1. KULDE
Tykke kvinner tålte kulden best
Utpregede kvinnelige former med fyldige bryster og brede hofter var verdsatt i den eldre steinalderen.
Det viser de såkalte venusfigurene, rundt 200 statuetter som ble laget over hele Europa for mellom 38 000 og 14 000 år siden. Forskere mener at idealet indikerte overlevelseskraft og fødedyktighet i en tid hvor maten var knapp.
Knappheten skyldtes en markant fall i temperaturene, mens isbreene bredte seg fra nord.
En studie fra University of Colorado viser at de mest fyldige kvinnefigurene er laget på de tidspunkter hvor klimaet var kaldest.
«Et større fettlag var en ekstra kilde til energi både under graviditeten og i den perioden hvor barnet ble avvendt fra morsmelk, samt som svært nødvendig isolering», skriver forskerne.
Figuren Venus fra Willendorf er den mest kjente av de frodige kvinnene fra steinalderen.
2. GRESK FILOSOFI
Den greske sagnprinsessen Ariadne var kjent for sitt vakre utseende og ble i deler av det gamle Hellas tilbedt som en gudinne.
En vakker kropp avspeilet sjelens skjønnhet
Oldtidens grekere dyrket menneskekroppen og dens skjønnhet i nærmest ekstrem grad.
De anså nemlig en vakker kropp som et uttrykk for den sjelelige skjønnheten som mennesker ellers ikke klarte å oppfatte med de jordiske sansene.
For kvinners vedkommende besto skjønnheten i symmetriske trekk og runde former. Hvit hud sto høyt i kurs siden blekheten indikerte at kvinnen ikke trengte å arbeide for maten.
Mørke øyne med symmetriske bryn ble regnet for særlig attraktive og understreket med makeup.
Også en kokett skjønnhetsflekk og flotte ben var verdsatt.
«Hennes ben var de flotteste og munnen den søteste. Hun hadde en skjønnhetsflekk mellom øyebrynene», skrev oldtidsforfatteren Dares Phrygius om Helena av Troja, angivelig den vakreste kvinnen i verden.
3. VELSTAND
Den flamske maleren Peter Paul Rubens var kjent for sine frodige kvinner. Her hans avbildning av gratierne, de greske gudinnene for ynde og skjønnhet.
Valker indikerte velstand
Røde kinn, hvit hud og – ikke minst – mange valker kjennetegnet renessansens kvinneideal. Den kjøttfulle kroppen ga signaler om velstand og sunnhet.
I motsetning til middelalderens mennesker, som la alt i Guds hånd, mente renessansens tenkere at mennesker hadde nesten ubegrensede evner til å påvirke sin egen skjebne.
Suksess ble derfor regnet som en dyd, og menn demonstrerte gjerne sin velstand, f.eks. ved å vise frem en velnært hustru eller datter.
Den velpolstrede kvinnekroppen ble hyllet og idealisert i kunsten, f.eks. på malerier, hvor kvinnene ofte var avbildet nakne.
«Jeg maler kvinnens store, runde baller på en slik måte at jeg har lyst til å kjærtegne det bulende kjøttet», erklærte den flamske maleren Peter Paul Rubens.
4. KRIG
Sigaretten var en uunnværlig rekvisitt for den androgyne kvinnen.
Krigen snudde opp ned på kjønnsrollene
Første verdenskrig snudde opp ned på alt. Det gjaldt også det kvinnelige skjønnhetsidealet.
Mens myke former tidligere sto høyt i kurs, dikterte tidens normer nå en slank skikkelse uten iøynefallende kurver. Det lange, bølgende håret ble ofret til fordel for en gutteaktig kort frisyre og et generelt mer androgynt utseende.
Den endrede ytre formen svarte til forandringene som fulgte i krigens kjølvann. Da mennene dro til fronten, rykket kvinnene nemlig inn på kontorene og i fabrikkhallene.
Den nye rollen krevde mer praktiske klær med større bevegelsesfrihet. For eksempel ble kjolelengden stadig kortere gjennom 1920-årene. Mens de fleste kvinner i begynnelsen av tiåret bar kjoler og skjørt som gikk til anklene, dikterte moten i 1925 en lengde rett under kneet.
Utviklingen ble forsterket av de såkalt glade 20-årene fylt med jazzmusikk og fester. Det skulle danses i timevis i helgene, og derfor var korte, løstsittende klær normen.
5. INDIVIDUALITET
Den anonyme moten understreker uavhengighet fra flyktige motetrender.
Alt er tillatt, og alle er unike
Det kvinnelige skjønnhetsidealet var flytende ved inngangen til det 21. århundre.
Flere kulturer, trender og subkulturer trivdes side om side, og det frie valget og individuelle uttrykket kom i høysetet. Det betød at flere forskjellige idealer eksisterte samtidig og ble betraktet som like gyldige.
Noen ble imidlertid så lei av jakten på det individuelle særpreget at de valgte den motsatte veien.
Med normcore-moten – klesvalg som bevisst unngår et individuelt preg – tilstrebet de et anonymt utseende, fritatt fra presset fra tidens idealer.
«For å være normcore må folk forstå at det ikke finnes noe som heter normalt», skrev K-Hole, det amerikanske trendbyrået som introduserte begrepet i en rapport høsten 2013.