bass, som insisterer på at Epps undertrykker sine medmennesker.

Aldri i sitt liv som trell har Northup hørt en hvit mann tordne så voldsomt mot slaveriet. Han blir slått av tanken om at han har å gjøre med et menneske han kan stole på.

I begynnelsen av august 1852 tar Northup mot til seg. Han har i over en måned ventet på en sjanse til å ta en samtale under fire øyne.

Nå er han og Bass omsider alene, og for første gang på nesten tolv år våger Northup å betro seg til et annet menneske.

I skjæret fra stearinlyset en sen nattetime forteller Northup den sanne historien om bakgrunnen sin, familien nordpå og bortføringen. Da han har fortalt ferdig, lover Bass å gjøre alt som står i hans makt for å hjelpe Northup tilbake til friheten.

Selv har Northup ingen mulighet til å sende brev, men den oppgaven påtar Bass seg velvillig, selv om han risikerer livet.

Å hjelpe en slave til friheten kan straffes med døden, men det skremmer ikke Bass. 15. august 1852 sender Bass en haug med brev til Northups venner og slektninger i nord. Så er det bare å vente på svar.

Tolv års mareritt er over

Ukene og månedene snegler seg av gårde uten at noen reagerer på brevene, og etter hvert mister Northup håpet­ om at han vil få se familien sin igjen.

Døden står for ham som den eneste veien ut av det djevelske slavelivet.­ Men mens han plukker bomull en råkald januarmorgen i 1853, legger han merke til to fremmede menn som stiger ut av en vogn og skritter målbevisst gjennom plantasjen med kurs mot slavene.

«Hvor er den boyen de kaller Platt?» spør den ene, den lokale sheriffen fra Marksville.

«Han er der, massa», svarer en av slavene og peker på Northup. Tusen tanker farer gjennom Northups hode mens mennene nærmer seg.

Da de er et par meter fra ham, gjenkjenner han plutselig mannen som går ved siden­ av sheriffen. Northup faller på kne og strekker armene­ opp mot den grålige himmelen.

«Henry B. Northup! Takk Gud, takk Gud!» utbryter han med dirrende, gråtkvalt stemme.

«Kast bomullskurven, dine dager som bomullsplukker er talte. Bli med oss», sier Henry Northup. Advokaten er en fjern slektning av Solomon, og er blant de mange som har mottatt et brev fra Bass.

Advokaten er kommet for å befri Solomon Northup og hente ham hjem. Den tidligere slaven kan knapt begripe at det er sant da han forlater plantasjen, i live, tross alt.

Northup ble gjenforent med familien tolv år etter han ble bortført og solgt som slave

© Eon images

Slaven trekker slavehandleren for retten

På den lange veien tilbake til familien i Saratoga Springs stanser Solomon og Henry Northup midt i januar 1853 i Washington for å trekke James H. Birch for retten.

Birch var mannen som solgte Northup til slaveri, men i retten påstår slavehandleren at han handlet i god tro.

«Jeg fikk ærlig og redelig tak i Solomon Northup, og ante ikke at han var en fri mann. Jeg var overbevist om at han var født og oppvokst i Georgia», forsvarer Birch seg.

Fordi Northup er svart, får han ikke vitne mot en hvit mann selv, og dommeren velger å tro på Birch. Han kan til slutt forlate retten som en fri mann.

Solomon Northup rister nederlaget av seg. Han er altfor opptatt av gjensynet som venter til å la rettsprosessen kaste mørke skygger over tilværelsen. I nesten tolv år har han lengtet etter familien sin.­ Da han 21. januar 1853 kommer inn i sitt eget hjem, blir han mottatt av en nokså forvirret ung kvinne.

Sist Northup så henne, var hun en liten jente på bare sju år. Nå har hun mann og barn. Da Northup forteller sin voksne datter Margaret hvem han er, blir hun fullstendig overveldet av følelser, og får ikke frem et ord.

I neste øyeblikk kommer Northups kone Anne og den andre datteren deres, Elizabeth, inn i stuen. Med tårene trillende nedover kinnene kaster de seg i armene på Solomon. Endelig kan de slippe følelsene løs.

Etter hjemkomsten engasjerer Northup seg i kampen mot slaveriet. Han er blant annet aktiv i den hemmelige grasrotbevegelsen Underground Railroad, som hjelper slaver å flykte.

I forbindelse med dette arbeidet besøker han i 1863 en venn i Vermont, nordøst i USA. Etter dette forsvinner han sporløst ut av historien.

Det fins ingen senere kilder til verken navn eller bopel, men da kona dør i 1876, blir hun i avisnekrologer omtalt som enke.

Solomon Northup selv har sannsynligvis avgått ved døden en gang mellom 1863 og 1875, men omstendighetene rundt dødsfallet er uklare.

Enkelte historikere hevder at han ble bortført og drept av politiske fiender, men de fleste mener at han døde av naturlige årsaker.

Årene som slave var en påkjenning for helsen og forkortet livet hans. Han sovnet inn da han var rundt 60 år gammel.